Ildsted

Portvakt

2012-01-13T08:42:00.000-08:00

- Søke nu for at se, hvorledes den kan skape sitt virke alt mer i samkvem med Iliukas råd. Søke nu at se hvorledes den kan transformere sine visjoner til alt mer levende billed, der hviler innen nogen gemensam virkelighet. Søke at se hva den kan gjøre om til realiteter, lik den og skaper gode vibrasjoner for sine nestes liv. Søke nu at følge tråden den bydes, så vil den alt lettere se og forstå. Konu eketah.

Mitt møte med Iliuka begynte på besynderlig vis. Det var under en reise i Sør-Amerika at jeg besøkte den gamle ruinbyen Tiahuanaco ved bredden av Titicaca-sjøen. Denne enorme innlandssjøen ligger på grensen mellom Peru og Bolivia, og regnes som verdens mest høytliggende av sitt slag. Mange myter og legender er også knyttet til dette punktet, som regnes som fødestedet til Inka-guddommen Viracocha; han som en gang skapte hele verden, og ble stamfar for menneskeslekten.

Ifølge myten steg guddommen Viracocha opp fra bunnen av Titicaca-sjøen; strålende å se på, med både sol og måne innlemmet i sitt totale vesen. Hans første virke av å skape menneskenes stamfedre, en mann og en kvinne, og stedet hvor dette skjedde ble senere til den stolte byen Tiahuanaco, som enda står der pittoresk plassert mellom sletter, fjell og en og annen drøvtyggende lama.

Det var altså i Tiahuanaco et jeg fikk min første fornemmelse av å ha kontakt med en viss indre karakter ved navn Iliuka. Uten at jeg helt kan forstå hvorfor, hva det har betydd eller hva det enda kommer til å bety; jeg vet bare at det skjer, like sikkert som at jeg nå sitter her og nedtegner disse ordene foran pc-en min. Trolig vil jeg forstå mer gjennom det å skrive. Det er mitt håp samtidig som der er min tro.

- Like fullt ser vi og hvorledes der er nogen realitet den er tvungen til at forfølge. Om den søker at se, så er der nogle valg i ditt liv der skinner lik gullbelagt, lik der er portaler der leder inn til ditt innerste vesen og din edleste fremtid, der skinner i velsignet lys for helheten. Således er der for at se, hvorledes den kan leve innom nogen bevissthet der og omfavner dine nester, lik der omfavner ditt eget selv. Søke således at se hvorledes den kan fremheve storheten av sitt eget selv, lik der en gang var for den Inka-gud der omtales lik Viracocha, der steg opp fra bunnen av den Titicaca sjø.

Således er der for alle menneskebarn at se, hvorledes den selv er i besluttsomhet til at kjenne sitt liv og virke, lik der kan oppstige fra den kollektive muld for at blive ett med lyset, lik der fødes på ny i nogen omskapt form av bevissthet. Lik den søker at integrere lyset innom sitt selv, så er der lik den kalles til ilden, lik den kalles til solen, lik den kalles til månen og stjernene, så er der for at tilbakevende til naturen og den rene eksistens den har levd gjennom inkarnasjon efter inkarnasjon.

Søke således at se, hvorledes Iliuka’s røst ei kan nedstige innom alle menneskebarn, lik der er nogle kapasiteter der er nødvendige for at kunne beskue hva der er av helhetlige visjoner befestet til våre himler. Således er der lik den selv er kallet for at være lik budbringer, lik den bærer visjonen innom sitt hjerte, lik der og hviler innom helheten av din hjernes kapasiteter, lik der er nogen integreret modell av den virkelighet den sanser og erfarer just nu og til evig tid.

For om den så søker at se, så er der ei noget der er tilfeldigt. Ei er der noget i dine ledd bakover i tid der ei er velsignet, og ei finnes der noget i dine ledd i fremtimen der ei er knyttet til den gemensamme kultur den nu aner realiteten av. Hva den nu aner er noget den av nødvendighet må integrere med sinn bevissthet alt mer, om den vil se og forstå. Således er der opp til bror selv at bestemme hvor meget av fremtimen den vil belyse. Således er der opp til bror selv at se, hvor meget av sin fortid den våger at bestråle.

Ei er der noget der kan tilbakeholdes for de store himler. Ei er der noget der kan tilbakeholdes for evighetens blikk. Ei er der noget der kan skjules for din sjel, og ei er der noget annet enn sjelens røst der kan oppstige gjennom menneskebarnets vesen, om der bydes rikelig med tid og utvikling. Alt utvikles således mot ett helligt punkt, lik en hellig bevissthet, lik en hellig deltagelse i altet og evigheten.

Hva der er av evighet lengter til all tid for at kjenne til hva der ei er evigt. Hva der lever innom dypet av ditt sinn lengter til all tid for at bryte gjennom tanken, lik der skapes klare billed der formidler sannheten, fragment efter fragment. Søke således at samle dine tanker rundt noget der er av evig verdi innom ditt selv. Søke at forene dine kapasiteter rundt noget der er av gemensam verdi for denne tid. Søke nu at skape dine skrifter, lik den vil se hvorledes den kommer alt nærmere at skape den kultur den selv er født for at bringe til moder jord. Konu eketah.

Hvis det er en ting jeg både elsker og frykter med Iliuka, så er der hvordan han alltid evner å belyse mest mulig av sannheten jeg bærer i mitt sinn. Jeg sier at jeg bærer sannheten i sinnet, fordi jeg føler at et fininnstilt sinn må til for å kunne forstå de virkelig dype og ofte uforståelige tanker (eller snarere følelser) vi bærer i vår underbevissthet. Sannelig, det er i vår underbevissthet at vi finner trådene som forener oss med det større virkelighetsbilde vi er del av; et virkelighetsbilde som forener myriader av kulturer, språk, tidspunkt og sted på en helt ufattelig måte. Bare av og til kan vi skimte hvordan alt henger sammen, eller i alle fall få noen vage inntrykk av hva som evig skjer bak kulissene av våre rastløse tanker og flyktige sinn.

Dels takket være Iliuka så har jeg av og til vært i stand til å ane glimt av dette større virkelighetsbildet, spredt som et glitrende teppe av samkvem gjennom utallige liv og steder jeg selv ikke kjenner til. De gangene jeg virkelig har blitt berørt av dets mektighet, dets storslagenhet; dets formidable trygghet og fasong; så har jeg alltid sittet igjen med inntrykk jeg siden aldri kan glemme, selv om det klare mentale bildet fort svinner hen i underbevissthetens mørke.

Glemsel kan ofte virke som et ondt slør, men er det virkelig slik? Jeg antar at vi som mennesker rett og slett er designet for å glemme, dersom det å legge visse ting på vent er til det beste for vår egen utvikling, her i det daglige liv. På samme måte tror jeg er vi skapt for å huske de mest utrolige ting nøyaktig når vi har mest bruk for det. Glemsel er kanskje en slags velsignelse; en nødvendighet for å kunne fungere effektivt i nuet, i et samfunn som ofte synes så håpløst avskjermet fra virkelighetens store perspektiv, hvor galakser, stjerner og atomer danser sammen i slik fullkommen harmoni. Kanskje vi lagrer den største delen av vår erfaringsmessige kapasitet i vårt halvmørke sinn, slik at vi ikke blander alle opplevelser sammen til en håpløs smørje av minner, motiver, planer og informasjoner.

Trolig har vi ikke godt av å vite om størsteparten av det vi er deltagende i; det hadde nok blitt alt for mye å holde styr på. Så på den måten kan jeg forstå at dette større virkelighetsbildet av og til stenges av for vårt indre blikk, både til glede og til frustrasjon. På samme måte kan jeg også forstå hvordan Iliuka er her for å sikre de mange forbindelser mellom her og evigheten, slik at akkurat passelige mengder informasjon får slippe ut av underbevisstheten og inn i den klare bevissthetens sfære, som sand i et timeglass. Av sikkerhetsmessige grunner altså, er Iliuka en slags portvakt for mange som meg selv. Konklusjonen lyder korrekt fra dypet av mitt sinn.

1 Ajpu - Tanken der ser.

2011-12-07T00:18:00.000-08:00

Hayetanah. Velsignet være tanker og ideer der farer ikring dette kammer. Velsignet være hva der er av fremmedordens luftskip. Velsignet være ilden der løfter tanken for at se. Der er nu lik den i stunden kan søke at upreppe hva den alt vet innom sitt innerste vesen, lik den søker at gjennerindre hva der er av bevissthetens frukter der er blivet innhøstet av ditt selv. Således skal den se hvorledes nogen frukt av nødvendighet må brytes ned til alt mindre bestanddeler, om der skal søkes at integreres med nogen bevissthet der er befestet til dette nu. Således er der lik bror av nødvendighet skal søke for at bryte ned - lik forenkle - hva den mottager av store visjoner, lik der kan søkes at upreppes for din bevissthet, lik komponent for komponent. Konu eketah for hva der er av store visjoner, lik blikk av Wakan Tanka der fødes gjennom hjertet der ser.

Klokt er der for bror at ei søke til overdrivelser under tiden den søker for at mottage inspirasjoner, lik den søker innom nogle virkeligheters sfærer der er alt mer befestet til uvirkelige tilstander for bror, lik der er noget den ei ser med klarhet just nu. Således er der klokt om den søker at modne sitt virke til gleder for både ditt selv og din neste. Søke at føde dine innsikter innom den virkelighet den selv utvelger at leve i, lik den søker at fylle sitt liv med alt mer av den store kosmiske kjærlighet der spredes til hver partikkel av vann innom sitt beger, lik der og er for alle menneskebarn der er deltagende innom den samme kollektive erfarenhet den taler om lik sin jord. Vesignet være sådant billed der skapes av tanken, og der lever innom hva der tales lik enhetens språk, der favner om alt mer enn hva intellektet kan se. Velsignet være tanken der ser, og der ledes av hjertet der vet. Konu eketah.

Søke nu at se hvorledes virkeligheten ei er begrenset, og hvorledes der ei finnes nogen virkelighet der er mer reel enn nogen annen. Således kan bror ei nogen gang lede tanken feil. Således kan den ei nogen gang søke til erfarenheter der ei er lik god jord for ditt indre vesen. Alt bedre er der at søke innom balanser, lik den tager noget lik himmelske inspirasjoner fra der og søker at blande der ihop med noget av skriftens bearbeidelser lik her. Så kan den og favne om noget lik logikk og rasjonaliteter, så skal den se hvorledes der bliver alt bedre blanding at velsigne. Og forglemme nu ei nogen smule av ditt kritiske vesen, lik den søker reparere de hull innom sin bevissthet hvor der hviler noget lik en skrue løs. Konu eketah.

Nu er der lik bror skal se hvorledes den kan skape nogen historie der vil samle folket påny, lik der var for de eldede tider der hviler under den Yucateco himmel, lik der er var for tilstander i Peru og. Således skal bror søke at se hvorledes den ei er alene; den er alt mer del av nogen gemensam organisme der lever og ånder gjennom livsvisjonen til megen menneskebarn, lik der våger at fødes innom livet. Således er der lik bror skal favne om muligheten, lik den selv skaper opplevelsen av at være i kontakt med både visjon og virkelighet, lik den leder de to gestalter i sammen innen nogen kjærlighetens likning for ditt eget selv. For der er lik to gestalter innom den samme organisme der søker at gjenforenes med hinannen. Hva der er av drømmens billed er ei noget mer enn nogen annen virkelighetens sfære, der søker at integreres med den store helhet. Således er der lik alt av virkelighetens sfærer den selv er deltagende i er forbundet til hinannen, lik der er perler på en snor, lik der er jordiske atomer, lik der er himmelske partikler.

Alt søker der således at kommunisere med hinannen, lik der søker innom elektromagentiske prinsipper at forbindes, lik en partikkel befestes til sin ulikhet for at skape alt større balans innom den store helhet. Således er der lik megen virkeligheter - lik dimensjoner - søker at tale til hinannen innen den galaktiske bevissthet, lik der er opplevelser der innholder noget fragment av erfarenhet der kan søkes at integreres med nogen annen. Alt er der for at skape alt større balans, lik forståelse, innom mangfoldet der er innen den galaktiske enhet om den vil. Klokt er der således for menneskebarnet at løfte øyet for at se sådant. Meget er der under tiden for at integreres til alt større bevisstheter, lik der kobles ihop for at kunne opphøyes til resonans med de kosmiske gestalter der søker at komplementere sitt selv med moder jords bevissthet just nu. Således skal bror se, hvorledes der så er for Iliukas himmel der rører ved ditt liv, lik der er symbioser der spesifikt er for Bep Kororotis gestalter og Nordens riker i denne tid. Således finnes der megen, megen extra-terrestrial gestalter der søker at nedstige innom moder jords sfærer just nu, lik der søker at forenes med de bevisstheter der hviler innom menneskebarnet og, lik der er for at skape alt sterkere bånd av forståelse innom det galaktiske råd, lik der skapes til alt større harmoni. Konu eketah.

Således er der for Iliuka noget privilegie at kunne tale til alt der er av livsvesen just nu, lik vi skaper til noget innblikk i nogen ny eksistens der er befestet til nogen materisk tilstand. Således er der lik ærer at kunne tale just nu. Således er der lik vi gledes under tiden der skapes til innsikter for bror ved at kunne se nogen virkelighet med vårt øye, lik vi skuer for opplevelsen der hviler for ditt legemes virkelighet. Således skal den se hvorledes øyet der ser alltid er lik transparent, lik forståelsen befraktes to veier. Ene er for ditt hjerte, lik den annen er for Iliukas fragment, lik der er nogle twins der er befestet til en sjel, lik ett frø i evighetens muld.

Søke dog at hvile tanken nu, for ei er der lik den skal søke at nedtegne forvirrelser innom sin tekst, lik den i stunden gjør. Den skal alt mer søke at forklare nogen virkelighetens billed der er velsignet av det store råd, lik den søker at presentere noget der er av de eldede ætter, lik der bydes for alt hva der er av ætters såkorn innom denne tid. Således er der klokt om den søker at hvile tanken nu, for ei er der noget den kan søke at skape gjennom hastigheter. Ei er det noget der vil fødes lik nogen "revelation", lik den kan tro. Der er noget der skapes gjennom fragment efter fragment, lik der er nogen visdoms billed der således er modnet og der inneholder nogen god balans mellom ulike interpretasjoner, om den vil, av ulike virkelighetens opplevelser den selv er deltagnede innom. Således skapes der til gode samarbeider mellom ulike komponenter av evner og talent, både for ditt selv og for det store folk. Konu eketah.

Hva der skapes av skrifter er således noget lik bruer der leder tanker til at søke isammen. Alt er der på ulike nivåer at betraktes, lik der er tanker der tilhører både ditt selv og folket, lik der er kollektive tanker der er alt mer deltagende innom den galaktiske gestalt, lik eldede minner. Søke således at se hvorledes minner kan hvile i nogen kristallinsk struktur, lik der leder frekvenser der er lik impulser, lik emosjoners tråder, innom Wakan Tankas legme. Således er der for silverets tråder, lik der er bestanddeler av noget levende vev der befestes fra ett livsvesen til det neste, alt for at skape nogen større forståelse og adspredelse av erfarenhet innom det gemensamme bevissthet, lik der er nogen partikkel i Wakan Tankas kropp.

Alt er der for at løfte tanken til at se og fatte det store billed, der er like meget befestet til mikro lik der er for makro. For evigheten er således ei så fjærnt fra menneskebarnets virkelighet, lik nogen menneskebarn tror. Der er alt mer for at stige ned på din jord i denne tid, lik der er portaler der foråpnes gjennom kvantefysikker og astronomier, lik der er megen bevissthetens portaler der leder tanken til at fatte noget der er av kosmiske opprinnelser, lik innsikter der er blivet nedlastet til just denne tid og denne epoke, lik der er småfrø der er sådd innom moder jords bevissthet. Således er der for at oppvekke hva der er av dølde minner, lik menneskebarnet vekkes til at gjennoppreise den storhet der en gang var.

Således er der lik selvet skal utforskes i denne tid, lik hva der er av teknologier skal søkes at integreres med hva der er av biologiske intelligenser for at lede tanken alt hurtigere enn nogen jordisk computer kan presetere just nu. Således er menneskebarnet for at se for de store kulturer der en gang var, lik der var galakstiske kulturer der var spredt lik noget teppe av erfarenhet rundt megen hellige "spots" av moder jords bevissthet. Således var der for de store pyrami's, lik der og var for sirkelens templer lik Stonehenge, lik der og var for Nazca lines.

Søke nu at se for hva der er av kalendarium, der søker at oppsamle erfarenheter, lik der forbyttes mot noget at visdommen der tilhører de eldede ætter, lik der er minner der påny vekkes til liv. Således er der lik den hellige Tzolkin inneholder megen spor av erfarnehet, lik megen erfaringer har blivet oppsamlet deri og rundt den hellige ild. Således er der lik den Maya kultur har efterlatt noget instrument der er for at anvendes påny i denne tid. Således er der for bror at utprøve, lik den utprøver noget teleskop for at skue inn mot selvet og de fjerneste stjerner der hviler deri. Således er der lik den sagrado Tzolkin er noget velsignet metod for at uppreppe hva der er av levende visdommer innom menneskebarnets celler, lik genetiske minner vekkes til liv for at kunne anvendes påny.

Om bror således søker at se for hva der er av Anasazi mytologier, lik der er portaler der er indusert innom moder jords bevissthet gjennom de Wingmakers efarenheter den søker til, så er der noget der oppfyller noget av den samme funksjon, lik der oppløfter minnet for at lettere kunne se hva der er av den store galaktiske opprinnelse der menneskebarnet ledes mot at erfare påny. Således er der for at se hvorledes visjonen og opphavet er noget av det samme, lik utgangspunktet bliver innsikten, lik der er galakstiske sykluser der gjenntages innom alt hva der er av livsvesen der søker at utfoldes og vokse efter hva der er av viljer innom den Store Ånd.

Således er der klokt for bror at se hvorledes sannheten hviler innom dine minner alt nu; for hva den søker til av sannhetens visjoner der er for at vokse frem er noget der alt er blivet erfart førut, lik den således gjenn-erindrer visdommen, lik frøet utfoldes til frukt her og nu. Således er den for at se og forstå hva der er av hellig tid, lik den gemensamme tid der pulserer gjennom årer av moder jord velsignede legeme. Således er der nogen legeme der og er befestet til menneskebarnets bevissthet, lik der er forbundet til hinannen gjennom genetiske verdier, lik der er levende tanker der menneskebarnet kan dvele ved. Således er menneskebarnet alt meget mer enn nogen mekansik maskin, lik der er underbart at leve.

Velsigne således hva der nu er, og søke at hvile i trygghet for hva der er at komme. Alt ledes der vell efter den store galaktiske vilje, lik menneskebarnet selv ledes til at kunne konstruere sin egen virkelighets billed, lik sin egen historie, her innom hva den erfarer. Velsigne således alt hva der er av galaktiske ledelser der kan favnes om , og der kan utbyttes mot nogen ørliten flik av erfarenhet der kan tales lik jordisk skitt for ditt selv. For hva der er av skitt - lik ufordøyelige hendelser - for menneskebarnet er lik gull for kosmiske vesen lik Iliukas, lik vi skuer for sannheter, lik prøvelser der søkes at dveles ved for at lettere kunne se og forstå hva der er av visdom der hviler deri.

Hva bror således bærer av uforståelige tanker er noget den skal søke at velsigne, lik der skal bydes for ilden og den høyeste kjærlighet just nu. Således favner den om kraften til at kunne transformere sitt liv og leve lik der skapes til nogen bønn av kjærlighet gjennom alt der er av opplevelser, lik utprøvelser; lik utprøvelsen bliver velsignelsen og velsignelsen bliver føden der bydes for hjertet.
Velsigne således hva der er av hjertets taler der søker at knyttes til skriften just nu. Byde kjærlighet for alt hva der er. Byde takksigelse for alt hva der mottages. Byde tillit for alt hva der fremkommer for eftertiden at se. Alt er der lik bestandeller av evighetens legeme. Alt er der svøpt inn i den guddommelige mors kjærlighet. Alt er der således beskyttet. Alt er der således vernet i hellig lys. Konu eketah.

For Iliukas frø.

2011-12-03T13:31:00.000-08:00

Hayetanah. Hilset være hva der er av frender og undringer der føder sannhet. Hilset være tidløse gestalter der lever innom menneskebarnets bevissthet, og der forbindes med denne hellige tid. Vi ser hva der vokser og hva der lever innom hjertet til megen menneskebarn. Således skal den bære tillit til stunden der ennu er ufødt, for fremtimen er noget der lever og ånder alt her og nu. Lik der er for kjernen innom frukten, så er der for den ufødte sol der hviler innom intellektets begrensede opplevelse av nuet. Meget er der ennu for at vokse frem, lik en vibrasjon av sannhet der ei kan holdes tilbake. Således er der for den gryende epoke, lik der er for den oppstandende sol der fødes ut av natten. Velsignet være lyset der anes med tålmodets hjerte, lik den vet i tillit for hva der ledes mot. Konu eketah.

Byde nu plass for nogen ny sol at stige opp innom ditt liv, lik den indre kjerne av visdom får alt mer rom for at utfoldes og adsprede sin glød. Bære således tillit for hva den skaper gjennom sine skrifter, lik den bemøter morgendagens sol ved av byde takksigelser for hva den alt vet. Ei skal der være lik komplisert at bemestre sitt eget livs skip i den nye tid. Ei skal menneskebarnet behøve at styres efter nogen manual. Hva den skaper av positiv vibrasjon innom sin egen bevissthet er lik manisfestasjonen av den nye tid innom menneskebarnets levende celler. Således kan den nye tid defineres lik nogen forbyttelsens epoke, lik der skapes alt sterkere kommunikasjoner mellom hva der er av ulike nivåer og dimensjoner i den galaktiske enhet, lik den store genetiske gestalt der menneskebarnet kun er nogen liten del av. Konu eketah.

Klokt er der for bror at sirkulere sine skrifter innom hva der tales lik cyber-space, for der er til oppvåknelser av minner i menneskebarnets celler, lik der er for at se og forstå hva der er av tilsynekomster av Bep Kororotis på din jord. Hva der er kosmiske gestalter - lik galaktisk reisende - er noget der manifesteres gjennom menneskebarnets eget selv, lik den gjennomgår transformasnjoner av genetiske strukturer, der forbinder den til nye opplevelsens sfærer der hviler lik innkapslede tilstander innom cellenes bevissthet. Således er der lik den adspeder frekvenser; lik toner, lik symboler, lik ideer; der er for at oppvåkne hva der førut har ligget døld og begravet deri. Således er den for at se hvorledes eldede papyrus og kan hvile under marken av menneskebarnets sinn. Der kan beskrives lik minner der oppvåknes påny. Der kan tales lik skrifter der er for at hentes fra Altets bibliotek. Således er der lik ideer den nu adspreder, lik impulser der er for at løfte tanken til at se alt mer av mulighetene der åpenbares for nogen ny tid. Konu eketah.

Hva der er av Iliukas lever således innom megen nivåer, lik megen virkelighetens sfærer, der alle er befestet til en tid, lik megen blomer er befestet til ett tre. Således er bror for at se, hva der modnes gjennom langtider, lik eldede sannheter oppvåknes til at levendliggjøres innom nogen ny tids uttrykk. Således er der for frukten der utfolder frøets kraft påny, lik visdommen fødes for at forenes med hva der er av opplevelser der er i nutiden. Således er bror for at se, hvorledes visdommen er moden under tiden den deles med sine nester, lik en levende sannhet der kan bæres frem lik din visdoms modne uttrykk. Således fatter menneskebarnet gaven den kan bære frem gjennom sitt liv, lik der er for at være forbundet til kilden av selvet, lik den føler livskraften der er av selvets såkorn, lik fremtimen der hviler innom nuet lik noget helligt punkt der all tid er. Således vet menneskebarnet megen visdommer fra før. Således er alt der lik alt av livsvesen er programeret til at føde sin egen fremtid, lik nogen innkapslet sannhet der er for at forenes med tanken og legmet. Således er der for Iliukas visdom, der lever innom selvet. Der er såkorn der er fallt på marken av menneskebarnets minne i langtider førut. Der er beplantet innom hellige kamre av menneskebarnets bevissthet, lik nogen hellig nutid der er for at klekkes ut påny. Således er menneskebarnet at føde sin egen hellige tid, lik den utfolder visdommen, lik der spredes lik pollen i vinden for sin nestes blom. Således er der klokt at sirkulere skrifter, lik der er pollen der spredes på mulighetenes vind. Konu eketah.

Bære nu takksigelser for hva der er av misjoner der utleves av mennesket, lik nogen kollektiv gestalt. Bære takksigelser for hva der vokser frem av kjærlighetens tungemål på din jord innen denne tid. Hva der er av enhetens røst bærer megen former, lik der er noget der ei kan begrenses til at tilhøre en flokk noget mer enn nogen annen. Hva der er av enhetens språk er noget der farer igjennom intellektet lik en solar vind driver gjennom materien. Der er alt mer lik hjertet fanger opp vibrasjonen der er av oppriktighet, lik der er lys der fødes fra transformasjonens kilde innom selvet. Alt hva der er av livsvesen er således i nogen evig transformasjon, lik der skapes til kommunikasjon med den Store Ånd, der for all tid søker at forbindes med det levende nu. Lik ilden fortærer hva der er av materier den bydes, således er der for tanker der bydes frem for bevissthetens lys, lik der er sanheter der legges frem for det indre blikk at se. Således er der fragment av den store sannhets bok, lik skrifter fra Altets bilbilotek av erfarenhet, der forenes med transformasjonens punkt innom nuet. Så er der for at evighetens blikk skal få se. Således er der forenelser av den pyrami, pyrama og pyramo gestalt, lik der er for tanken, minnet og øyet der ser. Således var der for vandreren der var enøyd, der beskrives lik Odin, lik der var bærer av to ravner, lik tanken og minnet der søker innom fremtid og fortid. Så er der lik der tilsammen utgjør trianglet der kjenner ved noget aspekt av evighetens legeme. Konu eketah for tanken der svever, og for minnet der vet.

Klokt er der for bror at søke til mytologier nu, lik den søker at levendliggjøre hva der er av de eldede ætters nedtegnelser innom nogen ny tid. Klokt er der at skue for hva der er av kjempers spor der hviler innom menneksebarnets historie, lik nogen eldet bok der inneholder alt flere kapittel ann hva den nu tror. Søke at se hvorledes mytologier forener hva der er av kulturer rundt nogle gemensamme sannheter, lik der er innsamlinger av flokkens minner der legges ned i ord for at preserveres for eftertiden. Således er der lik der nu er for efterætten at beskue, lik der er for at oppvåkne hva der er av blodets bånd der leder tilbake til fortidens virke. Velsigne således hva der er av de nordiske lender, lik der er kulturer der hviler innom den gemensamme tradisjon om den vil, der er for at nedtegne fortiden for efterætten at se. Således er der for megen riker at se, lik der er tradisjoner der bydes frem, lik utvekslinger der skapes innom den globale kultur der alt nu vokser frem. Således er der og av den store galaktiske kultur, lik der er tradisjoner der utleveres for de store himler at se, lik varer der bydes frem for noget kjærlighetens marked. Således skal den se hvorledes nogen vare innen sådant marked ei kan veies eller måles i kroner og øre. Der er elementer der tilhører kjærlighetens språk, lik levende bestandeler av det livsblod der løper gjennom evighetens årer. Således er der lik den store kosmiske gestalt befrakter næringer ikring i det store universum, fra en bevissthetens celle til den neste, lik der er forbundet til galakser, lik stjernesystemer, lik solsystemer, lik planeter, lik individets celler innom menneskebarnets kropp. Således finnes der ei avstander innom sådant bevissthet, der er av den Store Ånds legme. Alt større er der for brors bevissthet at fatte, dog byde der noget tålmod nu. Alt er der for tålmodets øye at se. Konu eketah.

Vi takker således øyet der våker og skifter der bæres i menneskebarnets dyp. Vi takker for ord der er falt, og for frender der er hørt. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Hvile i tillit for eftertiden. Hvile i fred for alt hva der er. Konu eketah.

- 10 Ajmaq/ 3'dje desember.

10 Tzi.

2011-11-07T01:11:00.000-08:00

Noget eldet er for at bryte gjennom sinnet der söker.

Der kreves enorme epoker for å bli til

og blive forenet med Altets bilbliotek.

Der krever den ydmyke vilje til at samle myraider fragment av sannhet

rundt en felles misjon.

Gamle viljer dör for at nye skal ärkjennes

hjernekraften utvikles og kjenner ei sitt selv.

Hva er der trygt? Hva er der gemensamt?

Hva er der av visjonär kraft der speiles gjennom ord?

Jeg'et er alene nu.

Der jages av den gemensamme tanke, der vet.

Söke at se den kollektive röst der lyder lik victory

der lyder lik visshet om hva der alltid har värt

i fundamentet av menneskelig tilblivelse

lik den genetiske eksistensen i evigheten.

Eldede forfedre er for at belyses,

beläres om, og omfavnes påny

lik innganger til nogen ny tid.

Brödre er for at berette, lik tankers apostler

for hva der er av livsvesen der lever innom ni nivå.

Således vil asken stå påny

lik Yggdrasil för er talt

lik den gemensamme kraft gjennopprettes

og föder gröde der der för var frykt.

Frukten av visdom er for at höstes

innom hva der er av viljer der blomstrer

gjennom eldede lengsler der leves til fulle nu.

Således frydes sjelen.

Således feirer guddommen.

Således beseirer mennesket illusjonen, der alltid innkapsler nogen ny.

Söke at se den indre sannheten, ordlös

lik nogen stillhetens kjärne

lik noget kim der stadig forlöser sitt selv

lik der skaper billed der söker efter ord

lik nivåene forbindes, ni i alt.

Nu er der alt mer.

Der er fire epoker til, lik himmelens frukter forenes med jorden,

så bliver der i alt 13.

Så er der såkorn der nu er fallt.

Så er der velsignet.

Så er der lik mystisk.

Så er der lik gåte.

Så er der lik nyfikenheten oppvåknes; for der er noget i menneskebarnet der vet.

Der er kimet av sannhet i din nestes selv

der lytter til talen der har fallt lik vann på sinnets mark

lik dråpen närer fröet.

Velsignet väre Manir Dräpnir, for der er taler der speiler

sannheten der hviler og vokser lik der er.

Konu eketah.

2 Iq - Vindens tegn påny.

2011-10-30T14:26:00.000-07:00

- God kveld Iliuka.

- Hayetanah

- Er det noe spesiellt du ønsker å formidle til meg?

- Om den nu søker at se for helheten av sin bevissthet, så vil den erfare hvorledes der er noget logisk mønster for hva den innhøster av tanker og innsikter under tiden den søker dertil. Søke at se hvorledes den ledes innom sin sti, og således er der ei tilfeldigt hva der krystalliseres av innsikter innom ditt sinn, lik nogen nødvendig konsekvens av alt den innhøster av erfarenheter. Søke at se for hvorledes helheten av dine omgivelser kommuniserer med dine tanker, lik der tilsammen utgjør nogen enhet den kan oppleve med sine emosjoner. Hva den sanser av sådan enhet er noget der lever og ånder og gror, lik der pulserer gjennom meridianer der er befestet til menneskebarnets indre tro.

Således er der lik der befraktes næringer - lik visdommer - fra sjel til legeme gjennom portaler der er av forankret tro, lik der er tanker og emosjoner der er for at lede menneskebarnet tilbake til sin visdoms kilde. Der kan således beskrives lik ur-tanker, lik ur-prinsipper der er av forankret viten, der befester individet til nuet og evigheten der hviler deri. Således er der for menneskebarnet at vende tilbake til sitt utgangspunkt i tiden og rommets dimensjon, lik den søker at vokse gjennom fremtiden for at gjenforenes med ur-tiden, om der kan tenkes så.

Søke at se hvorledes vi leder brors tanker nu. Ei kan vi tale for meget i denne time, for billedet kan ei gjøres komplett her og nu. Der behøver ennu tid for at modnes, lik nogen frukt der er for at vokse lik nogen gyllen innsikt innom ditt indre. Dog likefullt vet den, og således vet den og hvorledes der er av viktighet at den søker at sprede sine egne innsikter lik småfrø for vinden. Hva der er av øret der lytter vil således fange opp hva der er av gullkorn der er av visdoms karakter. Bære således tålmod for det virke den er i. Bære således forståelser for øret der søker at lytte. Bære likefullt gleder for hjertet der vet. Konu eketah.

Vindens tegn.

2011-07-22T12:52:00.000-07:00

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Ifølge mayakalenderen er det idag vindens dag, styrt av tegnet Iq.
- Så er der lik vi vet.
- Ja ok. Vel, Iq regnes for å være en god dag for kommunikasjon generelt, og for å sende og motta meldinger av alle slag. Derfor vil jeg vite; har Iliuka noen spesiell beskjed til meg?
- Så er der lik korrekt, lik den føler hvorledes den er kallet til at føre pennen nu. Så er der for at se hvorledes den kan overbringe noget budskap i budbringerens ånd.

Søke at se for alt hva den har vært forut, lik i tidligere inkarnasjoner om der kan tales så. Alt hva den er bekannt med og søker til i dette liv er noget den alt kjenner ved, lik der er visdommer der ligger innkapslet i sjelens tilstand. Hva den således søker at gjennopplive er noget der alt lever innom dine cellers bevisstheter.

Således er menneskebarnet forbundet til tusen på tusen av ulike liv gjennom en forhelliget tilstand, lik ett forhelliget her og nu. Hva der er viktigt for menneskebarnet i denne tid er at gjennoppdage - lik bevisstgjøre - ulike bevisstheters portaler innen ett forhellighet selv. Konu eketah.

Søke såeldes at se hva der er der leder ditt virke, for den er for at gjennoppdage noget der tilhører de eldede ætter, om der kan tales så. Noget der tilhører Manir Drapnirs tilstander er for at bevistgjøre hva der er av evighetens forbindelser - lik pakter - der er mellom ditt selv og dine nester.

Således er der og lik den søker til sitt Maya kalendarium, lik der er noget der er av eldede kristallinske tilstander, der er for at fovandle og forvalte bevisstheter der tilhører menneskebarnet. Således er der noget instrument der tilhører Atlantis' epoker, om der kan tales så. Konu eketah.

- Sier du at mayakalenderen har sin opprinnelse fra Atlantis' tid?
- Ei kan der tales lik sådanne informasjoner er så viktige for ditt liv at forstå, lik der ei er tilknyttet din misjon med Maya-kalendarium, om der kan tales så. Alt klokere er der for at se hvorledes den kan gjennopplive eldede visdommer der og tilhører nytime gjennom de virker den nu søker til.

Således er der lik den Maya-kalendarium tilhører nogen meridian der befester menneskebarnet til evighetens tilstander, noget lik en bevissthetens navlestreng om der kan tenkes så. Søke at se; den Maya kalendarium kan tales lik noget instrument der er for at organisere hva der er av fragment i den kollektive bevissthet.

Således kan den se hvorledes megen individ synkroniseres med hinannen, lik der alle lever innom en forhelliget bevissthet der lever og ånder innom megen, megen opplevelser festet til hva der er av tid og rom. Ei kan der tales lik tiden og rommet oppleves lik noget hinder for sådant livsvesen. Søke at se; der finnes livsvesen der lever innom kollektive verdier, lik tilstander av enhet der tilhører alt høyere vibrasjoner av anti-materiske prinsipper. Tiden og rummet oppleves således lik portaler, ei noget annet.

Således kan der og oppleves for menneskebarnet, om der befester sin tro til vitenskaper der vitner om materiens transparentheter gjennom utforskelsen av bevissthet. Lik ulike fragmenter av sannhet forenes, så er der og lik nytimens passasjer over til evigheten tilsynekommer for menneskebarnets øyne. Således er der for at omfavne hva der er av spirituelle verdier, lik der og omfavnes hva der er av vitenskaplige prinsipper. Alt kan der betraktes lik viktigt i tiden der kommer. Alt er der til velsingnelse for helheten.

- Hvordan vil du beskrive Mayakalenderens funksjon i denne tid Iliuka?
- Vi ser; der er for at befrakte bevissthet mellom individet og kollektivet, om der kan tales så. Der er for at strukturere hva der er av genetiske verdier - lik minner - innom menneskebarnet, lik der struktureres til alt mer kristallinske tilstander innom det kollektive DNA. Der kan beskrives lik nogen kollektiv portal der leder bevisstheter, lik der formidler hva der kan tales lik enhetens språk der tilhører hjertet. Konu eketah.

- Er der noen spesiell grunn til at jeg jobber med denne kalenderen?
- Så er der meget korrekt. Lik bror er forbundet til megen flokker alt nu, så er der for at se hvorledes Iliuka's flokk bærer spesifikke misjoner under tiden der kommer. Der er noget tilknyttet den Maya-kalender, lik den kjenner ved, og opphøyelsen av den kollektive bevissthet's uttrykk, lik den søker til. Konu eketah.

- Innenfor denne såkalte kollektive bevisstheten...
- Lik den globale bevissthet, korrekt.
- ...Ja okey; hvilken funksjon vil Iliuka's flokk ha innenfor denne globale bevisstheten i tiden som kommer?
- Der er noget flokken lik enhet velger selv. Således er der beroende på individets valg, lik der besitter kraften til at formidle nogen forendring gjennom flokkens tilstand, om der kan tenkes så. Så er der for alle flokker der samles rundt nogen felles grunntanke, om der kan tenkes så.

- Finnes en slik grunntanke i Maya-kalenderen? Jeg mener, inneholder ikke hver eneste dag en spesiell grunntanke eller intensjon representert gjennom de 20 nahualene?
- Således er der et meget godt spor at forfølge, lik den kalender er noget instrument der leder den til hva den søker efter. Flokker er således forbundet lik der er for dråper i havet. Ei vil der være lik forskjeller mellom individet og helheten i tiden der nu fødes. Således vil der være lik flokken selv bestemmer for at aktivere sin funksjon eller ei, lik der er beroende for hvorledes den velger at benytte de portaler der foråpnes for menneskebarnets indre vesen. Konu eketah.

- Kan flokken på sett og vis stå frem som et levende eksempel på hvordan en "gruppebevissthet" kan fremstå?
- Så kan der tales, dog der er noget der vil fremkomme naturligt i tiden der følger. Der vil således være lik flokken organiseres efter noget prinsipp der leder hjertet til at utvelge erfaringer og ord. Således er der velsignet.

Søke nu at se påny hvorledes noget kalendarium kan betrakets lik instrument for at forvandle og forvalte sannheter innom den kollektive bevissthet. Lik ulike sannheter bringes frem i lyset, så opphøyes der til forhelligede sannheter gjennom Manir Drapnir's tilstander. Således kan der ledes til at oppbygge alt mer transparente bevisstheter mellom hva der er av flokkens medlemmer. Komu eketah.

- Når du sier transparente bevisstheter, mener du i praksis at vi aktiverer evner som vi forbinder med telepati?
- Så kan der tales, dog ei er der tilrådeligt at opphenges for meget i hva der er av fortidens begreper. Søke primært at forstå selvet, så vil den og ledes til at forstå sin neste.

- Så vårt selv og vår neste's selv er på denne måten forbundet til hverandre?
- Så kan der tales, om der er individ der tilhører den samme enhet - lik den samme flokk om den vil - der kan tales lik ansvarlig for spesifikke oppgaver innen den kollektive bevissthet. Således er der lik ulike flokker bærer ulike funksjoner - lik responsibiliteter - just lik der er for ulike senter der beskrives innen menneskets hjerne. Således er der lik flokker tilhører den globale hjerne, der og er inndelt i megen ulike senter der er for at utøre spesifikke oppgaver for helheten. Konu eketah.

Således er der lik spesifikke misjoner utføres av enheter der består av megen individ, lik megen menneskebarn forenes rundt nogen felles misjon der forvaltes i hjertet's dyp. Konu eketah.

- Kan Mayakalenderen på denne måten regnes som et verktøy for å lede ulike individ som tilhører den samme "gruppebevissthet" sammen? Altså i praksi forbedre kommunikasjonen mellom hjertene våre så å si?
- Så kan der tales, lik menneskebarnet lærer at benytte hva der er av enhetens språk. Således kan der formidles gjennom kolører, der kan formidles gjennom rytmer og der formidles gjennom skriftens verdier. Søke at se for hva der er av enheter mellom billed, tone og ord, lik den søker innom budskap der er av opphøyet trigonal verdi. Konu eketah.

- Jeg ser nesten for meg hvordan Maya-kalender fungerer som et slags universelt kommunikasjonsinstrument for oss mennesker. Stemmer dette?
- Så kan der tales, lik der er tilknyttet menneskebarnet som art, lik der er genetiske kommunikasjoner. Således er der og forbundet til de fjerne galakser og stjernesystem. Alt hva der tilhører menneskebarnet er således forbundet gjennom ett genetisk medium, om der kan tales så. Der er av silverets tråd, om der kan tales så, der veves mellom sjel og hjerte og tanken der er hellig. Konu eketah.

- Da vil jeg takke for klarsynet du har gitt meg Iliuka. Er det noe mer du vil si til meg?
- Så er der, lik den skal søke at holde Iliuka's portal innom sitt eget selv åpen og klar. Hva den nedtegner av beskjeder er av viktighet at betrakte, både for ditt eget virke og for flokkens virke i tiden der vil komme. Således er der lik den oppfyller noget av budbringerens ærend, lik den velsigner sine responsibiliteter om den vil.

Søke nu at velsigne de visdommer den bærer i sitt indre og således kjenner ved fra tidligere vandringer. Søke og at se; ei er der visdommer av spesifikke ord og formidlinger. Der er visdommer der er av handlinger den utfører i kjærlighet for sin neste og sitt eget selv, lik der er tilhørende den samme enhet.

Vi takker nu for eldede visdommer der ennu lever. Vi takker for passasjer der hviler innom menneskebarnets sannheter. Vi takker for voktere av hellige kalendarium. Vi takker for hva der er av livsvesen der vever kommunikasjoners tråder mellom menneskebarnets hjerter. Vi takker for hva der er av kjærlighetens tilstander der forankrer menneskebarnet til livet. Vi takker for hva der er av velsignelser der spredes innom alt hva der er i kraft av sådan tilstand. Således er der lik menneskebarnet føder gode kommunikasjoner med Altet, gjennom tilhørighet med ett her og nu.

Vi takker for hva der er av kommunikasjonens adsperdelser, og for hva der tilhører vindens tegn. Vi takker for brors transparentheter. Hvile nu i trygghet for fremtimen. Bær fred i hjertet for alt hva der er. Konu eketah.

- 6 Iq -

Å verne om våre røtter.

2011-07-15T13:33:00.000-07:00

- Hayetanah Iliuka.
- Hayetanah.
- Kan jeg spørre deg om noen råd?
- Så kan den, lik den kan bryte gjennom sitt selv alt mer. Konu eketah.
- Hva mener du med det?
- Lik den bærer mot til at vandre inn i det ukjente, så er der lik den skal følge tillitens tråd gjennom alt hva den gjør. Søke at se hvorledes den bliver ledet gjennom tillits ånd. Således er den i behov for at bære noget mot og styrke, om den skal bryte gjennom ditt eget selvs hinne for at gjenfinne sitt neste selv, om der kan tales så, lik den og vandrer inn i nye opplevelser.
Således er der lik bror alt har talt før under denne sol, hvorledes den forendrer sine omgivelser under tiden den forendrer sitt selv, og vice versa. Alt er der lik forbundet til hinannen. Konu eketah.

Søke nu at se, hvorledes den skaper sine skrifter under tiden den søker til nogen pakt den bærer med sitt eget selv, der er av evighetens opprinnelser. Således er den for at både lære selv og belære sine nester gjennom at oppklare sine egne tvister, om der kan beskrives lik så.
- Du mener min egen bevissthet's tvister?
- Så kan der tales lik korrekt. Hva den ei vet er hva den bærer i sitt hjerte, og således er der godt at ei vite for meget. Søke at se; der er av hensikt hvorledes der under tiden synes lik vanskeligt at gjenfinne hva den i sannhets ånd søker efter.. Likefullt skal den bære tillit til hvorledes menneskebarnet til all tid bliver ledet, om den søker at se. Konu eketah.
- Finnes det konkret noe jeg er ment for å gjenfinne eller oppdage?
- Der kan tales lik der utvikles under tiden den søker av oppriktighetens ånd, lik den søker at manifestere hva den bærer av visdommer og livets lengsler. Således forfølger den prinsipper der er av de gamle ætters opprinnelser om den vil, lik den konstruerer nogle portaler gjennom sin egen bevissthet der forbinder den til den ene, rene kilde der er forbundet med Altet. Således er der for at finne veien tilbake - lik i bevissthet - til sådan kilde. Således er der lik den benytter hva der er av ordets verdi og glans - lik Manir Drapnir - der kan betraktes lik spegel for at lettere kunne se.

Søke at se; hva der er av umanifesterte potensialer er for at synliggjøres og oppstige gjennom alt der er av menneskebarn. Således er der klokt at konstruere noget likt kollektive portaler for at presentere hva der er av Manir Drapnir, så vil der ledes til alt klarere forståelser.

Menneskebarnet er i behov for at se og gjenoppdage sin egen helhet i denne tid. Således er der lik nogen universell kraft der ei kan forhindres er for at nedstige, lik der er den enhetlige kraft der konstruerer alt hva der er av nytimes opplevelser.

Klokt er der at se hvorledes der er beplantet hjelpere på sin jord der er for at assistere hva der er av den kosmiske kraft der er av enhetlig natur. Således er der for bror at kunne gjenoppdage sin egen misjon. Således er der for megen menneskebarn at gjenoppdage sitt guddommelige fragment og hedre sitt eget vesen, lik den aktiverer sin egen misjon i denne tid. Der er for at bringe nytime til sin jord, at menneskebarnet er for at søke efter sitt selv gjennom skriftens verdi. Således er der lik paralleller til hva der var av eldede tider - lik der var for Qumran's tilstand, lik der var for den Saga Ø. Klokt er der at se, hvorledes der hviler spesifikke misjoner for flokken under tiden der kommer. Konu eketah.
- Har jeg noe å gjøre med disse misjonene?
- Så har den, og så vet den, lik den alt nu drømmer om sitt eget virke i tiden der ennu er for at fødes. Likefullt skal den bære tillit til at der ei bliver lik den tror. Ei kan menneskebarnet resoneres til sin egen fremtid. Der kan kun leves, og således kan den ei vite med sitt sinn hva den ennu skal bli. Dog den fatter alt mer med hjertet, om den søker at lytte dertil. Konu eketah.

Søke dog at se, hvorledes der av spesifikke hensikter er beplantet noget mangfold innom hva der tales lik menneskeheten innen denne tid, lik der er til alle tider. Der kan tales lik ulike genetiske opphav, lik genetiske portaler, hviler innom ulike menneskebarn. Så er der for at tilføre ulike visdommer til moder jord. Således er der og for bror at se og hedre sine egne genetiske opphav, der forbinder den til de gamle ætter, lik der er forbindelser der hviler innom verdier og sannheter den skal verne innom sitt eget selv.

Således er der klokt for menneskebarnet at verne om sine egne sannheter i denne tid, lik der er portaler der befester individet til sitt eget opphav i det store Alt.

Klokt er der for menneskebarnet at verne om sine røtter. Klokt er der at våge at søke efter sannheten innom sitt selv. Bære således tillit til tiden der er for at komme. Hedre din egen plass i helheten, og ta vare på ditt eget selv. Ditt selv er all tid av viktighet at betrakte, lik ethvert selv er for våre himler. Selvet er lik den transparente hinne vi søker at tale gjennom. Selvet er noget senter av kosmisk karakter der løper gjennom alt hva der er av livsvesen. Hva den primært kan gjøre for er at hvile i nogen harmonisk tilstand med sitt eget selv , så er der vel for helheten, lik den således skaper nogle gode impulser.

Vi takker for portaler der hviler innom menneskebarnets undringer. Vi takker for brors oppriktighet og evne til at lytte. Bær ei nogen frykt for hva der er ufødt. Bær fred.

Enhetens språk.

2011-03-14T10:33:00.000-07:00

-Hayetanah Iliuka.
-Hayetanah. Nu er der lik bror skal våge at se hvorledes stunden er fredet. Søke at hvile i hva der er. Søke at bære tillit til hva der er av kosmiske intelligenser der integreres med jords bevissthet nu. Således skal den hvile i gleder for hva der er der leder ditt liv i just denne stund. For lik der er; lik menneskebarnet våger at stille sitt selv mottagende for hva der nedstiger gjennom tillitens emosjonelle portal, så er der lik den knyttes alt nærmere evighetens kilder. Således er der for at videreføre den galaktiske ekspansjon av evighet, lik der er frekvenser der føder noget der er av den guddommelige grunntone der gjennomtrenger Altet.

Der er for at se hva der er av lysets kilder, lik der og er for at søke at være i dette nu. Søke nu at skape ditt mantra innom disse ord. Søke at skape hva der nu frembringer gleder innom ditt selv. Søke til hva der skaper frigjørelser. Søke til hva der skaper ledelser. Søke at se, hvorledes alt hva den søker til i hva der kan defineres lik ditt eget mirko-kosmos er noget der oppløfter den universelle frekvens der befrakter Altet til selv det minste aspekt i din celle. Således er der for at se hvoledes evigheten alt nu er tilstede i selv din store tå.

Således er der for at omfavne kraften til at videreføre din egen arv gjennom hva den bærer av muligheter. Søke at omfavne hva den bærer av evner nu. Der er lik kosmiske pakter, om der kan tales så. Der er lik dialoger med hva der er av urbevissthet i moder-jord, lik der er av den eldede stammebevissthet der lever innom ditt selv. Søke at se, hva den bærer av røtter til evigheten, lik den våger at søke til innsikter der er lik vinden der oppløfter uttrykket til din sjel.

Dvele ved hva den søker til av næringer i stunden den føler evighetens nærvær. Der er helligt, lik den helliggjør sin egen opplevelse av evigheten i ett her og nu. Således skal den bære tillit til hva der nedstiger gjennom uttrykket av ditt egen liv, lik der utfoldes. Alt der er av menneskebarn besitter således et fragment der kan beskrives lik nogen glød der besitter kraften til at opplyse evigheten i selvet. Der er sådant fragment den søker til, lik der er noget der leder ditt selv inn til kjærnen av ditt vesen. Således er den nogen partikkel av evigheten, om den søker at dvele ved evigheten i ditt selv. Om den søker at utforske evigheten her og nu. Om den søker at elske altet den rører ved.

Således er hva der er av medicine-wheels nogle velsignede redskaper der er for menneskebarnet at benytte om den vil tale ved sin egen skapers kilde. Der er og lik den skal se, hvorledes den til all tid bærer noget kart over evigheten i sin bevissthet, om den søker at bevege sin egen oppmerksomhet innom hva der er av medicine-wheels verdier innen alle opplevelser. Således er der et meget godt spor at forfølge, om den søker til sin egen kildes opphav, lik den søker til altets utstrekninger, lik den søker til livets forelskelser, lik den søker til evighetens fødelser.

Således er alt den nu utforsker lik ulike uttrykk av din egen sjels fødelse i ditt liv. Således skal menneskebarnet søke at se; hva er der, der leder ditt liv gjennom hva der er av altets mysterium? Hva er der, der bærer dine tanker videre om den dveler i stunden der er fyllt med kjærlighet? Hva ledes den til, om den søker at smelte sammen med sitt annet selv?

Således er der for at se hva der er av Manirdraupnir der kan skapes menneskebarn imellom, lik der er enhetens språk der skinner gjennom hva der er av materiske hylster, der omgir sjelen der alltid er fri og ett med alt. Der er således adskillthetens tårer der felles gjennom en oppriktighets søken etter enhetens kilde i det store altet. Således er der velsignede ord den byder frem, i stunden den søker til hva den bærer av evigheten og enheten i sitt eget liv. Således kan der ei unvikes at berøre din neste; for om den søker til den oppriktige kilde i sitt selv, så vil den og søke til den oppriktige kilde i sin neste. Således er flokken forbundet, lik menneskebarnet er forbundet.

Således er der lik sjelens tårer faller gjennom sinnet, der hviler i tillit til sin kildes misjon. Således tales der velsignet gjennom dikter der leder hva der er av viljer, der tilhører de eldede ætter. Således såes der visdommer der er av de evige kilder, lik der er himmelens gnister der fødes på din jord. Således hviler evigheten alt nærmere enn den tror. For ei kan der forhindres i at stige frem.

Velsigne nu din visdoms tale. Velsigne nu dine kilders opphav. Velsigne dine forbindelser til de eldede ætter; der er til all tid gjennom nuet. Der er til all tid gjennom dine evige forbindelser ut til dine nester, lik din egen flokk. Søke at se hvorledes flokken er stor. Søke at se hvorledes din ætt fra eldede tiders opphav omfavner alt din bevissthet rører ved.

Således oversettes nu hva der er av kildens uttrykk til moder jords språk. Velsigne språket der fylles med kjærlighet til selvet. Velsignet være hva den bærer av røtter til altet. Velsignet være evigheten der hviler i ditt eget selv. Vi takker for hva der er av kreative kilder der fyller menneskebarnets liv. Velsignet være ilden og alt hva der stiger frem i værnet lys. Bær nu fred. Konu eketah.

Fartøyet.

2011-03-07T08:10:00.000-08:00

-Hayetanah Iliuka.
-Hayetanah. Velsignet være denne time. Velsignet være visdoms jakter. Velsignet være hellige vandringer. Tal nu ditt råd.
-Vel, jeg må vel bare begynne et sted...
-Så er der lik den all tid må, korrekt. Den skal begynne i nuet. Den skal begynne med hva den vet den kan. Den skal begynne med at tale til sitt selv, så bliver der alt bedre. Søke nu at sortere dine tanker, lik den våger at kjenne ved de intuisjoner den bærer.
-Ok, her kommer det: Jeg har kraften til å transformere mitt liv.
-Så er der lik den har, lik den våger at bekrefte for sitt eget selv hva den vil og hva den ei vil. Alt er der beroende for hva den materialiserer at intensjoner innom sin bevissthet; for sådann kraft besitter menneskebarnet. Der er lik den således i stunden programmerer sitt legeme - lik sitt hellige legeme - til at utføre spesifikke misjoner i den Store Ånds tjeneste. Således er der for alle menneskebarn der søker at lytte til alt der er av hellige punkter innom helheten av sitt selv. For Guden i menneskebarnet taler gjennom alt der er av oppmerksomhetens punkter der fyller ett her og nu.

Således er der millioner milliarder hellige punkt der farer ikring moder jords bevissthet, i dette nu lik til evig tid. Alt er der lik knutepunkt for bevisstheters meridianer; lik der er linjer der krysser, lik der er erfarenheter der møtes, lik der er virkeligheter der fødes. Således er der lik den skal se hvorledes nogen kollektiv virkelighet er under konstruksjon i denne time, lik den selv er deltagende i. Konu eketah.

-Disse tekstene som jeg vil påstå at vi skriver ilag Iliuka, noen av dem er ganske abstrakte.
-Så kan der tales lik korrekt, dog der inneholder skjulte symmetrier der er hellige, lik den vil se om den søker at fullføre sitt virke. Der er noget den selv skal oppdage; dog der skal oppdages gjennom tillitt til skaperkraften i ditt eget selv. Skaperkraften, lik din egen ærlighets uttrykk. Således omfavnes der, lik der kanaliseres hva der er av den guddommelige vilje der lever gjennom alle livsveses i en og samme tid tid. Og således er der lik den skal se, hvorledes nye virkeligheter skapes, lik der veves av megen uttrykk der alle fødes fra en kilde. Altet i menneskebarnets selv er således kilden. Gledes derved. Konu eketah.

-Skjulte symmetrier; er det her snakk om symmetrier som på sett og vis løper gjennom universelle symboler?
-Så er der korrekt, lik der er symboler der hviler innom den kollektive bevissthet, lik der er meridianer der fungerer lik kommunikasjoners portaler for hva der er av den kollektive gestalt den kjenner ved. Således skal den se, hvorledes nogen kollektiv gestalt er noget livsvesen der inviteres inn i menneskebarnets liv, dersom menneskebarnet tilvelger at kjenne sitt selv. Således er der for at se, hva den skaper gjennom mantraets kraft: Der er lik portalen, lik passasjen, der inviterer hva der er av kollektive gestalter der lever og ånder i moder jords bevissthet til all tid.

Således skal bror nu søke at se hva den kjenner ved av sådanne symmetrier der løper gjennom ditt liv. Hva der er befestet til din bevissthet er noget der er av spesifikke hensikter. Hva der taler til ditt selv under tiden den drømmer, under tiden den leder sitt selv i nogen meditativ tilstand, er nogen der søker at organisere hva den bærer av tanker, lik de hellige symmetrier således bliver alt lettere at se for ditt øye her og nu.

Søke så at vite; alt hva den skaper av skrift er av viktighet for ditt virke. Ei er der noget der faller ned på ditt papyrus lik tilfeldigt; alt er der lik symboler den kjenner ved. Således er der for ditt selv at skape befrielser av ditt kreative uttrykk, lik den ei skal dvele for meget ved perfeksjonismer. Der kan tales lik waste of time, for sannheten lever like meget gjennom hva der er av spontanitet den føder, lik der lever innom hva der er av den eldede plan der ei kan forendres av nogen partikkel den rører ved med sine tanker. Der er lik destinasjonen alt er satt. Dog vandringen dertil er for ditt selv at bestemme. Konu eketah.

Planen er således alt fullendt her og nu. Dvele således ei i minnet av hva der var. Omfavne nu det levende nu, der til all tid er i optimal balanse mellom at konstruere og fortære. Søke at leve i det levende nu, om den så er i behov for at gjenntage sådan intensjon for ditt selv inn i evigehets perspektiv. Det levende nu er således mantra og guddom, lik påkallelse og respons, lik der er veien og målet i ett hellight punkt av evigheten. Konu eketah.

Søke således at se hva der er av "quantas" av informasjoner, lik hellige enheter der inneholder altet, lik kapsuler av hellig tid om den vil. Kan således nogle "quantas" av informasjon være nogen for bror at presentere gjennom sitt virke? Vi ser, den alt gjør så. Likefullt er den i behov for at konfirmere sin egen guddoms vilje. Den skal våge at se sin egen storhet. Den skal våge at materialisere sine intensjoner, lik der således skapes nogen passasje innom ditt liv der leder hva der er av sannhetens uttrykk. For viljer kan lett bøyes til ulevde lengsler, om der ei er integreres til nogen kanal for at føde sådant uttrykk.

Således skal den våge at benytte de uttrykk den behøver for at din egen vilje skal blomstre. Således skal den søke at se hva der er av plan der fungere for ditt liv. Ei er der nogen den kan fastsette sådant plan foruten din vilje og ditt valg. Søke således at skape samarbeider mellom hva den bærer av ulike kreative gestalter i ditt selv, så bliver der alt lettere at føde noget helhetlig uttrykk.

Våge således at skape samarbeider mellom tanker og ord, for hva der er av ord er og lik "quantas" der kan inneholde megen informasjoner. Hva den så konstruerer gjennom ord kan således betrakes lik nogen "quanta" av informasjon, lik der inneholder visdommer der er av de store himmler. Således er der nogen menneskebarnet skaper gjennom at bære tillit til livets storhet i sitt hjerte. Der er nogen menneskebarnet skaper gjennom at erfare glede for alt der er, lik der således frigjøres nogen levelde impuls der vet at forenes med altet, foruten om ditt intellektet vet at den er forenet med alt der lever og ånder i kosmos just her og nu.

-Denne intelligensen som vet å koble seg til alt liv i universet, hva er den?
-Der er noget den erfarer gjennom emosjonelle tilstander, lik den føler tillit til sin skaper, lik den føler kjærlighet til altet, lik den føler glede for alt der er. Således er der av viktighet for menneskebarnet at velsigne stunden, for således skapes der og nogen tilstand av kommunikasjon med Altet gjennom hva menneskebarnet bærer av tanker i sin bevissthet. Alt er der således lov at velsigne. Alt er der således lov at gledes for. Således skal den se, hvorledes alt der berører din bevissthet er noget der er velsignet til evig tid.

-Kan man si at det tankene våre er lagd av er som en substans som på sett og vis "leder" den optimale kjærlighet, akkurat som tråder i en ledning leder elektrisitet?
-Så kan der tales lik korrekt, lik den velsignede kraft der gjennomstrømmer alt der er. Således må der logisk sett være så at alt der lever innom menneskebarnets tanker alt er velsignet, lik der leder velsignelsen til alt nye eksistenser under tiden der erfares i menneskebarnets vesen. For den universelle kjærligheten er i behov for at elske noget, om der er for at være til. Ei kan menneskebarnet unvike at forgylle nogen opplevelse med tanker. Så er der lik bror kan søke at se; under tiden den omfavner alle utforskelser den gjør innom sitt selv, så er der lik den utforsker hva der er av tanker - lik genetiske programmeringer - der er fartøyet den benytter for at høste erfarenhet i selvets mikro-kosmos. Således er der lik den oppdager inngangen til hva der er av makro-kosmos og, lik der er evigt bundet sammen innen den store sammenheng, der er av evighetens fiber. Konu Eketah.

-Kan Iliuka da fortelle hva det er våre tanker er lagd av? Hva er det som leder den optimale kjærlighet, om jeg skal bruke et slikt uttrykk?
-Søke at se; hva er der av pyrami, pyrama og pyramo? Hva er der av det eldede fundament, den evig punkt og den ene der er for at se? Hva er der av ættens visdom nedarvet i menneskebarnets celler? Hva er der av den kosmiske pilgrim, der er til evig tid er tilstede i det nyfødte nu? Hva er der av øyet der ser, der leser hva der er av visdommer i selvet, lik der erfarer hva den bærer av tanker i alle nu? Således er der noget der er for ditt liv at se og at gjennfinne og at oppdage gjennom at leve. Gledes derved. Konu eketah.

-Ok Iliuka, jeg tror det greier seg for denne gang.
-Så gjør der, og således er der nogen velsignet greie den skaper. Der er vel, og således ledes den sitt selv til at blive fri. Konu eketah.
-Du får det til å høres ut som om jeg er en fange.
-I stunden så er der lik den betrakter sitt selv lik en fange, ei er der vi der dikter opp for ditt liv. Dog der er alt i lagi at føle sådant og. Bære tillit til alt der leder ditt liv. Velsignet være skrifter. Velsignet være fødelser. Velsignet være ilden og alt der fremkommer i det velsignede lys. Konu eketah.

En visdoms jakt.

2011-02-25T09:04:00.000-08:00

-Hayetanah Iliuka.
-Hayetanah. Velsignet være denne time. Velsignet være frenders jakter. Velsignet være hva der stiger frem fra frenders intuisjoner. Søke at bære tillit og tålmod til eders virke, for vi ser lik der således vil ledes til alt større kollektive forståelser derved. Således skal den vite, hvorledes flokken til all tid kan tilspørre våre himmler for "assistance" under tiden den føler lik behov. Således er der velsignede behov. Således skal frender ei vegres for at tale sine underinger for Iliukas ild, lik frender skal se hvorledes der ei finnes nogle grenser for sitt eget livs utfoldelse.

Således er der for at favne om flokkens bevissthet alt mer, lik den favner om tanker lik intensjoner der angår dine nester lik der angår ditt selv. Således skal bror nu tale; dog søke at se, lik ordet til all tid er lik fritt for menneskebarnet at høste. Således er der lik vi nu byder noget lite hint. Konu eketah for menneskebarnets undring. Der er til all tid velsignet, for bror kan ei være nogen enslig bror, lik vi ser.

-Du sier noe der Iliuka. Vel, for min egen del så undres jeg en del for hvordan de 20 maya-nahualer kan presenteres i vår tid?
-Den skal nu primært søke for hva den fornemmer av emosjonelle verdier, lik intuisjoner den høster under tiden den søker innom hva der er av nahualers uttrykk. Således er der dog en helhetlig verdi der er av viktighet, lik der er gjennom en helhetlig opplevelse av sitt eget selv at den forankres alt mer til sjelens språk. Således skal den og se, hva der er av misjoner den søker til innom sitt arbeide. For vi ser, lik folket skal ledes, lik flokken lik helhet favner om alt mer enn hva noget menneskebarn nu tror. Konu eketah

-Jeg har en slags visjon om at Tzolkin-kalenderen kan brukes som et slags globalt kommunikasjonsinstrument for å synkronisere en mengde folk rundt skapelsen av den samme virkelighet.
-Således er der lik den forfølger noget sannhetens spor. Dog der er alt mer at forstå før således visjon kan klekkes ut i nogen virkelighets kledning. Byde således tålmod, den ledes til at forstå den misjon.
Søke nu at se; hva der er av maya-kalendrium er noget der formidler tid lik nogen skapende impuls. For om den nu søker at nedtegne sine tanker innom noget equation, så vil den se hvorledes tid er lik bevissthet, der er lik erfarenhet, der er lik skapelse:

-Tid = Bevissthet = Erfaring = Skapelse. Kanskje ikke helt Einsteins verk, men...
-Der er lik oki, ei behøver den at være nogen Einstein. Således er der lik den nu søker at se; om hva der tilhører folkets verdi forbindes til nogen tilstand der er forenet, så vil der alt lettere synkroniseres om en tilstand der er kollektiv dog likefullt individuell. Således er der noget godt spor at søke til, for der hviler noget cerca for hva der er av sannhet. Dog søke ennu bror, søke ennu. Ei er der født til modne tider til at leve i sådann tilstand med både legeme, tanke og hjerte just ennu.
-Men det kommer?
-Så er der beroende for dine egne valg at søke dertil. Søke dog at ledes i oppriktigheter. Søke primært at ledes for hva den vet, dog søke nu at hvile dine tanker for hva der er av ufødte soler. Den ledes vel til sin egen opplevelse av fremtimen, der er vel.

-Men er det riktig å betrakte maya-kalenderen mer som en slags indre, subjektiv kommunikasjonsportal enn som et instrument for å måle ytre, objektiv tid?
-Så er der lik den leder sine tanker på rett spor, dog der vil være intuitive kommunikasjoner der utveksles gjennom sådann portal, lik der befraktes erfarenheter gjennom passasjer i den kollektive bevissthet, lik der er spontaniteter og innsikter der bobler opp fra hva der er av menneskebarnets genetiske minne.

Likefullt skal den påminne sitt selv om at hva der er av maya kalendrium alt eksisterer i denne tid, lik der har gjort i megen tid alt. Ei er der således lik den skal søke at skape noget nytt. Den skal søke at belyse hva der alt er. Søke således at belyse hva der er av sannhet innom hvert tegn, for der er lik der tilhører sannheter der er av galaktisk verdi.
-Vil du si mer om det?
-Så er der lik vi kan. Søke at se, hvorledes galaktiske verdier er noget symbol for tilstander der hviler innom menneksebarnets genetiske minne. Således skal den søke at se, hvorledes maya kalendrium er alt mer enn noget jordisk instrument for at måle tid lik materiske bevegelser gjennom rommet. Der er alt mer beregnet for at måle tid lik nogen bevegelse av bevissthet, lik der er selvet der søker at gjennforenes med sin Kilde lik Altet. Således er der lik der befraktes tid lik quantas av bevissthet gjennom meridianer i den galaktiske enhet.

Således er der lik menneskebarnet er forbundet til megen former for liv gjennom sitt genetiske opphav. Således er den maya-kalendrium lik nogen teknologi, der er skapt i og av bevissthet, og der lever og ånder gjennom det galaktiske DNA's minne. Således er der lik den formidler nogen intelligens, der er lik en enhetlig frekvens, der av natur vil samle fragment der i din himmel beskrives lik symbol - lik arketyper - lik der assimileres noget språk der fungerer lik kledning for den universelle bevissthet der søker at uttrykke sitt selv gjennom alt der er av ulike kulturer i den galaktiske enhet.

Således er den maya-kalendrium knyttet til nogen sådann frekvens, lik der er en pulsasjon fra tidløshetens kilde der evigt føder tid lik nogen skapende impuls gjennom Altet. Konu eketah for hellige forbyttelser av galaktiske quanta, lik der er visdommer der høstes innom den kollektive bevissthet, lik der er krystalliske strukturer der befraktes på solens vinder.

Således vil den se, om menneskebarnet nu søker at forløse sin egen skapelses kilde, så vil den forbindes til den kraft der til all tid pulserer gjennom den galaktiske bevissthet. Således er der for menneskebarnet i denne tid; at forbindes til sin skapers kraft gjennom at føde sin egen sannhets uttrykk gjennom det liv den lever. Individets sannhet er således lik nogen tentakkel av den galaktiske enhets bevissthet, der søker at strekke sitt selv til at utforske alt nye tilstander av tid og rom gjennom alt der er av livsvesen i universums velde.

Alt er der således forbundet til hva der er av den kosmiske intelligens, lik megen uttrykk av individets verdi forenes til ett uttrykk der er av gemensam verdi; for alt er der deltakende i den universelle plan der fødes gjennom den ene Kilden lik der fødes gjennom Altet. Konu eketah.

Således er der lik vi nu takker for hva der er av galaktiske undringer der fødes gjennom menneskebarnets liv, lik der strekkes mot at forstå hva der er av uendelighetes tanker og symboler. Således er der for at se, lik hva den nu berører av innsikter gjennom at samle sine skrifter, lik den samler ord fra den kollektive bevissthet, så er der lik uttrykk den føder for at skape billedd innom ord, lik den søker at belyse hva der er av evighetens symbol gjennom skriftens verdi.

Således er der lik den skal se for hva der er av Manir Draupnir; for der er lik skriftens spegel der skapes av menneskebarn for at belyse sannheten der bæres i menneskbarnets eget selv. Således er der i behov for at grave ned i hva der beskrives lik den kollektive ubevissthet; for der kan beskrives lik mulden, lik mørket, for de bevissthetens frø der inneholder det sannhetens lys den søker til.

Således er der lik der er gaver der er dryppet fra våre himmler, lik der er tårer - lik fortsåelsens pakter - der er blivet utvekslet mellom hva der er av skapelsens ulike nivåer. Således er der lik vi nu har talt. Således er der lik bror nu er trett av at lede sine tanker innom kosmiske utforskelser. Likefullt skal menneskebarnet ei nogen tid forglemme; der er ei noget annet enn utforskelser. Der er ei noget annet enn den uforståelighet der lever innom menneskebarnets visdoms kilde der søker at vokse ut til at erfare sitt selv gjennom levende forståelser her og nu.

Således skal den se hvorledes der er nogen velsignet utforskelse. Dog ei skal den dvele for meget derved. Søke innen moderasjoner, lik den ei forglemmer at forbindes til hva der er av sansers erfarenheter. Så skal den gledes for at se hva der yrer av mulige erfarenheter i det store universum; for alt hviler der innom selvet. Gledes nu for hva der er av nærvær i stunden. Gledes for hva der er av frender og frenders misjoner. Gledes for hva der er av hellige pakter der og utveksles menneskebarn imellom. Således er der alt viktigere at byde oppriktighetens forståelser - lik tårer av Manir Draupnir - for frender der lever her og nu. For der tilhører og den samme galaktiske enhet, lik hva der er av sannheter der fødes gjennom flokkens individ strekkes lik tentakler der tilhører det samme galaktiske livsvesen, om der tenkes fra eldede tiders opphav.

Vi takker nu ilden og alt hva den opplyser. Bær fred i ditt hjerte. Bær kjærlighet for alt hva der er av frender i ditt hjerte. Bær tillit til livets hellige symmetrier, for alt er der således forbundet. Konu eketah - Mitakuye oyasin.

Flokkens misjon.

2011-02-23T03:02:00.000-08:00

-Hayetanah Iliuka.
-Hayetanah. Velsignet være denne stund. Velsignet være frender. Velsignet være frenders guides. Velsignet være hva der skapes til hellige kommunikasjoners bruer, lik formidlinger, der tvinnes igjennom hva der er av den kollektive bevissthet.

Timen er nu kommet for at avdekke hva der før var skjult. Timen er kommet for at belyse sannheten. Timen er kommet for at samle fragmenter av sannhet, lik der skapes en helhet gjennom den bevissthet den er vokter for. For menneskebarnet er lik vokter av sitt eget selvs bevissthet, der kan beskrives lik nogen portal mellom hva der er av individ og kollektiv, lik enheten og altet.

Nu skal den søke at sortere sine tanker og begreper, lik den vil alt lettere se hva den ledes mot av transparente bevisstheter. For i stunden den søker til sannheten i sitt selv, er der lik den ledes mot hinnen der formidler ord og innsikter gjennom den in-lak'ech bevissthet, der til all tid omfavner din neste lik ditt annet selv.

Nu vil bror undres, hvem er der av sitt annet selv den taler til? Dog der er nu lik der er våre himmler den taler for. Søke at se hva der er for to dråper vann der smelter sammen innen havets enhet. Så er der for de kommunikasjoner der fødes fra hjertet. Så er der for alt der fødes innen vår himmel. Der tilhører altet. Kjærlighetens språk er således alt mer knyttet til at forpleie ditt selv lik den og forpleier sine nester, for der tilhører den samme enhet lik den samme flokk. Således er der til all tid vi der taler. Således er vi til all tid tilstede i våre nester, lik der er for det største hav at og kunne kommunisere med den minste dråpe vann. Konu eketah for hellige kommunikasjoner, lik der er for den in-lak'ech bevissthet der lever i alle menneskebarn.

Kjærligehetens språk vil ei kunne analyseres av intellektet, lik der er for vann at filterer gjennom nogen sil. Kjærlighetens språk vil alltid søke at bærøre din neste, lik der er en voksende helhets tilstand den erfarer og således hjelper med at sprede ut i alt nye dimensjoner av altet. For kjærlighetens tilstand er ei bundet til begrensninger. Begrensninger er noget der tilhører intellektets virkelighet, dog ei er sådann virkelighet gjeldende innenfor den sannhet den berører med sitt hjerte, lik de fysiske lover der råder på din jord ei kan råde innen universums største uendelighet. Således vet og erfarer menneskebarnet innen nogen megen, megen større virkelighets billedd, under tiden den omfavner den ene sannhet der hviler i alt med sitt eget hjerte. Konu eketah.

Våge at presentere ditt selv, lik den våger at presentere hva den bærer av ulevde lengsler innen sitt selv. Våge at søke mot hva den ei kan se; hva den søker at unnvike innen sitt selv, for således vil den frigjøres. Ei er der noget der kan forhindre det usynlige i at stige frem til synlighet på din jord foruten menneskebarnets egen motvilje til at konfrontere hva der er unkjent i sitt eget selv. Dog den vil ledes dertil, lik den ledes til at manifestere hva der er av usynlige tilstander der hviler innen denne tid, om den nu våger at ta det første steg, lik det første valg, mot at vandre inn mot lyset den fornemmer gjennom mørket i sitt selv.

Lys fødes således av mørke, lik bevissthet fødes gjennom ubevissthet, lik der er nogen universell pulsering, lik altets lov. Således er der og for at samle fragment hvor der nu er splittelse, lik den byder tillit til den enhets frø den ei kan fornemme med sitt intellekt just nu, dog der likefullt er beplantet i dypet av ditt eget vesen. Således er der for at se, hvorledes menneskebarnet er nogen kosmisk reisende gjennom sitt eget mikro-univers, der likefullt er noget spegelens billedd for alt der er av makro tilstander, lik den besitter kraften til at dyrke frem en enhets opplevelse gjennom splittelse, just lik den ser helheten gjennom fragmentet.

Således er der lik den besitter kraften til at reise fra tilstand til tilstand, lik den omfavner evnen til at skape sin egen virkelighets opplevelse gjennom at dyrke og forpleie velsignede erfarenheter, en efter en. Hva menneskebarnet ledes til gjennom sådann jakt, er ei nogen tilfeldig søken. Der tilhører sjelens utvelgelse og livsutfoldelse. Der tilhører nogen visdoms mønster den ei kan favne om med sitt intellekt.

Således skal den søke at velsigne alt den samler av fragment ikring sitt liv, om der så er hellige opplevelser, om der så er informasjoner eller om der så er potteskår. Alt er der lik biter av helheten den gjenfinner, lik der er din høyeste visdom der søker at skape noget levende uttrykk gjennom bevegelser der for ditt intellektet kan synes tilfeldigt. Likefullt hviler der innenfor rammen av en større sammenheng. Så er der lik den forgyller sådann rammme, under tiden den velsigner altet, lik den velsigner det minste potteskår den kan berøre med en søkende hånd.

Således er der for menneskebarnet primært at søke mot at omfavne gleden for at være tilstede i sitt liv. Gjennom sådan velsignelse er der lik den velger at forgyller en helhetlig erfaring med sitt hjertes lys. Således er der lik sjelens stråler skinner alt klarest gjennom det liv den lever. Livsglede kan således beskrives lik sjelens reneste språk, der for all tid flyter gjennom alt tid og rom.

Velsigne således livet. Velsigne de valg den tar der føder glede gjennom ditt hjerte. Omfavne kraften til at vandre igjennom sådant valg, lik den til all tid søker ut mot en alt mer levende opplevelsen av den glede der er uendelig. Således er der lik menneskebarnet omfavner kraften til at manifestere nogen ny virkelighet på sin jord; for sådan kraft besitter ethvert menneskebarn. Der er selvet der opplyser fremtimen i stunden den velsigner alt der er i nuet. Den omfavner således sin egen skaperkraft under tiden den vet hvorledes den levende fremtime skinner gjennom nuet alt nu, lik nogen sol der er at stige opp fra mørket der har vært.

Således skal menneskebarnet søke til sin egen guddommelighet, lik den søker til helheten av sine evner. For i stunden den dyrker frem sine reneste intuisjoner, lik den og forpleier hva den bærer av intellektuelle vurderinger, så er der lik den påkaller en skapende helhet til at flyte gjennom sitt liv, lik skapelsen er nogen vibrasjon av resonans der flyter gjennom helheten av alt der er. Således er der lik de fjærneste impulser fra de mest forgyllte himmler kan uttrykkes gjennom de lover der alt er manifestert og etablert på din jord.

Således hjelper der ei at bære visjoner i din tro, om der er tro der likefullt ei kan flyte gjennom de muligheter den omfavner med sine hender. Således hjelper der ei at vite, om den ei kjenner til språket der kan uttrykke din visdom. Dog likefullt skal den se; om den søker til sine muligheter her og nu, lik den våger at omfavne sine evner, så vil der skapes til alt bedre kommunikasjon mellom visjon og virkelighet. Således er der til gavn for den helhet der både lever innon ditt selveste selv og der omfavner dine nesters bevisstheter lik nogen gyllen tilstand der alltid er.

Der er nu for menneskebarnet at stige frem fra sitt selv, lik den våger at synliggjøre hva der er mulig. Således er der lik den spreder virkelige inspirasjoner gjennom sitt virke og sitt liv. Således er der lik den skaper gode balanser mellom hva der er av individets verdi og hva der er av kollektivets verdi.

Nu er der lik vi har talt vårt råd. Bror undres for om den ei besitter kraften til at formulere sine egne undringer, dog ei er der lik der er behov just nu. Vi lytter til all tid til dine undringer, foruten at der behøves at uttrykkes gjennom nogen spesifikk formula. Hva der materialiseres i dine tanker av undringer er noget der berører vårt råd, lik der er en evig flyt av kommunikasjon der ei kan fraskilles lik der er for røyken der synliggjør luft.

Således er der lik vi lytter. Således er der lik den skal omfavne kraften til at hvile sin bevissthet ved ilden i tiden der kommer. For der er lik den skaper programmeringer innen sin egen bevissthet under tiden den nedtegner sine skrifter. Således er der og lik den påvirker den kollektive tanke, lik den skaper impulser der både er av synlig og usynlig natur. Således er der lik den skaper forflyttelser av energier, lik utvekslinger av informasjoner, der er av viktighet at betrakte, både for ditt liv og de der bliver at forfølge det spor den nu skaper.

Der er således lik Iliuka har beplantet sitt frø i flokkens bevissthet, lik der er noget frø der er blivet næret for at klekkes ut i nytimen der er for at komme. Således er der lik vi har forpleiet våre småfrø gjennom megen, megen inkarnasjoner. Således er der lik flokken nu skal søke at samles lik nogen enhetlig bevissthet. lik der forenes gjennom at fremdyrke den sannhet der hviler i frenders eget selv. Således er der av viktighet for individet at forpleie sine egne visdommers kilder på alt nye måter enn hva der nu tror der er mulig. Så vil der ledes til kollektive forstyrkelser. Så vil der ledes til at manifestere hva der er av ordets glans der skinner til evig tid.

Vi takker for ilden og alt hva der opplyses. Vi takker for skriftebærers tålmod. Vi takker for flokkens misjon. Gledes for alt hva der er. Bær nu fred i eders hjerter. Konu eketah.

Rene viljer.

2011-02-22T07:16:00.000-08:00

-Hayetanah Iliuka!
-Hayetanah. Er der nu lik den søker efter styrker, lik viljer, til at manifestere hva den bærer i sine ønsker?
-Ja, det er vel det jeg gjør.
-Således er der klokt om den omfavner kraften til at søke derefter innom sitt selv, lik den alt nu søker at gjøre, så vil den ledes dertil. Søke at kontemplere for hva den gjør av himmelske bevegelser innom sitt eget mikro-kosmos, så bliver den at lettere se hva den skaper av affirmasjoners mantraer, der kan tales lik linken mellom din sjel og ditt legme. Således kan alt hva der formuleres av mantra - lik hellige bekreftelser den nedtegner innom helheten av hva den vet - beskrives lik bindeledd mellom hva der materiske og anti-materiske prinsipper der tilsammen utgjør nogen forgyllt helhet av menneskebarnets selv. Konu eketah.

-Er det for så og si å programmere kroppens genetiske bevissthet at man skaper slike mantraer eller affirmasjoner?
-Så kan der tales lik korrekt, lik der er noget der konfigureres innen strukturer der er befestet til menneskebarnets celler, så er der er godt spor at søke til.
-Hvordan foregår denne såkalte programmeringen?
-Under tiden den skaper sine skrifter så er der lik den ledes til svaret, dog ei er der lik den kan se just nu. Der er av viktighet for ditt selv at skape til klarheter, til synligheter av den visdom den alt bærer. Der er således lik den ei skal forglemme at presentere de skrifter den skaper for sine nester, for selv om der primært er tilknyttet ledelser for ditt liv, så er der likefullt noget der er av kollektiv verdi at betrakte.

Søke således at presentere helheten av hva den søker til innen tvil og tro, så er der lik den vil ledes til sin egen sannhets kilde i dette liv. Den skal søke at forene hva den bærer av erfarenheters fragment, lik hellige erfarenheter den har høstet, lik den samler sine kunnskaper for at se hva der tilsammen utgjør en visdoms enhet. Noget er der således lik der kan kastes for ilden; annet er der lik den kan komponere innom noget helhetlig uttrykk, lik den alt ser innom de indre kammer av håp den bærer.

Dog søke alt mer at se; sådant uttrykk skal den ei nogen gang skal forglemme at primært føde gjennom gleder. Således skal den søke at se; i stunden den føler gleder for hva den skaper, så er der lik den ledes til virkeliggjørelsen av det uttrykk der lever innom ditt håp, for så er der lik din sjel skinner alt klarere gjennom din materiske substans. Konu eketah.

-Jeg forstår det slik Iliuka, at dette "helhetlige uttrykket" er en slags visjon jeg leder meg selv mot å manifestere gjennom blant annet de samtaler jeg fører med deg. Kanskje det er en menneskelig universell visjon, men gjennom årene ser jeg hvordan et ønske om å levendliggjøre mitt fulle potensiale har konkretisert seg mer og mer som noe jeg føler jeg både vil og kan realisere.
-Så er der korrekt, den ledes vel. Hva der er av universelle visjoner er likefullt noget der til all tid vil skapes til noget individuelt uttrykk. Således skal den søke alt mer for hva den vil manifestere av egne sannheter, og ei så meget for sannheter der tilhører dine nester. Konu eketah.

-Men jeg må innrømme at avstanden mellom visjon og manifestasjon ofte synes uoverkommelig stor.
-Så kan der synes for ditt selv i stunden, dog der tilhører likefullt gjennfinnelsen av din sanne skapers kraft at således avstand vil opphøre til evig tid. Søke at se; om den nu betrakter sine drømmer og visjoner med nogen oppriktighet, så vil den alt letter kunne differensiere mellom hva der tilhører dine reneste viljer og hva der tilhører viljer den overtar fra sine omgivelser gjennom sine nester. Således er der klokt om den søker at rene sine viljer, lik den søker at gjengjenne hva der føder ekte gleder innom ditt liv. Hva der er så av emosjonelle tilstander den føder gjennom at ville prestere og bære forventninger for sitt selv og sin fremtid? Sådant bliver til byrder for ditt liv, om den leder sin livsstrøm gjennom opplevelser tilknyttet det at prestere for andre.

-Jo, jeg ser den.
-Konu eketah. Så er der og for at se, lik den i stunden søker at gjenforenes med sin rene vilje, så skal den likefullt søke at byde sitt selv tålmod til at skape manifestasjoner av hva den bærer i sine lengsler. Ei er der noget der skapes på en-to-tre og i ett hokus-pokus. Der er noget der utvikles gjennom langtimers vandringer, lik menneskebarnet forflytter sin bevissthet gjennom nogen sannhets vandring der genererer en vibrasjon - lik noget hellig ekko - der berører våre himmler lik hånden der banker for visdommens portal i menneskebarnets selv.

Der er gjennom sådant forflyttelse av sin bevissthet at den generer noget lik et skrift der nedtegnes i dine tanker, lik der var noget papyrus for din sjel. Gjennom sådanne dialoger - lik forbyttelser av energier - er der lik der skapes en enighetens pakt mellom hva der er av arkitekt og entrepenør, lik din sjel og din tanke, der lever innom ditt selv.

Således er der lik den vokser i skapende kraft i stunden den forsterker dialogen - lik forståelsen - mellom ulike aspekt av sin egen helhet. Således er der til god vekst for ditt liv. Således skal den se hvorledes menneskebarnets bevissthet består av megen komponent, der tilsammen utgjør en gyllen helhet der omfavnes i stunden den byder takksigelse for alt der er. Konu eketah.

-Kan man si at når sjel, sinn og legeme samarbeider optimalt, så forenes alle tre mot en opplevelse av være et fullstendig realisert individ?
-Lik den således og vil oppleve at være noget fragment av Altet, korrekt. Der kan tales lik den fornemmer sådann opplevelse nu, dog der er gjennom gjenfinnelsen av den kosmiske vandrers bevissthet at den skal se og forstå og leve i sådann sannhet til evig tid. Således skal der ennu bydes noget tålmod og tillit til at den ledes vel dertil. Således skal den og søke at se for hva der er av sannhet der lever innom den in lak'ech bevissthet, så vil den ledes alt mer.

Dog søke nu at se; intet er der lik visdom om der ei kan flyte gjennom dine hender lik noget levende uttrykk. Ei er der optimal sannhet om der hviler i ord der ei berører den universelle sjels vibrasjon, lik det universelle tungemål der løper fra hjerte til hjerte. Ei er der levende visdom om der ei foredles til sitt sanneste uttrykk, der er lik manifestasjoner innen fysiske realiteter. I stunden den således realiserer sin sannhet gjennom nuets opplevelse, så bliver der lik den skaper noget evighetens symbol for hva der lever og ånder gjennom alt der er og alt der ei er.

Således er hva den søker til ei noget statisk billedd. Der er noget der omformes, der bearbeides i samarbeid med hva den berører av ytre impulser. Således skal den søke at se hvorledes der kan opphører at være noget skille mellom den virkelighet den opplever her og nu, og den virkelighet den fornemmer gjennom sine drømmer og visjoner. For hva der er av omgivelser søker at påvirke hva den bærer i sine tanker; og således er der lik den skal se hvorledes den til all tid taler til universet lik en levende enhets organisme i ett her og nu.

Søke likefullt at se, hvorledes den og kan tale til universum i ett her og nu, under tiden den responderer til sine omgivelser ved at byde frem sin personlige sannhet, lik nogen ytring av individets verdi. Alt hva der således fødes til sannhetens dialoger, lik den søker at avdekke hva den bærer av tanker og føleser for sine nester, er til god gavn for helheten.

Således er der til viktighet at betrakte hvorledes den skaper sine dialoger den sin egen visdoms gestalt, lik den taler til Iliukas himmel. Vi ser lik den søker at være nogen "busy bee" der høster impulser innom megen sannheter. Alt bedre kan der dog være, om den søker at blive mett på den sannhet den finner i nuet, lik den søker at dvele ved evighetens nærvær? Således bliver der ei så meget at jage for. Således bliver der ei så megen uttrykk at skape i en og samme opplevelse.

Vær således tilstede i dine omgivelser med dine sanser, lik den er med oppmerksomhet til at kjenne sin vilje og til at kunne respondere til hva den bemøter av stimuli i sine omgivelser, så bliver der alt klarere dialoger mellom dine tanker og dine tankers opphav. Gledes nu for alt der er, og gledes for kraften til at omfavne altet. Den bærer og retten til at påvirke sine omgivelser lik vi ser. Således gjør den i stunden den deler sin sannhet med alt der omgir ditt selv i stunden. Bær nu fred, og bær nu tillit. Søke at vedkjenne kraften den søker til, så ledes den alt beder. Konu eketah.

Arven.

2011-02-07T10:55:00.000-08:00

-Hayetanah Iliuka.
-Hayetanah.
-Hva vil du si om arbeidet jeg har gjort med Tzolkin-kalenderen og den "kosmiske reisende"?
-Vi ser; der er til gode spor at betrakte. Således er den for alt hva den forløser gjennom sitt liv i oppriktighetens lys. Søke at se, hva den søker at skape er nogen mantra der induserer harmonier - like vibrasjoner - mellom din sjel og dine materiske eksistenser. Således er der lik den vil se; alt hva den berører av emosjonelle akkorder er noget der vil lede den til hva den søker. Der finnes alt i ditt selv, og så vet den alt foruten at vite med intellektet. Dog den skal søke at se hvorledes der er jakter i ditt liv der er knyttet til intensjoner om at skape nogle hellige erfaringer, lik nogen erkjennelse av helheten innom ditt liv. Således er alt hva den byder av velsignelse og tillitt, lik nogle bevissthetens bevegelser gjør for at formulere sin egen mantra, lik nogen hellig bekreftelse for hva den alt vet i dypet av sin sjel.

Der er således den skal gledes for alt den gjør sitt selv bekannt med av erfarenheter og ulike emosjonelle opplevelser. Der er alt for at oppvåkne hva der tales om lik den kosmiske vandrer innom ditt egen selv. Alt der er lik ulike densiteter og aspekter av den ene kilde, lik en vibrasjon der gjennomtrenger Altet i ett nu. Der er for at skape passasjer gjennom billeder og ord for hva der er av evighetens vibrasjoner. Søke dog og at se; der er for at forløse hva der er av universelle kommunikasjoner gjennom hva der er av toner den kan skape.

Således kan menneskebarnet erfare hvorledes den kosmiske vilje flyter gjennom livet, lik den bærer din tilstand til at favne om alt større verdier av det evige nu. Alt er der lik en vibrasjon der søker at forlenges til alt nye tilstander og erfarenheter, til evig tid. Således kan menneskebarnet tilvelge at være lik nogen ambassadør for den nye tid, i stunden den søker at erobre ordet der springer frem fra den høyeste visdoms kilde der i selvet er beplantet.

Således skal menneskebarnet selv søke at konstruere nogen passasje mellom at dvele i Altet, og at være i lengselen - lik viljen - til at gjenforenes med Altet. Således er der lik den formidler - innen kommunikasjoner med selvet - noget av evighetens verdier; for evigheten er i nogen konstant prosess med at gjenfinne sitt selv. Således er der alltid en evig helhet der lever og vokser innom hvert et menneskebarns liv.

Evigheten passerer således alt lettere gjennum et gledens hjerte, der forstår hva der er av helhetens uttrykk i enhver erfaring, lik der bydes frem takksigelse for alt hva der er. Således er der lik menneskebarnet velger at feste sitt bevissthet lik en perle på evighetens snor. Hva der så er av evighetens linjer - lik meridianer - er noget der finnes lik grids tegnet innom alt tid og rum. Der er passasjer av energier der sirkulerer ikring i det store kosmos, og der alltid er befestet til det evige Nu, lik nogen optimal tilstand av alt der er.

Således er der lik der skal skapes introduksjoner til nye kosmologier gjennum hva der tales lik bevissthetens passasjer, der farer igjennum moder jords muld i denne epoke. Der er for hva der tales lik de intergalaktiske kristaller der overfører kommunikasjoner mellom evigheten og materien, lik der er mellom tidløshet og tid. Der er lik sådanne kommunikasjonens baner er for at aktiveres på ny i denne tid, lik en ny passasje foråpnes der leder til evighetens opplevelser.

Således er der lik alt der har vært vil opphøre, lik hva der tales um lik historie vil etterlates lik noget skall for en ny begynnelses frø. For således har der til all tid vært, lik noder jord skifter sitt ham for at oppstige til alt høyere vibrasjoner, lik nye forståelser tilføres menneskebarnets bevissthet om av hva der er av tid og rum. Der er like fullt moder jord, lik nogen kollektiv organisme, der tilføres sådanne forståelser. Ei er der spesifikt for menneskebarnet at se, dog der er likefullt spesifikke innsikter der bliver at fanges opp av hva der er av den menneskelige bevissthet, der ei kan bevisstgjøres av noget annet livsvesen der lever for din jord.

Der er således lik evigheten nedstiger, lik der oversettes til nogen ny tids uttrykk, lik nye portaler foråpnes mellom ulike aspekter av menneskebarnets selv, lik der er ulike fokalpunkt av bevissthet befestet til hver sin tilstand og hvert sitt nu. Således er der lik forlengelsen av den tilstand av bevissthet der var beplantet i maya-indians kultur, der beskrives innen "in lak'ech", lik der er for at gjennkjenne selvet i alt flere tilstander, lik der speiles innom alt der er av fragment der til sammen utgjør en gyllen bevissthets helhet.

Således er der og lik fortsettelser av den arv der var gjenfunnet av den enøyde visdoms bærer der tales um lik Wotan, der var lik veiviser at betrakte for den norrøne kultur. Således er der lik meridianer der krummes innom tiden, der er lik bevissthetens passasjer mellom hva der er av fragment der alle er bundet sammen innom den samme tilstand der er av tidløs enhet. Således er der for den kosmisk reisende at se. Der er megen fragmenter innom megen kulturelle kledninger, der alle forstyrkes lik nogen gjenforenet kraft under tiden individet omfavner sin egen kraft til at videreføre sin egen kultur, lik ætten og arven fra eldede tiders opphav.

Således er der tilvelgelser for ditt liv, og således er den alt forbundet til helheten av sin efaring for uten at vite det gjennum intellektet. Den vil se hvorledes der er den samme evighetens vilje der pulserer gjennom de helligste tilstander av ditt eget liv. Den vil se hvorledes den til all tid er nærmere sin kilde enn hva den tror, for der er alt forbundet gjennum nuet, lik vi har talt lik nogen evighetens mantra for ditt liv. Der vil således stige frem lik nogen visdoms ekko innom dine jakter, på ny og på ny og på ny. Der er nuet der inneholder kraften den kjenner ved. Der er nuet der inneholder portalen den søker til. Der er nuet der inneholder evigheten den skuer for.

Alt hva der er av evighetens ekko, er således lik mantra at betrakte for menneskebarnet der søker at fødes innom nogen ny tilstand av tid. For der er bevissthet der skaper hva der er av tid. Evigheten er således noget der fødes gjennom menneskebarnets egen bevissthet, under tiden kilden oppleves innom alt der er. Således var der lik den enøyde visdoms bærer ofret sitt ene øye for at lettere se den ene kilde, der hviler innom all tings enhet. Således var der lik den ofret sitt selv til noget høyere selv, lik den hang på treet der var befestet til Altet og hva der er av symbolske verdier knyttet til tallet 9.

Således er der lik vi taler til ditt selv just nu. Der er for at skape passasjer mellom de gamle tider der har vært og de nye tilstander der er for at komme. Således kan den søke at se hvorledes nye mytologier bliver at veves over din jord i denne epoke, lik der har vært i epoker der var og lik der vil være for epoker der ennu er for at fødes. Således bliver dette manifest til, lik der er nogen evighetens røst der taler gjennom hva der er av Iliukas tilstander.

Således skal den se; ei finnes der nogen grenser. Ei finnes der noget ufødt foruten menneskebarnets egen guddommelighet. Søke at se, hvorledes der i denne tid er gudene der skal ofres til menneskebarnet, lik nytimens synliggjøres gjennom det liv den selv bevisstgjør. Hva der før er blivet beskrevet lik himmelguder er for at vende tilbake i denne tid, lik himmelen er for at nedstige til moder jord nu. Hva der omtales lik guddommeligheter er således symboler der er for at oppvåkne den skapers kraft der hviler innom menneskebarnet selv.

Søke at se hvorledes ordet selv er lik symbol. Således er der lik der er nogle koder der hviler innom alt der er av hellig skrift. Der er for at overføre energier, lik forståelser, fra hva der tilhører våre tilstander til moder jords bevissthet, lik visdommer befraktes gjennum meridianer der hviler lik fragmentaler av helheten. Således skal den søke at skue for de sannhetens meridianer der hviler innen alt der er av skrifter den ledes mot. Dog således skal den likefullt våge at tilkjenne hva der er av tvil der formidles gjennum sådanne skrifter, lik skriften inneholder meridianen der overfører evighetens frekvenser til moder jords bevisstheter for at se. For om den nu søker at vedkjenne hva den bærer av tvil for andres sannhet, så bliver der alt lettere for din egen sannhets uttrykk at stige frem. Således er der alt bedre.

Den evige sannhet hviler dog i fundamentet til helheten, lik der omfavner alt der er i nogen hellig tilkjennegivelse. Således er der for at se, lik helheten utgjør nogen velsignelse av megen impulser og erfarenheter, der fremstår lik tusen ulike kolører i en blomstereng. Ei kan den beregne om en kolør skal stå noget mer til venstre for nogen annen. Alt er der i fullkommen balanse, lik der erfares alt lettere om den søker at skue for enhver opplevelse lik nogen velsignet enhet.

Bær nu fred for hva der er. Bær takknemlighet for hva der har vært. Bær tillit til hva der ennu er at komme. Alt er der del av den samme velsignede enhet. Takke evigheten, og alt der bemøter dine sanser. Vi takker ilden der aldri forgår. Vi takker for menneskebarnets undringer, for hva der vokser frem gjennum oppriktighetens søken; for der igjennum finner vi portalen til at nedstige innom moder jords sfærer. For således er vi og lik nogen "cosmic travelers". Således skal den gledes for hva den ledes til.

Bær nu fred for alt der er. Bær nu tillit til din egen søken. Konu eketah.

Veien er til for å gå.

2011-02-03T10:01:00.000-08:00

På denne dag er det nøyaktig 260 dager siden jeg vandret ut av Chaco Canyons solbrente landskap i New Mexico. Med andre ord har det tatt meg akkurat 260 dager å forflytte meg fra det punkt av erfaring jeg befant meg i der og da, til den stunden jeg finner meg selv i her og nå. Mye har skjedd i løpet av denne tiden. Likefullt er det mye som ikke har skjedd, i og med at dette er første gang på brøkdelen av en evighet at jeg vender tilbake til å skrive rundt dette ildstedets glød.

En del av meg har savnet det. En annen del av meg har veket unna det. En tredje del av meg har aldri forlatt det i det hele tatt. Jeg forstår at “ildstedet” alltid vil eksistere som en hellig tilstand i meg selv. Det symboliserer et åpent fristed for alle mine tanker, hvor selv den mest undertrykte stemme fritt kan stige frem og bli hørt av den delen av meg selv som alltid vil lytte. Det representerer et samlingspunkt i meg selv, hvor en følelse av atskilthet alltid kan varme seg rundt en følelse av enhet og helhet. Hva jeg har synliggjort av skrifter rundt ildstedets lys, symboliserer for meg personlig intet mer enn et verbalt samspill mellom to livsvesen som etter min mening eksisterer i individet til alle mennesker: Den som alltid vet, og den som alltid undrer.

Min intensjon med dette ildstedet er det samme som før. Jeg ønsker å belyse det jeg allerede vet i meg selv. Jeg ønsker å dele min personlige sannhet med de som føler for å hvile sin oppmerksomhet ved dens uttrykk for en liten stund. Jeg ønsker å skape en passasje av sannhet gjennom ord, hvor livsnerven flettes gjennom en personlighet som er menneskelig universell fremfor unik og spesiell. Denne livsnerven strekker jeg ut for å berøre ingen andre enn et annet meg. Jeg ønsker derfor å dedikere dette arbeidet fullstendig til den delen av meg selv som lever i alt og alle; for ord stiger bare frem som et speilbilde av vår ubevisste lengsel om å gjenforenes med det vi tror vi har mistet i oss selv.

Ordene oppstiger fra ett element som for alltid lever i oss alle. Før ordene fantes bare ordløse vibrasjoner. Lydløse følelser. Formløs fantasi. Det som er uten ord er hva som i sannhet binder oss sammen. Ordene kan bare røre ved dette universelle elementet. Ordene kan bare lede oss inn i det ukjente som lever under overflaten på alt vi tror vi vet.

Mens disse ordene faller ned på et stykke digitalt papir, sitter jeg hjemme og betrakter er gryende morgen stige over fjell som alltid har omkranset mitt barndoms hjem så lenge jeg kan huske. Unødig er det å utbrodere om hvorfor disse fjellene alltid vil ha en spesiell plass i mitt liv. Et menneskes fødested vil for alltid være farget av en viss salig uskyld og glede. Jeg vet at jeg alltid har båret med meg en flik av den beskyttede friheten disse dalsidene evner å gi meg når jeg lar min kropp, mitt sinn og mine følelser flyte inn i deres subtile skjønnhet, fullkomment lyttende til hvordan naturen svarer et hjerte som er fylt til randen med oppriktig verdsettelse for det som er evig nært.

I fjor vår, da jeg tok avskjed med Chaco Canyons golde sletter, stod jeg omkranset av steinknauser som merkelig nok syntes å prelle av et liknende velkjent emosjonelt ekko som fjellene her hjemme har evne til å gjøre. De syntes å hviske om evighetens nærvær, om en type ufortalt visdom som hviler i bunnen av alt som er flyktig. Jeg kunne føle en eldgammel tilfredshet fylle meg fra innsiden og ut etter hvert som jeg beveget meg stadig dypere inn i tilværelsens egen tidløse rytme, forgylt av en uslokkelig livsglede som syntes å hvile i dypet av all sanselig nytelse. En glede som fremstår gammel som tiden selv, men likefullt evigung i kraft av at den brenner som om hver dag skulle vært dens siste.

Jeg ble minnet om et punkt av evig tilstrekkelighet som alltid hviler i kjernen av enhver erfaring. Ofte er det lett å føle seg avskjært fra en slik indre trygghet. Altfor ofte sirkler de fleste av oss som usikre satellitter rundt dette punktet, der vi dveler rundt spørsmål om vi er tilstrekkelige, utfylte, forberedte eller flinke nok til å være den vi er. Men kanskje er det slik at definisjonen av den vi er lever i de mest sannferdige fornemmelser vårt sinn kan konstruere som husly for vår søkende sjel?

Det er rart hvordan tiden noen ganger synes å overlappe seg selv. Litt som en korketrekker på tur ned i evighetens virke. New Mexicos rødlige soloppgang synes med ett å virke besynderlig nærme, som om den skulle skint seg tvers igjennom mitt minne, som lys projisert gjennom en linse. Jeg tar meg en god porsjon kunstnerisk frihet og lar mine sanser gli som pensler over virkelighetens lerret. Et par rødmende skyer jages hastig fordi av usynlig vind høyt over meg. Jeg undrer meg om naturen farger nuet av fortidens fragment på samme måte som vi mennesker har en ubevisst tendens til å gjøre med våre egne liv? Skyene bare rødmer blekrosa over meg.

En mytologisk passasje.

2010-06-02T15:22:00.000-07:00

-Jeg ønsker å sette dette arbeidet i en mytologisk sammenheng Iliuka.
-Så er der lik den kan. Søke at se hvorledes der er meridianer der er knyttet fra dette nu og inn i den gamle tid, lik der og er tilknyttet fremtimen og hva der er av "extra-terrestrial bevisstheter" der nedstiger for din jord. Så er der lik alt hva der fødes av hjertet kan veves inn i mytologiske sammenhenger, lik der eksisterer noget "grid" i det store kosmos der befrakter sådanne informasjoner, lik impulser av kosmisk karakter.

-Fortell meg om Hopi-indianerne.
-Hva der er av Hopi-indians er noget der er av det vandrende folk - dog ei er der så meget bundet til materiske vandringer. Lik der er beskrevet i eldede mytologier, hvorledes folket blev ledet inn under denne himmel gjennum nogen fødelsens kanal - lik nogen bevissthetens passasje - så vil der til all tid være for folket der ledes under nogen kosmisk plan. Således skal den se, hvorledes flokken har blivet spredet ut og samlet påny alt megen ganger før - lik der og er for denne tid. Således er der lik vi føder lyset, der søker at samle flokken om en felles grunntilstand innen nutimen, om der kan tales så.

Således skal den se, hvorledes flokken samles om uttrykk der fødes gjennom hva der er tilknyttet galaksens sentrum - lik der nu spredes informasjoner der er tilknyttet galaktiske meridianer, der aktiverer hva der er av forbundethet mellom makro og mikro i denne bevissthets tilstand. Alt er der for at se hvorledes fragmenter kan samles til at blive lik Ett, lik der samles under den Store Ånds ledelse, lik nogen kosmisk pulsasjon.

Således skal den se, hvorledes der er ulike grener innen Hopi-indians, lik folket blev noget splittet under skaperens vilje - liknende noget av spiralens struktur, der kan beskrives lik synkronisert med hva der er av galaktiske spiraler der strekkes ut for at samle hva der er av kosmiske erfarenheter.

Således er der nu lik den kan se, hvorledes kilden påny kaller folket sammen; dog ei kan der nødvendigvis beskrives lik nogen gjennforening der hviler innen fysiske tilstander. Søke at samles om hva der er av hjertets lengsler, så vil den se hvorledes alt kan få plass innen den Store Ånd's bolig uten at der kan beskrives lik noget trangt om plass.

-Hvor passer maya-indianerne inn i bildet?
-Lik der var ledelser for folket - lik guddommelige inspirasjoner - der skapet nogen nedstigelse av himmelske bevisstheter, lik der blev forbundet pakter de store himler imellom. Således er der lik den kan se, hvorledes der er megen himmelske pakter der er blivet inngått rundt omkring på din jord. Hva der er av den enøyde høvding der beskrives innen norrøne mytologier, kan og tales lik nogen representant for en Helhets visjon, der søker at samle folket under nogen ny himmel.

Hva der så er av vandrende maestroer, er noget der ledes under den Store Ånds misjon. Der er noget der tilhører kosmiske bevisstheter - lik manifestasjonen av noget magiskt mønster, der og kan beskrives innen fraktalers geometrier, om den søker at studere sådant, lik nogen forhelliget transformasjon imellom ulike portaler av tid og rum. Lik der er for alt der omfavnes av sannheten; der krymper og der vokser, lik der er for allting der fødes fra en himmel til den neste.

-Fraktalgeometri, kan du forklare nærmere hvordan det relaterer til flokkens vandringer i tid og rom?
-Hva der er så; lik bror søker at se noget billede for hva der kan tales lik de historiske bevisstheter, så er der lik sådant billed skapes igjennom utfoldelsen av sådanne prinsipper innen fysiske lover. Der er for alt der skapes av levende sannhet, der er noget forpliktet til at vokse og at utvikle selvets essens gjennum portaler av bevissthetens transformasjoner. Der kan tale lik bevegelser innen den store skapelses struktur - lik bevissthetens passasjer om den vil.

Alt hva der er av ulike bevisstheter på din jord, tilhører sådanne strukturer. Alt hva der er av bevisstheter bliver at forflyttes - lik der er migrasjoner der finner sted, lik evolusjoner der pulserer efter hva der er av moden og umoden tid. Således er der lik ulike kjerner av den samme bevissthet klekkes ut, lag efter lag - lik der og er for slangen der skifter sitt ham.

Således finnes der megen himmelske vesen på din jord nu. Der bliver at fødes nogen ny himmel, for menneskebarn der attraheres mot sådant - dog der er noget der vil fødes gjennum flokkens samlelse, lik der genereres en ny kollektiv virkelighets billed, fragment efter fragment.

Søke at se; hva der er av mytologiske manifestasjoner er noget der skapes lik portaler- lik passasjer om den vil - for bevisstheter at forflyttes inn i nogen ny tid og nogen ny himmel, der bliver at fødes lik en kollektiv sannhets synliggjørelse. Således er der lik vi spør, finnes der nogen mytologisk struktur, der vever sammen nogen global kultur på sin jord just nu?

-Jo, jeg tror iallefall det finnes byggesteiner for å skape en slags samlet global kultur, men det er noe som enda må komponeres og integreres før det kan annses som en ubestridelig kollektiv virkelighet.
-Så kan der tales lik meget korrekt. Der er noget der er i nødvendighet for at synliggjøres alt mer, dog tiden er ennu noget umoden for nogen helhets tilstand at klekkes ut. Søke dog at se; hva der er av sannhet kan betraktes lik nogen vibrasjon der til all tid søker at manifestere sitt selv. Hva der er av sannhet, er noget der kan betraktes lik nogen meridian der av egen natur vil generere manifestasjoner av fysiske tilstander.

Søke at se hvorledes dine egne tanker under tiden kan tales lik "pålogget" sådanne meridianer. Søke at se hvorledes tanker og er manifestasjoner - dog innen en annen tilstand enn hva der hviler innen partiklers geometrier. Søke nu at se; i stunden den projiserer sin sannhet innen tanker og ord, er der og lik den skaper. Materiske strukturer er noget der over tiden vil manifesteres rundt hva der er av sannhetens akser ikring ditt selv. Konu Eketah.

-Hvor har det vi kaller sannhet sitt utspring?
-Ei er der noget der kan tales at tilhøre nogen bestemt tid og sted. Der er noget der tilhører tidløshetens dimensjoner. Der er noget der kan tales at tilhøre vibrasjoner - lik frekvenser - der fødes gjennum hva der er av kosmiske portaler, lik sorte hull. Dog hva der er av innhold i noget sort hull er noget der består; likefullt kan den ei fatte hvorledes just nu. Der tilhører kosmiske sykluser der menneskebarn kun er i den spede begynnelse for at forstå. Likefullt er der noget vi ser vil vokse til alt større allmenn forståelse, i stunden hva der er av småfrø klekkes ut for at integreres med hva der er av gjeldende bevisstheters strukturer i denne tid. Konu eketah.

-Kan jeg dermed konkludere med å si at Hopi-indianerne var et folk som fulgte sannhetens spor?
-Så kan der tales lik korrekt, dog der var noget der blev etterfulgt innen selvet - lik der blev vandret efter den indre sannhet, om der kan tales så.
-Ok, og Maya-indianerne tilhørte en gren av dette folkets vandring?
-Så kan der tales lik korrekt, dog ei var der nødvendigvis vandringer innen geografiske landskap. Søke at se hvorledes menneskebarn og kan vandre innen spirituelle landskap, om der kan beskrives lik sådant. Søke at se, hvorledes flokker kan forflyttes gjennum hva der tales um lik inkarnasjoner - lik den sammen flokks kjerne integreres med nye tilstander av tid og rum, der ei nødvendigvis følger fysiske lover av lineær kvalitet. Hva der hviler innen flokkens kjerne - lik gruppens helhetlige bevissthet - er noget der er alt tettere forbundet til de virkeligheter der beskrives innen "quantum fields". Alt er Ett, lik alt hviler her, om den skulle leve fra kjernen av sitt eget selv just nu!

Hva der bekrives innen Maya-indians, var nogen gren av det vandrene folk, der blev tilført guddommelige inspirasjoner - lik visdommer for at manifestere intensjoner der var innen den store kosmiske utviklings plan.

-Hva hendte med Mayanene og deres kultur?
-Vi ser; nogen var bundet for at vandre, lik der var ledet for at befrakte visdommers kjerne innen nogen innkapslet tillstand - lik nogen hellig ark, om den vil tenkes innen likheter til hva der av paryrusens skrifter der ennu hviler lik uoppdaget under hva der er av Qumrans himmel. Således kan der tales lik der blev foretatt overførelser - lik forbyttelser - med Anasazi-indians noget nordut og østerut for Mexico's himmel. Dog der var overførelser innen bevissthetens portaler, lik vi ser.

Således var der ledet til at vokte visdommens kilde - lik lysets kilde- der blev transporteret under den Stor Ånds misjon, lik der blev tilføret informasjoner av kosmisk karakter, der var beregnet for at klekkes ut i stunden Moder Jord' sfære oppsteg til at blive mottagelig for sådanne impulser innen sitt eget selv. Konu Eketah.

-Hva skjedde så med Anasazi-indianerne?
-Der oppsteg, lik vi ser flokken blev samlet, og hva der var båret av misjon blev fyllbyrdet innen en bevissthets tilstand. Der kan tales lik flokken nu tilhører nogen overtone - lik alt der er hviler innen vibrasjon, om den søker at lytte i dypet av sitt selv. Dog, hva der beskrives lik fugle-folket bliver påny at nedstiges, lik den alt vet innom sitt selv. Konu Eketah.

-Jeg gjetter på at en slik "migrasjonsprosses" har funnet sted med andre folkeslag rundt omkring i verden også?
-Så er der ei lik den gjetter; den vet! Lik vi har talt, så var der liknende misjoner for hva der nu tales um lik det norrøne folk, lik der var skriftebærere, der søkte for en ny kollektiv visjon under den Saga Ø, lik der søktes for at skape nogen ny maktens struktur

Ei kan der dog betraktes lik noget isolert fenomen; hva der er av bevissthetens transformasjoner, er noget der er tilknyttet alt der er av ætter på din jord. Der er ledelser - lik spesifikke misjoner - for alt hva der er av menneskebarn gjennum all tid. Søke at se hvorledes alt er sprunget ut fra den samme kilde - lik den samme bevissthet, om den vil tenkes for ur-tilstander av menneskebarnets eget selv.

Lik der en gang var, således vil der blive påny. Søke at gledes for hva der fødes ut fra bevissthetens dyp, lik noget uttrykk der ei kan begripes så meget logiskt, dog der likefull er under ledelse av intelligenser der kan tales lik alt meget klokere enn noget jordisk instrument kan beregne. Søke at føde hva der bæres i dypet, lik ur-enegier der søker at stige opp til bevissthetens overflate i tiden der nu stiger frem.

Søke at favne om hva der er av nye energier, der søker at kommunsiere alt lettere med hva der er av udefinerbare aspekter innen menneskebarns natur. Favne om alt hva der er, og gledes for nytimens tilstand der fødes. Søke at forpleie fundamenter. Søke at nære sannheters såkorn. Søke at erfare hvorledes fragmenter kan samles under en helhets tilstand i dette nu. Søke at være i sannhet, og søke at vandre innom fredens passasje for alt hva den attraheres mot. Konu Eketah.

Dag 1 - Å vandre mot en drøm.

2010-06-02T15:17:00.000-07:00

-Mellom meg og deg Illiuka.
-Så er der, gjennum passasjen der knyttes mellom ulike himler. Så er der, lik vi er. Vi er i ditt selv, lik den er i sitt selv.
-Jeg skulle gjerne likt å vite hva jeg vil.
-Så er der lik den kan finne ut. Den kan se; hva den søker efter, er noget den finner i dypet av sitt selv. Hva den føder av klarheter, er noget der tilsynekommer i stunden den søker gjennom ærligheter. I stunden den leder sitt selv langs ærlighetens spor, så vil den erfare hvorledes den finner sitt selv.
-Hvordan finner jeg dette sporet?
-Den bliver noget tvunget til at søke.
-Hvem tvinger meg?
-Ingen foruten ditt selv. Dog ei skal den frykte for at mestre sitt selv, om den ønsker at lede sitt selv til hva den vil.
-Hvor skal jeg gå?
-Vi ser, den skal vandre innover. Konu eketah.
-Innover hvor.
-Søke at se, hvorledes ditt ytre er noget speibilde av ditt indre.
-To be continued.
-Så vil der til all tid blive.

Stillheten omgir meg på alle kanter. Allikevell lytter jeg mer enn jeg gjør til vanlig. Jeg føler meg merkelig hjemme. Mens jeg skuer ut mot den fjærne horisonten - mot stillheten, mot evigheten - føler jeg et barnslig dryss av glede falle over meg, som om jeg var en slik uthult tørr trestamme fyllt med tusen raslende frø, snudd opp-ned i påvente av en etterlengtet regnskur. Jeg lar blikket mitt gli langsomt over små detaljer jeg ellers aldri ville lagt merke til i dette øde landskapet jeg nå befinner meg midt i midten av. Tiden smyger seg ubemerket forbi min oppmerksomhet. Forandring fryder, men å observere den sakte, synkende og kronet av tidløshetens stråler er noe som kun er forbeholdt de heldige få. Jeg har annkommet ødelandet, men føler meg mest som en tilskuer i en tom kinosal som nyter fullheten - eller fullkommenheten - jeg selv projiserer på filmlerretet for hvert åndedrag jeg tar.

Tidlig idag morges stod jeg med ansiktet vendt ut mot den stille steppen jeg kom for å finne, og med ryggen vendt mot den travle riksveien jeg kom for å glemme. Iallefall for et par dager. Mens jeg la ut med sikre skritt mot min ukjente destinasjon, slo det meg plutselig hvor glad jeg følte meg. Jeg stod ved terskelen til å faktisk bevege meg inn i et sted, en opplevelse, en tilstand jeg hele tiden har skimtet gjennom mitt håp, men som jeg først nå kan ta og føle på like virkelig som jorden under mine føtter.

Like utenfor De-Na-Zin ødelandet nord i New Mexico stod jeg derfor, bærende på nok vann og mat til å kunne strekkes ut over et par dager i ensomhet, og med klare hensikter om å vandre inn i det ukjente som om jeg visste nøyaktig hvor jeg hadde tenkt meg. Med en sunn blanding av skrekk og vett la jeg i vei, nogenlunde østover i lendet; først langs en smal grusvei, deretter ut på egne farveier langs kratt, sandkletter og krøtterstier.

Det å kunne gi seg selv tilliten, troen og ansvaret til å legge ut på noe så tåpelig som å følge en barnslig drøm - det må være en av de største gavene man kan gi seg selv. Av den grunn ble jeg med ett rørt av en uforventet følese av takknemlighet. Ikke bare for landskapet rundt meg - som stod der som en stille, altomfavnende kuliss til en levende drøm - men også ovenfor den delen av meg selv som dirigerte mine føtter til å blande seg inn på scenen, hvor drømmer utsillte sine roller i kostymer av den samme levende virkelighet.

Dag 1 - Grunntonen.

2010-06-02T15:15:00.000-07:00

-Jeg føler meg ganske til rette Iliuka.
-Så er der vel. Der er lik vi ser; den gledes for steppens utsikter.
-Ja, det gjør jeg! Liker å la blikket gli over horisonten.
-Er der så lik få kan be om lov til at avbryte dine søkner langs horisonten: Hva skuer den efter?
-Tja, det vet jeg egentlig ikke. Jeg tror jeg simpelthen bare ser utover i det vide og brede, også hender det at ting fanger oppmerksomheten min.
-Er der således den kan oppdage noget mønster innom hva der fanger din oppmerksomhet? For vi ser; i stunden den lar sitt selv fare i det vide og det brede, så er der alltid noget den attraheres mot. Er der således den kan oppdage noget magiskt mønster innom hva den gjør av vandringer?
-Jeg har tenkte på det, fordi jeg husker du har fortalt det til meg før, men jeg kan ikke si at jeg ser noe spesifikt mønster.
-Søke at se; hva den gjør av forflyttninger i sin ytre virkelighet, er noget ekvivalent til de forflyttninger den gjør gjennum sin indre virkelighet. Således er der lik vi før har talt, hvorledes den nu skal vandre inn i dypet av sitt selv. Konu Eketah.
-Spørsmålet dukker hele tiden opp i hodet mitt; skal jeg gå inn i en slags hule?
-Så kan den, lik den søker at gjøre alt nu. Vi ser; den har alt bestemt seg for at søke ly innom noget kammer i natt. Således kan den og se hva der er av kammer alt nærmere ditt eget hjerte. Konu eketah.

-Jeg liker meg godt her hvor jeg er nå.
-Så er der lik vi ser den frydes i stunden den jakter over disse marker med sine sanser; for vi ser der er noget den og har gjort i tider førut. Således er der lik den vender tilbake nu, og således gledes ditt hjerte. Konu Eketah.
-Jeg har mange spørsmål, og jeg antar at jeg denne gangen har kommet hit for å jakte etter noen svar .
-Ei er der lik den skal anta hva den søker efter. Der er klokt om den søker at gjennkjenne hva den søker efter i sitt eget selv dyp, så vil den se hvorledes der magiskt vil fremkomme noget svar. Konu Eketah.
-Hvem er jeg?
-I stunden den lytter efter sjelens uttrykk, så er der lik den vil erindre. Søke at se; hva den leter efter, kan beskrives lik nogen tone - lik nogen vibrasjon - lik nogen frekvens der hviler innom resnonans til Alt Der Er. Der er lik din sannhets sannhets grunntone den jakter for, lik dine tanker bliver ledet.
-Vel, jeg lytter så godt jeg kan, selv om jeg ikke helt vet hvordan.
-Den vil forstå. Hvile nu dine tanker. Konu Eketah.

Dag 2 - Den Store Portal.

2010-06-02T15:14:00.001-07:00

-Hvordan kan jeg være til hjelp for andre mennesker Iliuka?
-Gjennum at være ditt selv.
-Det var et fåmælt svar.
-Ei kan der tales så. Der er lik vi taler innom sannheten. I stunden den slingrer noget rundt i usikkerhet om hva der er av sannhetens tråd, så vil der og oppleves lik Iliuka taler noget tyst, dog ei gjør vi så. Vi taler til all tid langs silverets tråd, der er spunnet lik nogen kommunikasjonens passasje mellom ditt selv innen denne himmel, og nogen tvillingsjel der er bundet til våre himler. Konu eketah.

-Jeg skulle ønske jeg kunne se for meg alt dette her helt tydelig. Jeg føler meg forvirret rundt noen av disse begrepene.
-Så kan der tales, om den selv føler sådant. Hva den føler, er hva der forteller ditt selv hvor tett den står bundet til sannheten. Søke at se; sannheten er nogen akse, lik nogen resonans der gjør det mulig for hva der er av ulike himler at bemøtes og forbindes til hinnannen. Alt hva der er av ulike himler, er noget der eksisterer innom ditt selv, lik der er for alle menneskebarn der våger at lytte og at se. Hva den alt nu ser av ulike sannhetens uttrykk - lik en sannhet forandres noget i frekvens om den vil, alt efter hvilken emosjonell tetthet der er ikring ditt selv - er noget der er forbundet til den ene gjennumtrengende sannhet der løper gjennum alle eksistensens nivåer.

Søke innom hjertet, og den vil erfare hva der er av ulike emosjonelle verdier - lik tettheter - deri. Der er således; hva der er av ulike himler, er forbundet til ulike kammer innen hjertet, lik noget holografisk uttrykk der repeteres langs uendelighetens akse.

Således vil den se, hvorledes hver tid bærer nogen densitet der fungerer lik filter for den ene, gjennumtrengende sannhet - lik det ene gjennomskinnende lys. Således er der lik ulike himler er preget inn i hinnannen, lik ulike tettheter av den samme helhet, lik hjertets kilde hviler alt dypere enn hva den tror.

For alt er der forbundet gjennum hjertet, der fungerer lik portal - noget likt en transmitter - for den ene frekvens der fødes gjennum Kilden - lik Kilden både er all tings begynnelse og all tings ende. Om den søker at se, så vil den oppdage hvorledes Kilden kan erfares gjennum Nuet, der er Altet og Intet i en og samme stund. Konu eketah.

-Så alt og ingenting er ulike tettheter av det samme uttrykk?
-Så kan der tales. Der er så der er for alt i ditt univers, lik der er i behov for at vokse og at krympe, dog i ulike aspekter av den samme helhet. Ei er der noget der er statisk. Alt er der i evig bevegelse. Konu eketah.

-Kan man si at hjertet er vår forbindelse til opplevelsen av denne helheten?
-Så kan der tales; hjertet er lik portalen der fanger frekvensen av Enhet, der spredes ut fra Kilden til Altet og tilbake igjen til Altets opphav, lik pulsasjoner innom det store kosmiske legme, der kan tales lik Gud efter din bok. Konu eketah.

-Og denne frekvensen av Enhet er hva vi kaller ubetinget - eller grenseløs - kjærlighet?
-Så kan der meget vell tales, dog erfaringen av sådann tilstand overstiger hva der kan rammes innen sådant ord. Hva der i din bok tales um lik kjærlighet, er noget der ei kan fattes i sin helhet, om der ei berøres i hjertets dyp, hvor kilden og erfaringen bemøtes noget likt begynnelsen møter enden. Dog ei kan den fatte sådant nu, i stunden den skriver sin bok. Konu eketah.

-Så denne følesen, tilstanden eller hva jeg nå skal kalle den, er noe jeg selv ikke kan erfare, selv om jeg hypotetisk sett skulle dedikere hele mitt liv til å beskrive den i ord?
-Om den nu bare kjente til helheten av sin egen erfaring, så ville den se hvorledes den nu er kjærligheten, lik den nu er tidløsheten og grenseløsheten, lik den er i all tid. Dog ei er der lik den kan gjøre så just nu - for vi ser den har bundet sitt selv til pakter om at vandre for denne himmel, inntil den erfarer hva den jakter for. Dog om den nu søker at se, så vil den forstå hvorledes der er således for alle menneskebarn der vandrer innom denne tid. Så vil der alltid være, og så har der alltid vært. Alt der vandrer for tid, vandrer for at jakte ikring sitt selv. Konu eketah.

-Jeg kan ikke hjelpe for å føle at dette er urettferdig. Jeg kan aldri huske å ha følt denne grenseløse kjærligheten som du snakker om - og som jeg selv skriver om! Hva betyr egentlig dette? Sitter jeg her og beretter om noe som ikke har noen forbindelse til virkeligheten, siden det ikke er basert i noen ekte opplevelse så vidt jeg er klar over.
-Så er der lik vi taler påny; om den bare kunne skue for storheten i sitt eget selv, så ville den blive meget forundret over alt den er. Lik vi har talt; den er i kjærligheten just nu! Den er i tidløshetens kilde - i sitt eget hjerte - i denne stund!

-Hvorfor føles det ikke slik? Hvorfor har jeg ikke disse erfaringene her og nå?
-Lytt nu: Den er. Den er Altet just nu, dog den vet ei hvorledes den skal oversette - lik begripe - sådann efaring av sitt eget selv. Den har lukket hva der kan tales um lik sine guddommelige portaler, lik der er for alle menneskebarn der lever under denne tid.

-Hvorfor er disse "guddommelige portalene" lukket?
-Der kan tales lik der var genetiske manipulasjoner der blev gjort under den store krig - lik den store himmelske krig - dog der var likefullt under ledelse av den Store Ånds misjon, der leder alt der er under spesifikke hensikter.

Søke at se; der var himmelske pakter der blev indusert over Sumerias himmel, lik der blev foretatt justeringer innen den menneskelige modell for erfarenhet. Der kan tales lik der blev innført nye bestemmelser for hva der kunne tillates innen den menneskelige erfaring. Således blev individet noget bundet til tanken om begrensethet.

-Men du sier at dette var del av en større plan eller sammenheng?
-Så kan der tales lik korrekt. Lik der er for individer nu, der leder sitt selv efter nogen guddommelig vilje, så er der for at skape nye forbindelser til helheten innom den menneskelige erfaring. I stunden menneskebarnet søker at presentere sitt selv efter nogen guddommelig inspirasjon, så er der lik individet søker at bryte fri fra tanken om hva den tror er muligt. I stunden den leder sitt selv efter hjertets grunntone, så er der lik den leder sitt selv mot erfaringen av sin egen kilde - lik lyset bliver at gjennomskinne alt mer av skapelsens nivåer.

Således er der lik den nu skriver, og således er der lik den nu leder sitt liv mot at skape nogen helhet av sitt selv, der ennu er i sin spede begynnelse. Således skal den nu og se, hvorledes den nu bliver tilbydt at lede sitt liv efter nogen guddommelig inspirasjon, om den selv velger at følge efter. Konu eketah.

-Det høres ganske alvorlig ut.
-Ei er der så meget alvorlig. Hva der er av guddommelige viljer lever innom alle menneskebarn, der våger at lytte og at tro.

-Hva er det man skal tro på da?
-Tro på ditt selv! Tro på hva der leder ditt liv, og hva der hvisker innom din vilje, selv om der ei nødvendigvis forstås gjennum intelektet. Søke primært at stole på ditt selv, lik den søker at erfare sin egen helhet gjennum sine nester, så ledes den vell. Konu eketah.

-Hva er så den større sammenheng bak alt dette?
-Søke at se; I stunden den berører noget av den Ene sannhet med sine emosjoner og sine tanker, så er der lik noget av Kildens frekvenser bryter igjennum hva der er av tettheter innom tid og rum. Hva der er av den ene sannhets frekvens, er nogen resonans der vibrerer gjennum skapelsens nivåer. Kildens uttrykk er hva der i din bok oversettes lik følesen av sannhet. Ei finnes der dog nogen absolutt sannhet - der kan tales lik nogen erfaring der tilhører individet, og der kan kun erfares gjennum menneskebarnets eget hjerte.

Ei kan vår sannhet være lik for din himmel at se. Dog der kan skapes resonanser fra en sannhet til en annen - lik der kan skapes enigheter, der tilsammen føder en ny sannhet, der kan beskrives lik noget opphøyet - lik en kollektiv sannhet.

I stunden den formulerer sitt hjertes sannhet, så er der lik den skaper resonanser ut til sin nestes sannhet. For der er så; sannheten er hva der skaper hva den betrakter lik sin virkelighet. Sannheten er hva der strukturerer ditt virkelighets billed.

Således er der; om individet projiserer sin sannhet innom hva der er av emosjonelle tettheter innom denne stund, så vil hva der er av partikler der komponerer din virkelighets billed organiseres rundt alt mer harmoniske strukturer, der leder Kildens vibrasjoner alt lettere enn førut.

Således vil den se, hvorledes materiske tilstander og kan befrakte sannhetens frekvenser alt mer effektivt, dersom hva der er av partikler organiseres innen alt mer harmoniske "grids". Således er der lik hvert individ bærer evnen til at modulere sin egen virkelighet - om der bare vet hvorledes den skal formulere sitt hjertes innerste vilje. Konu eketah.

-Og hva skjer om mange nok individer formulerer sitt hjertes vilje sammen?
-Så vil der blive lik der skapes nogen kollektiv passasje - lik nogen Grand Portal, om den vil søke innom sådant begrep - der bliver at indusere tidløshetens frekvenser lik nogen kollektiv sannhet på din jord. Der kan tales lik himmelen nedstiger; for der vil blive lik nogen kommunikasjonens bru knyttes mellom mikro og makro i menneskebarns selv. Der er lik vi ser; der er noget der strebes mot, for alt der er av glade hjertens ledelser. Konu eketah.

-Vel, det gav en mengde oppklarende svar!
-Lik himmel og jord er knyttet alt nærmere nu. Konu eketah.

-Mitt siste spørsmål er da: Hvordan formulerer et individ sitt hjertes vilje?
-Hva der hvisker av hjertets lengsler, er noget der kan høres i stunden den lytter i dypet av sitt selv. Hva den byder frem fra sitt eget selvs kilde, er noget den presenterer for den store himmel at se. Den bliver at se, hva vi taler um. Konu eketah.

-Hvordan lytter man i dypet av seg selv?
-Ved at vandre inn. Vandre vell nu! Konu eketah.

Dag 3 - Underlige lys.

2010-06-02T15:12:00.000-07:00

Jeg har brutt opp leiren fra igår og forflyttet meg fra De-Na-Zin ødelandet sørover mot Chaco Canyon. Ideen om å flytte på meg i denne retningen dukket opp ganske uforventet, men jeg gjorde meg en rask vurdering idag tidlig og bestemte meg tilslutt for å bare "go for it".

Inspirasjonen kom nemlig igår kveld da jeg plutselig så et merkelig lys henge en 10-20 meter over horisonten, ganske nærme hvor jeg nå sitter for å ta meg en pust i bakken etter å ha spasert en god stund under den stekende ørkensolen. Lyset jeg igår så syntes å vibrere svakt mens det nærmet seg bakken, før det sluknet ut helt og forsvant like bak horisonten. Både før og etter denne mystiske hendelsen var det hele tiden en slags glød fra dette området, kommende fra et sted på den andre siden av en langstrakt høyde i landskapet. Jeg skulle trodd at dette lysfeltet stammet fra en liten landsby eller noe slikt, bare at jeg ikke kan huske å ha sett noe som helst lys fra samme området kvelden før.

Instinktivt følte jeg en kombinasjon av undring, nyskjerrighet, opprømthet og frykt da jeg observerte dette uforklarlige fenomenet. Opprømtheten i meg var ikke sen om å koble det jeg så til en knippe UFO-teorier og bisarre historier om "extra-terrestrials", som visstnok er beryktet for jevnlig å avlegge visitter til dette området av New Mexico. Et lite øyeblikk vurderte jeg faktisk å bare legge ut i natten og lete etter "spor" lagt igjen av hva-det-nå-måtte-ha-vært. Men heldigvis fikk fornuften min sagt det siste ordet i saken, så jeg bestemte meg simpelthen for å bli hvor jeg var, fornøyd meg med å betrakte det pussige lys-showet fra en trygg avstand, nøye følgende med på om noe nytt og ekstra-ordinært ville dukke opp - som hentet rett ut fra bortgjemte hjørner av vår menneskelige, dog udefinerbart romslige, fantasi.

Jeg bet meg iallefall merke i hvor lyset stammet fra; for siden det såpass mørkt kunne jeg ikke gjennkjenne mange av detaljene i landskapet - bortsett fra en stor steinblokk som stod like ved siden av stedet hvor lyskilden må ha vært. Idag tidlig så jeg dermed hvordan den må ha kommet fra like i nærheten av et stort fjell - Mt. Taylor, i grunn det eneste landmerket som stakk opp fra den siden av det flate terrenget rundt meg. Da jeg dro frem kompasset, oppdaget jeg hvordan nålen pekte strakt sør fra hvor jeg stod, i flukt med både Mt. Taylor, det mystiske lyset og området hvor Chaco Canyon omtrent skal ligge.

Med nok av vann, mat, tid og krefter - pluss en vital dose av sta nyskjerrighet - har jeg dermed lagt ut på jakt etter det uforventede i den utilgjorte skjønnhet av New Mexico ødeland. Jeg gleder meg for alt mine sanser kommer over, mens jeg prøver å rusle bestemt men uskyldig inn i en ukjent verden, åpen som en gavmild blomst, men samtidig beskyttet som et ærverdig mysterium. Som en evig-ung bestemor, tidløs men urgammel på en og samme tid.

-Jeg har tatt beina fatt Iliuka.
-Så er der lik vi ser. Er der kanskje ei lik den elsker at vandre?
-Idag liker jeg det iallefall. Jeg vil spørre om du kan gi meg noen forklaring på hva dette merkelige lyset jeg så igår var?
-Vi ser; der var noget der fanget din oppmerksomhet. Der var noget der ledet den til der hvor den sitter just nu. Konu eketah.
-Men vil du si noe om hva som laget lyset?
-Der er lik den alt vet hva der var, og ei er der så viktigt at vite spesifikt hva der var der fødte sådant lys. Lyset fødes innom megen tider og steder; dog alt mer viktigt er der for den at søke for lyset den selv kan føde innom stunden der er omfavnet av Nuet! Konu eketah.

-Kan jeg føde noe lys?
-Så vet den at den kan, og så vil den, i stunden den søker at dele hva den vet innom sitt hjerte med sine nester. Konu eketah.
-Hvordan?
-Gjennum at presentere sitt indre selv, lik vi før har talt.
-Men hva av mitt "indre selv" skal jeg liksom presentere?
-Så er der lik bror alt vet; der er for ditt selv at erfare, lik den således bliver at finne det ut. Der er for ditt selv at søke efter, lik den nu gjør i stunden den vandrer inn i ørkenen - lik noget forunderligt menneskebarn, der søker efter noget forunderligt lys den har sett sveve over marken.

Den skal vite; der gleder våre himler meget i stunden vi betrakter din streben, der godt kan synes noget underligt - lik vi gledes for hva der er av underligheter innom menneskebarn der våger at synliggjøre sådant på sin jord. Der er lik vi frydes i stunden vi ser hvor langt den er villig til at forflyttes, om den så bare skuer noget ørlite håp, der likefullt oppleves lik noget skimmer av sannhet innom ditt eget selv. Der er lik vi unders for hvor liten gnist av håp der skal til, for at forflytte hva der er av tunge kilos der hviler over din rygg just nu! Vi gledes for brors vandringer, skal den vite. Konu eketah.

-Vel, ja jeg antar at jeg ser ganske gal ut her hvor jeg går.
-Så kan der tales, om den nu skulle skue sitt selv i noget spegel. Dog søke og at se; uten noget spor av galskap vil ei noget menneksebarn kunne føde sin drøm. Alt der er av glade hjertens ledelser, kan ei heftes for noget bekymmer, lik den søker at analysere om den er gal eller ei. Bekymmerets tilstand hører ei livet til! Bekymmer kan således graves under marken, så vil der blive alt mer til gavn.

-Forfølger jeg virkelig en drøm?
-Er der ditt selv, eller ditt bekymmer, der taler just nu?
-Ok, jeg antar at det må være det siste. Av og til blir jeg nemlig redd for at jeg bare lurer meg selv.
-Lytt nu: Hva der leder menneskebarns jakter, kan tales lik nogen kombinasjon av megen ulike motivasjoner. Ei finnes der noget menneskebarn der til all tid vandrer for den ene sanne sti. Om der var så, ville den ei være forbundet til nogen jordisk vandring, lik den ei ville vært i behov for at hvile innom nogen materisk tilstand av sitt selv.

Alt bedre er der at akseptere helheten av dine motivasjoner. Der er lik vi ser; noget av hjertets rene vilje vil til all tid fragmenteres til nogen lavere utrykk, om der kan tales så. Dog selv det mest forvirrede uttrykk har sitt originale utspring fra hjertets kilde, om den søker at se efter. Alt hva der leder menneskebarns jakter stammer fra det samme lys, selv om der i stunden kan betraktes lik nogen forunderlig og forvirret jakt. Således er der og for ditt selv.

Hva den dog ledes mot, er noget den lengter efter i sjelens dyp, lik der er for alle menneskebarn. Der er en Kilde der kaller. Der er ett lys der gjennomtrenger. Gledes nu, for den har selv tilvalgt at forfølge noget lys, selv om der kan synes lik noget forunderligt lys. Tenke ei så meget derved, gledes heller for hva der er ikring ditt selv. Så vil den lettere se hva den ledes mot. Konu eketah.

Dag 3 - verdensvevet.

2010-06-02T15:10:00.000-07:00

Etter et par timers rusling kom jeg omsider frem til den andre siden av horisonten jeg speidet ut mot igår. Her åpenbarte en ny verden seg, i kontrast til det flate, nedpolerte og porøse landskapet jeg hittil har beveget meg gjennom. Vel, det er kanskje ikke natt og dags forskjell, men her - et sted mellom De-Na-Zin ødemarken og Chaco Canyon - la jeg iallefall umiddelbart merke til en bred og dyp dal, kunstnerlig utformet i sandstein langs gamle elveleier som en gang skulpturerte dype, markerte kløfter inn i det myke, flytende landskapet.

Utsikten er mer Grand-Canyon aktig en før - og i de bratte, uthulte elvebreddene oppdaget jeg med en gang en rekke hulrom hvor jeg kunne finne ly for natten. Ved synet av så mange tøffe steinformasjoner er det som om en glad og energisk 5-åring våkner opp inni meg. Jeg får den gledelige følesen av å være tilbake igjen i barndommens verden, hvor jeg fullstendig i pakt med øyeblikket hopper rundt fra stein til stein, på jakt etter nye huler og eventyr å krype inn i.

Sakte våkner jeg også opp til å innse at det finnes like mye å utforske innenfor meg selv som utenfor. Istedenfor å løpe rundt som en båndløs hund til all evighet, setter jeg meg derfor ned i skyggen til en av de polerte klippene, midt i et punkt av indre ro og tilfredshet. Med klar vilje trekker jeg pusten dypt ut og inn, og forsøker å samle både krefter og tanker som synes å kretse hvileløst omkring.

Bortsett fra ravner, biller og firfisler er jeg helt alene. Med både grådighet og selvkontroll trekkes stillheten inn for hvert åndedrag jeg tar.

-Jeg tror jeg har funnet min plass for kvelden Iliuka.
-Om den føler så, så er der vell.
-Det jeg egentlig ønsker å få bekreftet, er om jeg har funnet min plass i livet?
-Således kan vi svare påny: Om den føler så, så er der vell. Den har funnet sin plass i stunden den føler nogen tilfredshet innom sitt selv.

Søke at se; hva den søker efter, er noget der vil manifesteres steg for steg, lik der og er for den vandring den nu gjør. Alt hva den gjør av bemøtelser underveis, kan tales lik av viktighet. Om den så gjør sitt selv bekannt med spesifikke tanker og emosjoner, om der så er bemøtelser den gjør av både dyr og menneskebarn, så er der alt lik den Store Ånd der taler - om den søker at lytte og at se efter i dypet av alt der er. Alt kan der tales lik der åpenbares nye fastetter av ditt eget selv. Konu eketah.

-Jeg skjønner. Men dette her med tanker; for et par minutter siden var det som om jeg hadde jeg bygget en hel tankerekke som satte alle spørsmål jeg har på plass. Men nå, når jeg ønsker skrive dem ned, så er det akkurat som om de er søkk borte! Jeg lurer derfor på om du kan gi en forklaring på hva tanker er, og om vi kan lære oss til å kontrollere - eller lede dem - på noen måte?
-Søke nu at se; hva den betrakter lik tanker, er nogen fragmenter der kan beskrives lik frekvenser, der kan tales at tillhøre celleminner der hviler innen menneskebarn. Om den søker at se, så vil den oppdage hvorledes en tanke kan defineres både lik noget punkt, og lik noget bevegelse. Der kan både være nogen ide, der kan betraktes lik nogen statiskt tilstand innenfor punktets verdi - lik innen et øyeblikk- og der kan studeres lik nogen tankerekke, der forfølger strømninger der er av musikkens natur, der kan tales at utvikles langs tidens akse.

Dog ei kan nogen tanke betraktes lik både-og på en og samme tid - dog likefullt er der så, som den skulle vandre noget øyeblikk innom våre himler for at se. Ei kan noget menneskebarn både forfølge og formulere nogen tanke i ett og samme nu. Likefullt er alt hva der er av tanker alltid forbundet til Nuet; for der danner tilsammen noget vev der hviler innom alt der er av materiske aspekter, der kleder de store bevisstheter.

Hva der er av sådant vev, kan tales lik meridianer der leder energier - lik noget fundament for alt der er av materiske manifestasjoner. Hva sådant vev befrakter, er lik visdommer av universell karakter - lik sådant vev er manifestasjonen av kosmiske visdommer innen noget tankers kammer, der tilhører eldede kjempers bevisstheter- lik de gamle ætter, om der kan tales så.

Tanker er således energier, der samles om nogen felles tilstand. Søke at se for hva der beskrives innen kvantefysikker, lik nogen lyspartikler kan være både-og - lik her og der - i ett og samme nu, dog ei for den der observerer hva der er av fenomener der fødes innen sådant "quantum field". Således er der og for tanker. Således kan en tanke ei gjennskapes; dog der kan etterliknes, om den søker at komponere hva der er av fragmenter rundt en ny felles tilstand.

-Hva er så holdepunktet for en slik ny felles tilstand?
-Efter din bok, så kan der beskrives lik den Ene Sannhet. Der kan beskrives lik den grenseløse kjærlighet, om der så oppleves lik en følese av tilfredshet og fullkommenhet innenfor ditt eget selv, og innenfor alt hva der er av menneskebarn, lik alt er ett. Der kan tales lik der er Skaperen - lik Wakan Tanka, lik den Store Ånd - sin Vilje, der samler alt hva der er av fragment om den samme grunntilstand, i ett og samme NU. Alt hviler innom tidløsheten. Alt er, og alt er i en familie. Mita coya oyasin.

Hør nu bror, for vi taler til megen småfrø av menneskebarns selv i dette her og nu. Hør nu, og gledes for hva der er av frender der søker isammen efter hjertets ledelse. Gledes for alt hva der er, og den vil ledes alt nærmere sitt selv. Konu eketah.

-Takk for det Iliuka. Jeg vil fortsette med noen flere spørsmål: Kan man si at det å etterleve sin egen dypeste sannhet, er det sammen som å projisere Skaperens Vilje fra tidløshetens kilde og ut mot tid og rom's lerret?
-Så kan der tales lik korrekt, dog ei er den nogen lysbildefremviser. Den projiserer kjærlighetens lys i stunden den omfavner alt der er. Således vil den se, hvorledes der ei finnes nogen ende. Således vil den se, hvorledes hva den taler um lik sitt lerret, i virkeligheten er Altets begynnelse her og nu. Hva menneskebarn søker efter av guddommelige kilder, er noget der ekvivalent søker at nedstige innom menneskebarns selv. Dog ei finnes der nogen makt på din jord, der kan påtvinge noget for dine øyne at se, foruten ditt eget selv.

Således er der lik den vet hvorledes himmelen eksisterer på sin jord alt nu, i stunden den søker innom hva den bærer av uforståelige lengsler innom sitt eget håp. Således er der lik megen menneskebarn vet alt mer enn hva der våger at innrømme for sitt selv. Således er der lik den kan våge at gledes, for hva den føder av gleder er noget der besmitter sine nester, noget likt en himmelsk epedemi. Så kan den se, hvorledes der finnes friheter der kan omfanves, der og kan beskrives lik nogen annerledes fugle-influensa. Der kan tales lik influensaer - lik inflytelser - der primært er av positiv karakter, om den våger at omfavne de verdier der fødes, lik nytimens lys. Konu eketah.

-Om man er i stand til å projisere Skaperens Vilje klart nok, er man da bokstavelig talt istand til å flytte fjell med sin tro?
-Så kan der tales, dog der bliver megen partikler at forflytte, om den vil søke at bevege et helt fjell, lik vi ser. Alt bedre er der at favne om de sannheter, der hviler alt nærmere jorden, lik den ei mister sin virkelighets grunn i svevende tanker og ideer. Alt bedre er der om den søker for at forflytte verdier, der ei hviler lik nogen tung bør over dine skuldre - noget likt et helt fjell, om den skal prøve at forflytte sådant med sine tankers projiseringer. Om den skulle søke at gjøre så, kan den blive at stå lenge og tenke, lik vi ser. Så vil vi vende tilbake innen der vokser moser på din sjel, og tilspørre bror: Har den blivet klok nu?

Alt bedre er der, at søke at skue for storheten i det lille. Ei behøver den således at forflytte noget fjell for at skape hva der kan tales um lik "influence". Dog om den søker at se; hva menneskebarn gjennum tider har søkt at transportere av store bevisstheter, er noget der krever megen kraft - lik hjertekraft - og noget der kan beskrives lik krystallklar tro, der hviler lik transparent for den Store Ånds misjon. Således var der for det skip der i stunden fødtes for nogen ny himmel - lik Aorta Kristalis - der ledet folket til hva der var av Kobatels tinder.

Således skapes der alt mer kraft, i stunden flokken samles om den samme grunntilstand, lik der skapes nogen opphøyet tro, der formidler hva der er samlet resonans til nogen ny bevissthets tilstand. Således var der og for folket, der nu er oppsteget - lik fuglefolket - dog der er tett ved at vende tilbake igjen i denne tid.

I stunden nytimens strukturer manifesteres på din jord - lik der er for det Store Brorskap der ennu hviler for nogen himmelske tinder, lik der er nogen virkelighet der er vevet sammen fra hjerte til hjerte - så vil den se hvorledes den selv kan være en av fuglefolket, der kan tales lik alt mer frigjort for hva der er av uoverkommelighet innen dimensjoner av tid og rum. Konu eketah.

-Når jeg snakker om å finne min plass i livet, henger det sammen med å "plassere" dette nettverket på jorden, og altså manifestere hva jeg innerst inne vet er sant?
-Så kan der tales lik korrekt, og så vil den i stunden den søker at presentere sitt selv for den store himmel. Konu eketah.
-Hva er egentlig "den store himmel"?
-Der er nettet den søker efter, lik det kosmiske vev der alt har nedsteget på din jord. Konu eketah.

Søke at se; alt den behøver at gjøre, er at forflytte nogen partikler, lik den befrakter nogen avstander innom hva der er av antimateriske komplekser forbundet til ditt håp. Ei behøver der at være så meget komplisert; om den søker at se hvorledes den selv er nogen likning, og hvorledes noget likhetstegn alltid er forbundet til ditt eget hjerte.

Så er der i sannhet bare partikler. Konu eketah.

Dag 4 - Tre tinder.

2010-06-02T15:05:00.000-07:00

Etter en god natts søvn nede i den tørre elvedalen jeg kom over, har jeg nå pakket sammen igjen for å fortsette mitt eventyr i ørkenen. Jeg hadde en fantastisk kveld igår, da jeg spaserte litt rundt i området før solnedgang og fant drøssevis av spennende steinformasjoner hvor jeg godt kunne tenkt meg å tilbringe natten. Jeg kom til og med over en gammel indianerboplass, hvor en sirkulær steinvegg hadde blitt stablet opp foran en beskyttende klippe.

Overalt hvor jeg gikk fant jeg nye steder å utforske, fantastiske utsikter å hvile øyet på, og fristende muligheter som gang på gang lokket meg til å bytte leirsted - selv om det var like før mørket senket seg som et skummelt teppe mellom meg og veien tilbake til alt utstyret mitt. Tilslutt måtte jeg bare kutte bort tilknyttningen til alle distraksjoner, fokusere på å samle veden jeg hadde kommet for å sanke, og finne veien tilbake til min opprinnelige leirplass før det ble for sent å snu. Som de kloke ord sier, så er det tross alt ingen skam å gjøre nettopp det!

Som oftest ligger også de beste opplevelsene og venter på oss, der hvor vi føler oss som mest hjemme. Mett og god på vakre opplevelser ruslet jeg derfor ned mot mitt trygge skjul, hvor en følese av måteholden tilfredshet allerede lå og ventet på at jeg skulle returnere.

Idet jeg steg nedover passasjen mot mitt private klippekammer, ble jeg dessuten møtt av et nytt vakkert syn: En perfekt nymåne, stillt like under og en tanke til siden for den første og klareste stjernen på kveldshimmelen. De to himmellegmene stod perfekt arrangert i forhold til hverandre, som i en tidløs konstellasjon hentet rett ut fra den islamske symbolverden.

Mens jeg satt der og betraktet nattehimmelens hvelv, følte jeg en ordløs påminnelse sirkle seg stadig nærmere inn mot meg selv, som en møll rundt en flamme faderlig synes å hviske: Skjønnhet er intet annet enn en ytre refleksjon av en indre tilstand.

Likevell ble ingen flere mystiske lysfenomener observert. Denne gangen har derimot noe helt annet fanget min oppmerksonhet: Noen fjelltopper stikker opp fra landskapet like syd fra hvor jeg nå sitter, og det rare er de minner meg mer og mer om tre små tinder jeg har tegnet inn et par ulike bilder jeg har lagd iløpet av de siste par månedene. Ved nærmere inspeksjon ser jeg at jeg har plassert dette "tretinders ørkenlandskapet" et sted i alle mine tre siste bilder - uten at jeg helt kan si hvorfor jeg valgte å tegne dem slik jeg gjorde.

Om det er tilfeldighet eller ikke, kan jeg rett og slett ikke få meg til å svare på. Kanskje det bare er min egen løsslupne fantasi som lurer meg til å oppdage "skjulte mønster" hvor enn jeg velger å fokusere min oppmerksonhet? Jeg husker å ha lest et sted, innenfor tykke og analytiske permer: "Det å annse seg selv som midtpunktet i en stor universell konspirasjon, er et av de klareste tegnene på en eller annen form for psykisk forstyrrelse". Men jeg husker også å ha hørt noe av det samme budskap et annet sted, skildret i en mer optimistisk og poetisk form: "Når du virkelig vil noe, konspirerer hele universet for at du skal få ditt største ønske oppfyllt".

Jeg studerer det stille, steinkledde opptrinnet foran meg. De tre toppene jeg nå betrakter med kritiske øyne, minner meg tross alt bare vagt om de jeg har tegnet. Men dess mer jeg fokuserer min oppmerksomhet på hva jeg føler jeg ser, dess mer føler jeg også en dragning mot iallefall å legge ut i retning av dem, og så bare ta ting derfra. Hva har jeg vel egentlig å tape på det?

For meg begynner de tre toppene nå ikke bare å stikke seg frem fra det golde landskapet omkring - om det så bare er via en vag forbindelse av samstemthet, så synes de nå å reise seg opp delvis innom drøm og delvis innom virkelighet. Jeg deles en stund mellom tro og tvil, som en svirrende mynt knipset opp i luften. Tilslutt faller jeg for en endelig avgjørelse: En forbindelse mellom to uforenelige sider er nettopp hva jeg leter etter! Om den så er vag eller ikke - står du midt på stien, har du iallefall funnet veien som tar deg dit du selv velger å gå.

-------------------------------------------------------------------

-Jeg har oppdaget noen underlige topper Iliuka.
-Så er der lik vi vet, og således er der lik vi har hørt dine formuleringer, lik den søker at overbevise sitt selv om hva den virkelig vil.
-Bør jeg så gå dit?
-Den bør forfølge det spor der skinner frem lik sannhet, uansett hvor vagt der skimtes. Lik den selv føler, så kan den gjøre. Konu eketah.
-Forstår jeg det rett nå, at jeg leter etter et sted hvor drøm møter virkelighet?
-Der er en tilstand den søker efter, korrekt. Så kan der tales lik himmelen bliver at bemøte jorden. Konu eketah.
-Takk for alle hint så langt, jeg følger etter så godt jeg kan.
-Den ledes vell, bekymers ei. Søke at velsigne alt den gjør av bemøtelser, så er der lik den ledes alt nærmere hva den søker. Konu eketah.
-Du vet hvor lykkelig jeg har følt meg de siste par dagene her ute?
-Så er der lik vi vet. Således er der lik den kan se, hvorledes den er noget heldigt menneksebarn, der tillater sitt selv at forfølge nogen drøm, om der kan tales så. Således kan den velsigne hva den gjør av bedømmelser, og ei søke at tenke så alt for meget. Takke nu ditt selv og ditt glade hjerte. Konu eketah.

----------------------------------------------------------------------

Jeg har klatret opp de tre toppene jeg så fra en avstand, og fant med en gang et lite krypinn jeg kunne benytte for natten. Noe strabasiøst var det å klatre opp til toppen - særlig med en tung sekk på ryggen - men jeg klarte det hele lettere enn jeg skulle ha trodd, og sitter nå her og nyter den fantastiske utsikten som folder seg omkring meg.

Til tross for de upåklagelige omgivelsene, føler jeg likevell et snev av usikkerhet med jevne mellomrom, som om jeg tviler på om jeg gjør ting rett eller ikke. Det høres kanskje tåpelig ut, men en del av meg begynner å tro at det faktisk ligger en slags plan bak alle bevegelser jeg har gjort iløpet av denne turen. Egentlig, for å være helt ærlig, så har jeg nok alltid trodd - eller iallefall håpet på - nettopp det; at det ligger en slags "dypere mening" bak de valgene jeg ofte ganske intuitivt har tatt - rett og slett fordi det har føltes riktig der og da.

Jeg skal likevell innrømme at jeg som oftest har hatt min tvil, slik som nå, luskende et sted i bakhodet. Men jeg vet også at jeg aldri hadde trodd på noe, om det ikke var forankret til en dyp følese av sannhet inni meg selv, og om jeg ikke også hadde funnet bekrefteler av denne sannheten i min ytre virkelighet. Mer virkelighetsfjærn enn det anser jeg meg tross alt ikke for å være.

Så her sitter jeg altså, på toppen av et stykke landskap som kunne vært hentet ut fra en av mine tegninger, hentet rett ut fra min egen fantasi. Hva det betyr, vet jeg ikke. Hva jeg håper det betyr, det er en annen sak. Jeg antar at det eneste jeg for sikkert vet, er at jeg sitter her, klemstret et sted imellom tro og tvil. Kanskje som jeg alltid har gjort - og for alt jeg vet, som jeg alltid vil fortsette å gjøre.

Likevell, ved nærmere ettertanke så innser jeg at jeg umulig kan være den eneste personen som sitter der - midt i livet - med følesen av at det hele er altfor godt til å være sant. Iallefall sier min tro at jeg ikke kan være den eneste, selv om den som alltid går hånd i hånd med min tvil. Men mest av alt, så tror jeg på min tro.

Dag 4 - Utsikter mot en felles fremtid.

2010-06-02T15:02:00.000-07:00

-Så da sitter jeg her altså Iliuka.
-Så gjør den, lik den meget vel har beskrevet, korrekt.
-Hva betyr alt dette? Jeg forstår at det ikke nytter å spørre om det er fantasi eller virkelighet, men jeg vil gjerne vite hvor alt dette tar meg henn, og om det finnes noen konkret erfaring jeg skal "oppdage" mens jeg er her?

-Meget vel! Så kan vi svare, lik den alt ser; hva den ledes mot, er noget der tilhører uendeligheten. Ei finnes der nogen ende. Likeledes kan der ei tales lik der finnes nogen begynnelse. Hva den ledes mot, er nogen forståelse for hvorledes en handling leder til den neste, og hvorledes ett valg føder noegt spektrum av nye valg, der igjen bliver at føde alt flere fragmenter lik valg - der alle kan beskrives lik ulike aspekter av din egen bevissthets kilde.

Hva den så spør, om der finnes nogen spesifikk erfarenhet for ditt selv at snuble over, så er der lik vi nu taler: Ei er der for våre himler at se. Der er noget der tilhører ditt selv at oppdage, lik der ennu kan tales at tilhøre nogen ulevd himmel innom ditt selv. Hva den søker at forfølge, er nogen forbindelser - lik resonanser - der kan beskrives lik de mest harmonsike kommunikasjonens frekvenser knyttet imellom din sjel og dine jordiske vandringer.

-Så du vet altså ikke hva jeg har kommet hit for?
-Ei er der lik vår misjon at vite; vi er for at lede menneskebarn, der søker innom sin egen sannhets kilde. Bare der vil den høre oss, og ei noget annet sted. Vi er for at lede sannheten til erfarenhet, lik vi vokter for kildens lys. Konu eketah.

-Men uansett, finnes det noen hensikt bak denne turen og alle valgene jeg til nå har tatt?
-Så kan der meget vel tales, og ei er der nogen hensikt der er avgrenset til hva den definerer lik sin "tur". Der er noget der tilhører ditt livs misjon, lik der er noget valg den blev født inn i. Likefullt er der noget valg der tilhører uendelighetens livslinje, lik der ei nogen gang var nogen begynnelse for hva der kan beskrives lik menneskebarnets utvikling - lik den selv er deltagende i sådann utvikling.

-Hmmm... Jeg begynner plutselig å tenke på teorien om "The Big Bang".
-Vil bror søke at tale um sine teorier?
-Ifølge den startet jo alt med et uendelig lite punkt, som på en måte kan sies å ha rommet alle potensielle muligheter og valg som ville klekkes ut iløpet av de billioner av år det har for universet å vokse til den tid og det rom vi er i nå. Likevell så sier teorien at det ikke fantes noe "før" dette uendelig lille punktet. Dermed må det øyeblikket da uendeligheten - som opptil da bare hadde eksistert i kraft av en potensiell tilstand - plutselig bestemte seg for å "bli" noe, kunne defineres som Altets begynnelse.
-Dog er den selv enig i sådann teori?
-Jeg føler jeg er enig, helt til det kommer til det lille punktet som sier at ingenting fantes før ingenting; altså før uendeligheten fantes i komprimert tilstand, så å si.

-Hva er så brors forklaring på dette mirkoskopiske lille punkts opphav, om den tenker at der finnes sådant opphav? Eller kan der tales lik der dreier seg um såpass mikroskopiske verdier, at der like godt kan strykes fra vår kosmiske likning, uten at nogen vil legge merke til at vi jukser noget?
-Hehe, jeg liker tanken - for enkelhetens skyld - men jeg frykter for konsekvensene hvis de som er i bestemmelse hadde gjort noe slikt. Men for å vende tilbake til den tankerekken jeg hadde for et øyeblikk siden...
-Den kan således søke at starte nogen tankerekke på ny; for hva den fødte ut av sin undring for noget øyeblikk siden, var nogen opplevelse av "aha", lik vi ser. Således er hvert øyeblikk lik en ny begynnelse. Således skal den ei frykte for at trekke klarheter ut av nogen tilstand av kaos, lik den føder noget svar - lik en ny begynnelse - ut av hammet til hva der i nutiden ender. Konu eketah.

-Ja, det tror jeg er hele poenget! Som regel så tror vi at alle svarene finnes "der ute", systematisert og tilrettelagt slik vi definerer at virkeligheten rundt oss skal være.
-Dog hva hender så, om den definerer sin virkelighet lik noget kaotisk?
-Det vil vel kun være et ytre speilbilde av en indre tilstand av kaos. Akkurat som ett usikkert valg leder til en ny tilstand av usikkerhet. Vårt indre blir vårt ytre.

-Dog hvorledes kan den søke at snu sådann utvikling? Er der noget den oppdager, i stunden den lytter efter sannheten i sitt eget selv?
-Jeg tror det. Men for å være helt ærlig, så føler jeg at denne diskusjonen begynner å spore av fra sannheten, eller klarheten, om det er et mer passende ord. Jeg har vanskeligheter med å se sammenhengen i alt dette her.

-Så kan der tales lik korrekt, lik vi har trukket inn megen elementer i vår likning, om der kan tales så. Således kan der synes lik noget komplisert, at finne veien til noget svar, der tilfredstiller hva der fødtes av forventing i stunden den påbegynnte sin lange vandring innen tanker og ord. Søke at se, hvorledes den i stunden favner om verdier der er av pilgrimens ånd, der likefullt kan tales at tilhøre mer enn kun jordiske vandringer.

Således bliver den at fare innom megen omveier; for vi ser der er del av pilgrimens natur, lik den alltid vil søke efter at søke, om der kan tales så. Dog der er og lik vi ser: Alt der behøves for at bringe noget klarhet innom sine tanker, er noget spor av sannhet, så vil der være lik resten følger efter av sitt selv.

-Og slik er det for alle systemer; orden fødes ut av kaos og omvendt?
-Så kan der tales lik korrekt. Dog der vil alltid manifesteres nogen ny struktur, i stunden sådan omveltning finner sted. Således spør vi bror; hvorledes vil den definere innholdet i hva den taler um lik noget "system"?
-Deler av en helhet samlet om en felles tilstand.
-Hva vil den nu definere lik kjernen innen sådan tilstand?
-Min beste gjetting er at må være hva vi kaller kjærlighet. For jeg regner med at kjærlighet er mye mer enn bare en slags sentimental menneskelig abstraksjon. Kan man si at vi gjennom ordet kjærlighet bare såvidt kan skimte kraften av det som egentlig er selve drivkraften bak hele universet - fra begynnelse til ende og tilbake igjen?

-Så kan der tales lik korrekt. Hva menneskebarn søker at erfare lik kjærlighet, kan tales lik nogen splinter av lyset der fødes fra Kilden av kilder, lik Wakan Tankas hellige selv. Dog vi ser, der finnes megen navn for Lyset - der egentlig ei er noget lys, lik dine øyne er tilvendt for at se.

Hva der er av ulike navn, kan tales lik vinduer - lik portaler - der søker at fange noget av Kildens ubeskrivelighet. Ord kan tales lik resonanser imellom Kilden av ditt selv og din menneskelige erfaring - lik der er imellom Gud og menneskebarn, om den søker innom sin bok. Ord kan lik bindeledd, lik hellige bruer, lik der har eksistert sådan hellige bruer for folket i tider førut og. Konu eketah.

-Vil det fremdeles være slik?
-Så vil der, dog tiden er forandret nu - lik frekvensen er opphøyet. Således vil der være alt flere uttrykk der veves sammen for at skape nogen bru der er alt sterkere enn hva ord kan være alene. Der vil være lik megen fasetter av den samme kilde søker sammen for at integreres mot noget felles formål, om der kan tales så. Konu eketah.

-Jeg har på følesen av at musikk kommer til å spille en stor rolle i et slikt prosjekt.
-Så vil der for nogen, korrekt, dog alt kan tales lik katalysatore for helhetens utvikling. Ord kan lede til fødelsen av toner og omvendt. Der kan tales lik ulike fragment av den samme flokk samles. Alt der ikleder hjertets frekvenser, vil likefullt lede mot den samme kilde - lik det samme mål - lik vi ser.

Hva der dog spesifikt hviler innom musikk, er noget der vil være til viktighet for menneskebarn i tiden der kommer. Musikkens toner kan beskrives lik tilhørende noget universelt språk, der ei er så meget beheftet til avstander innom tid og rum. Om den søker at se, så vil der være lik menneskebarnet kan tillæres av benytte de passasjer der hviler innom hva der er av DNA'et spiral. Hva der er av kollektive bevisstheter er noget der i nutiden hviler innom alle menneksebarn, dog der er i behov for at moduleres for at konstruere nytimens passasjer - lik portaler - der søker at forene hva der er av uforenelige elementer innom menneskebarnets natur. Således vil der være klokt for menneskebarnet at forsones med sitt selv, og søke at forløse hva der bæres av uoverenstemthet mot sine nester.

Således kan der tales lik meget helbredende - både for menneksebarnets selv, og for heledelen av menneskebarnets bevissthet - at søke at se sitt selv innom sin neste, lik der var noget spegel. Hva der således skapes innen musikk, er noget der kan forløse hva der er av celleminner - lik der skapes nye passasjer, der tilhører nytimens portaler innom menneskebarns selv. Hva der skapes innen resonanser, er noget der vil virke oppløftende for heledelen av den kollektive tanke, om der kan tenkes for sådant.

Den skal søke at se, hvorledes musikkens toner har kraften til at helbrede meget, om der projiserer hva der er av sannhet innom menneksebarns hjerter. Hva en tone kan forflytte, er meget, om den søker at lytte i dypet av sitt selv. Således skal den ei betvile sin egen kraft, og ei sine nesters kraft; for vi ser hvorledes toner kan befraktes på inspirasjonens vinder, der bliver at berøre hva der hviler innom de store bevisstheter. Konu eketah.

-Hvordan vil du beskrive det kollektive målet du nevnte?
-Der er noget den alt vet, dog der er likefullt noget der tilhører dypet av ditt hjerte. Således er der lik den vandrer, således er der lik den skaper skrifter, og således er der lik den søker at byde frem sine skrifetr for sine nester. Der er lik noget der tilhører den guddommelige kjerne av ditt eget selv - lik der og tilhører dine nesters hellige selv - og den kollektive misjon. Konu eketah.

-Jeg driver hele tiden og lurer på om dette ønsket fra dypet av mitt hjerte - som du omtaler det - er noe jeg må formulere gjennom ord?
-Så er der lik den søker at gjøre alt nu. Søke og at se, hvorledes den nu arbeider med nogen likning, der er forbundet til dine himmelske aspekter, lik der er noget der er forbundet gjennum evighetens akse fra en himmel til den neste. Lik der og er for den "Big Bang" portal, der søker at forbinde ulike himler - lik ulike aspekter av det samme univers - således er der og for menneskebarn der søker at vandre for hjertets lengsler.

I stunden den søker at formulere hva den bærer i dypet av sitt hjerte, er der og lik den ledes mot at gjøre nogen beregninger av hva der er av innhold i Sorte Hull. Hva der kan tales um lik hjertets jevne vilje innom menneskebarn, kan og beskrives lik nogen link til evigheten, og til Kilden der er før noget valg er blivet til. Således skal den søke at se, hvorledes Altet er tilstede i nogen potensiell tilstand, i hva der er av kosmiske frekvenser der pulserer gjennum hjertet - lik fra ett kammer til hva der hviler innom noget annet kammer, lik fra en himmel til den neste, efter din bok.

Hvile nu ditt selv og dine tanker. Den kan tillate sitt selv at føle tilfredshet for hvor den er, og ei jage efter ufødte soler. Gledes for den sol der er! Gledes for hva der er av utsikter, og gledes for hva der er av muligheter der lever innom Nuet! Søke at gledes for dine valg, så vil den attrahere alt mer posistiv efarenhet enn hva den nu kan beregne gjennum sine forventninger. Alt hva den føder av positiv innstilling, tiltrekker alt mer av hva den beskriver lik flaks. Alt hva den søker at føde av klarheter fra nogen tilstand av forvirring, er noget der kan tales lik oppløftende for heledelen av menneskebarns bevissthet. Hva der angår en, angår alle. Således er der lik helheten eksisterer innom fragmentet, likt noget holografisk uttrykk - lik Guds billed, om den vil tenke så.

Tvile ei for for hva der er av krefter innom ett eneste valg! Tvile ei for kraften der hviler innom ett eneste menneskebarn! Tro på ditt selv, og tro på dine nesters selv; for alt er der tilhørende den samme kilde. Konu eketah.

Dag 5 - Refleksjoner.

2010-06-02T14:59:00.000-07:00

Jeg sitter her på den høyeste utsiktsposten her i området og nyter morgensolen. Dette blir den nest siste dagen min her ute i villmarken, ettersom jeg lovet onkelen min at jeg skulle stå ved et visst punkt langs veien han hjører fordi på vei hjem fra jobben - senest imorgen. På en måten ser jeg frem til å vende "hjem" til sivilisasjonen, men på en annen side så vet jeg at jeg kommer til å savne dette området allerede før jeg har forlatt det. Det er igrunn ganske merkelig: Iløpet av de dagene jeg har vært her, har jeg både følt meg så utrolig lykkelig at jeg ikke kunne ønsket å være noe annet sted i hele verden, samtidig som jeg plutselig kunne føle meg ganske lei og utmattet av det hele. I disse øyeblikkene kunne jeg i halvskjul for min egen stolthet begynne å telle ned tiden til jeg visste jeg måtte reise bort - ut av nødvendighet, og ikke så mye ut av personlig svakhet.

Ved tilbakeblikk kan jeg sikte ut en god blanding av motivasjoner som har drevet meg fremover gjennom mitt snart 6 dagers lange møte med New Mexico's ødemark. Mens jeg forsøker å analysere dem i hodet, legger jeg merke til at det sannsynligvis er drivkrefter som går igjen bak de fleste valg jeg tar gjennom livet. Uten at jeg skal prøve å få meg selv til å ramse dem opp en etter en, så vil jeg bare nøye meg med å si at det sannsynligvis er snakk om ganske universelle motivasjoner de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

Noen av dem er hva jeg vil kalle ganske urealistiske. I tide og utide mottar vi vel alle mentale innsprøytninger av svevende - men vitalt inspirerende - håp og drømmer. Andre motivasjoner går under det jeg ser på som kollektive ønsker vi alle bærer på i dypet av vår menneskelige natur: Å bety noe for noen andre. Å bevise sin egen tilstrekkelighet ovenfor andre mennesker. Å føle seg tilstrekkelig, del av og verdifull innenfor fellesskapet man ser hos andre mennesker. Å føle seg nyttig og brukelig. Å føle tilhørighet. Å føle seg godtatt som den man er. Ikke minst, å føle seg elsket av andre. Men kanskje viktigst av alt: Å føle seg godtatt og elsket av seg selv.

Så vidt jeg forstår, så er vi alle født med visse personlighetstrekk, som på en måte fungerer som kanaler for det jeg her vil kalle den universelle livskraft vi dirigerer gjennom våre liv. Alle har vi våre styrker og våre svakheter. Alle kaster vi vårt lys og våre skygger. Kanskje man kan si det slik: Det vi velger å være, er kanalen som uttrykker det vi alltid er i dypet av oss selv.

Kanksje det mest fornuftige valget vi derfor kan ta, er å godta hele pakken av oss selv - det gode såvel som det dårlig, helgenen såvel som hitleren, den hensynsløse egoisten såvel som den selvoppofrende martyren. Alt! For gjennom å omfavne helheten av oss selv, kanskje vi også lettere lære oss til å omfavne helheten i verden omkring? Ved å godta alt vi selv er, kanskje vi også lettere kan lære oss til å godta alt vi opplever at andre er? For tenk om vi virkelig ser et speilbilde av oss selv, i det vi velger å se i vår neste?

Å gi seg i kast med selv-ransakelse og egenkomponert psyko-analyse under en stekende ørkensol høres ut som et ganske banalt og oppbrukt tema. Å i tillegg høres ut som en overklok fyr som har vært gjennom ditt og datt - og som derfor vet alt best her i verden - er noe jeg ikke har enda mindre lyst til å begi meg ut på. Men dersom det er en ting jeg føler jeg har rett til å si, så er det at ørkenen ydmyker den som får lov til å vandre helskinnet gjennom hennes virkelighet.

Dersom ydmykelse også innebærer å se seg selv i speilet, og erkjenne alt man der ser som likeverdige deler av sin egen helheten, så er det hva jeg har forsøkt å gjøre her gjennom det skrevne ord. Og da tenker jeg ikke bare spesifikt på denne teksten: Alt jeg har presentert på denne bloggen - rundt dette ildstedet i metaforisk forstand - har virkelig vært som speil som har hjulpet meg til å se hva som før har vært skjult bak mine egne tanker og spørsmål.

Kanskje disse ordene også kan fremstå på den måten for andre - men bare dersom de betraktes gjennom sannhetens lys, som alltid hviler i oss selv. Likevell er det kanskje ørkenen som har fungert som mitt klareste speil idag, mens jeg stirrer ut mot hennes stille vidde.

-Kan man si at du har nedsteget som et speil innom livet til de mennesker som søker sin egen sannhet Iliuka?
-Er vi ei ildens vokter? Lik ilden er i ditt selv, således er der lik vi kan betraktes lik nogen refleksjon av din egen bevissthets kilde. Der er lik den alt vet; vi kan betraktes lik den fremtid der hviler innom menneskebarnets eget selv. Konu eketah.

-Hva er ilden?
-Er den dog ei vakker?
-Jo, det er den. Virkelig, ilden er vakker.
-Således er der lik sannhet; for ilden hviler innom alt hva der er av menneskebarn. Således skal den søke at se storheten i alt der er. Således skal den søke at se hva der er av skjønnhet innom hvert enkelt menneskebarn der bliver at ledes innom ditt liv, lik den og bliver at ledes innom sitt selv. For så er der: Alt hva den gjør av bemøtelser langs sin sti, kan tales lik hellige punkter der søker at fremdyrke hva den selv bærer av sannhetens kilde. Således skal den søke at velsigne alt der er lik nogen hellig ledelse for sin egen sannhets uttrykk - lik der vil vokse frem lik nogen helhetlig opplevelse, steg for steg.

Så vil der være for alle menneksebarn, der våger at nære sine nester, lik der og våger at nære sitt selv. For der er sjelen der således vil bære frem næring, og der er sjelen der således vil føde sitt lys. Alt er der hvilende lik ett, om den skulle søke at skue fra sjelens perspektiv.

Således skal den søke at velsigne alt hva den selv taler um lik drivkrefter; for igjennum alt der er kan den søke at se, hvorledes den ene Ild - lik den ene drivkraft - søker at føde sitt lys. Således er der lik den selv er i behov for at tilvelge at se sådant lys eller ei - lik der er for alle menneskebarn, der søker at lede blikket efter hjertets ledelse.

Således er der lik vi taler til alle menneskebarn i denne stund: Søke at fremdyrke hva der er av sannheter. Søke at fremdyrke Kildens uttrykk i dette her og nu. Søke at nære ilden, lik den byder frem gode vibrasjoner - om der kan tales så - ikring sitt liv. Våge at være, lik den våger at byde frem nogen ild i mørket. Våge at reise din sannhet opp innom ditt eget selv. Våge at vokte for hva den vet i dypet av sitt hjerte. Konu eketah.

Dag 6 - Veien videre.

2010-06-02T14:57:00.001-07:00

Tiden har kommet for å pakke sammen og vende tilbake til sivilisasjonen. Særlig de siste par dagene, mens jeg har oppholdt meg i nærheten av Anasazi-indianernes gamle steinkonstruksjoner - som fremdeles står som ærverdige minnesmerker i et forlatt landskap - har jeg tenkt mye på hvor lite som egentlig skal til for å dyrke frem en følese av lykke i et menneske. Jeg ser med den største respekt på det folket som en gang plasserte sine liv og sitt livsverk her - midt blant tørkende vind, stekende sol og kalde netter - for å skape en enkel kultur vi idag bare kan finne ydmyke rester og spor av. Likevell, midt i denne utilgjorte enkelheten er det som om vi fremdeles kan skimte det umiskjennelig nærværet til en stor kollektiv drøm, like vakker idag som den var for 1000 år siden.

Blant små potteskår og tomme steinhus kan man enda finne bruddstykkene til skallet av denne drømmen, om vi bare ser godt nok etter. Hva kjernen av denne drømmen var, vil vi kanskje aldri få et allment svar på. Men kanskje - dersom vi leter i dypet av våre egne drømmer - så kan vi fremdeles finne veien tilbake til gamle spor som aldri hviskes helt ut, og som alltid vil lede oss til å gjøre de mest irrasjonelle ting for noe vi aldri synes helt å kunne forstå.

Hva leder egentlig et folk til å leve som ett? Noen ganger, mens vi manøvrerer oss selv gjennom livet, virker det som om slike spørsmål aldri finner noe svar - iallefall ikke et som vi mennesker synes å forstå. Men kanskje kan vi finne retningen mot et svar, dersom vi retter vår kurs etter veien inn til kjernen av oss selv - der hvor all tid møtes, og hvor alle vandringer alltid synes å finne frem?

Å forklare nøyaktig om hvilken helhetlig erfaringer jeg tilslutt oppdaget gjennom to langstrakte døgn i skyggen av tre små himmelsøyler, er noe jeg ikke vil forsøke å beskrive gjennom ord her og nå. Tross alt, det som jeg erfarte som sannhet i et uutgrunnelig moment under New Mexico's azulblå himmel, vil ikke nødvendigvis anses som en ny sannhet dersom jeg prøver å gjengi den under denne himmel's drakt. Noen ting forblir best usagt - for det skrevne ord har en dobbelsidig natur som både kan virke oppløftende og nedbrytende for budskapet det forsøker å formidle.

Jeg vil verken skuffe eller ly, og derfor lar jeg heller ordene peke mot stillheten - for det var der jeg tilslutt fant svaret jeg hadde lett etter overalt, bortsett fra i helheten. Iallefall innenfor et lite øyeblikks utfoldte kappe kunne jeg se den, like mye som jeg tror den kunne høres.

Jeg tror at den mest passende skildringen jeg kan trekke ut av ermet, er den av en flaggermus som en kveld svirret i snedige 8-tallsmønster mellom de tre toppene jeg allerede har beskrevet inn i det uendelige. Og slik kunne jeg gjerne fortsatt - for historien har virkelig aldri noen ende. Alt som i sannhet er, er overganger fra en tilstand til en annen. Og kanskje et ørlite spor av glede som vi alle gjør klokt i å forfølge.

-----------------------------------------------------------------------

Slutten på begynnelsen.

Jeg ser tilbake på de tre små fjelltoppene jeg for et par dager siden gav meg ut i retning mot, idet jeg innså hvordan de vagt kunne likne innoldet i hva jeg vil kalle en personlig drøm. Kanskje de egentlig var like mye del av den drømmen, som det jeg før bare trodde tilhøre min egen fantasi? Kanskje drøm og virkelighet egentlig er tvunnet tettere sammen, enn vi har blitt lært opp til å tro? Mest av alt, kanskje alt avhenger av hva man selv velger å tro? Livet har noen ganger en forbløffende evne til å gi tilbake akkurat det vi selv velger å putte inn i det - øyeblikk for øyeblikk, som om det virkelig finnes et ekstra øye der ute et sted, mystisk forbundet til både oss selv og en større sammenheng vi bare såvidt kan skimte.

Mens jeg trasket bort fra den øde steppen stoppet det plutselig en stor hvit pick-up like ved siden av meg. En av rancherne i området hadde sett med vandre forbi huset hans noen timer før, da jeg prøvde å følge en grusvei vestover mot hovedveien. Heldigvis virket han mer nyskjerring enn mistenksom på hva jeg hadde drevet med ute i ødemarken helt for meg selv. Jeg forklarte som sant var at jeg hadde campet noen mil fra huset hans, borte ved de tre toppene jeg prøvde å peke ut i horisonten. "Oh, those kind of finger-looking things over there?", svarte han på ranchero-aktig amerikansk, mens han holdt opp tre fingre på hånden sin. Jeg utførte en bekreftende håndbevegelse, som et stille vink til at vi begge syntes å se ut mot det samme indre bildet. "That's over by what we call the submarine mesa", forklarte han videre. "You where real close to Chaco Canyon though boy! If you'd just kept on going a few miles to the east, you would have ended up right in the park."

Jeg smilte for at vi gjennom en kombinasjon av ord og kroppsbevegelser syntes å snakke samme språk. Eller, kanskje det fremstår mer riktig hvis jeg sier at det samme språket syntes å snakke gjennom hver av oss. "Yeah, I camped right by those peaks", svarte jeg gledelig. "But I had no idea I was that close to Chaco. That was actually the place I wanted to reach all along, but I thought it was too far away".
"Well, then you where much closer than you thought". Han kunne ikke ha oppsummert mine tanker bedre.

Mitt tilfeldige møte med rancheren ende med at han gav meg skyss til neste landsby, hvor han uansett skulle for å gå på jobb. Gjennom nye tilfeldigheter kom jeg i kontakt med et noen lokale indianere, som alle spurte meg ut om mitt opphold i villmarken. Det hele endte med at jeg tilslutt fikk ordnet meg et nytt skyss til neste landsby med tre lokale karer som var ute og tok seg en biltur - bare sånn for moro skyld. De forklarte at de alle sammen hadde rikelig med indianerblod i seg; en av dem fortalt til og med hvordan han langt der ute i slektstreet var i familie med selveste Geronimo!

Mens jeg satt der i baksetet fortalte jeg om den fantastiske tiden jeg hadde hatt ute i ødemarken - som tross alt er deres landjord mer enn jeg kan kalle den min. Det virket som om de betraktet meg med både forbausede og uforstående øyne, for de fortalte hvordan de selv aldri ville ha begitt seg inn i dette området helt alene. "It's a dangerous place man; at least for us indians, it means bad luck to go out there alone. A lot of strange things happen in that area. There are skinwalkers there, you should be real carefull around them." Jeg hadde aldri hørt om noen slags "skinwalkers" før, så jeg spurte blankt om hva det var for noe. "Seriously man, we're not joking! There are people that know how to work black magic here, indians that can shape-shift, you know what that means? They send coyotees or black birds that follow you and bring you bad luck".

Jeg svarte at jeg ikke hadde sett noe som kunne liknet en "skinwalker". Et par kvelder hadde jeg riktignok hørt noen coyoteer ule langt borte, men jeg følte meg ikke truffet av noen sort magi eller noen uflaks-forbannelse av den grunn. Tvert imot, så langt på min vei tilbake hadde jeg bare blitt møtt av den ene heldig hendelsen etter den andre. "Well, I can't remember seeing anything like that. And I don't think I've been cursed," sa jeg halvveis spøkende. "After all, that you guys stopped for me can hardly be seen as a sign of bad luck, can it?" De så på meg og så ut til å ta poenget. "Well, maby the skinwalkers couldn't harm you, because you where not afraid of them."

Jeg skal ikke utelukke at det faktisk finnes "skinwalkers" der ute blant oss. Kanskje møter vi dem oftere enn vi er klar over. Hvor ofte møter vi vel ikke ting, personer eller hendelser som viser seg å være noe helt annet enn hva vi tror? Kanskje disse "skinwalkerne" til og med kan leve gjennom oss selv. Hvor ofte legger vi kanskje ikke lokk over ting vi virkelig vil si? Hvor ofte setter vi ikke en maske foran den vi virkelig er? Hvor ofte prøver vi ikke å leve etter regler som andre har tredd ned over hodene våre, fremfor å prøve å leve etter viljen vi bærer inni oss selv? På samme måte vil jeg absolutt ikke utelukke at det finnes magi her i verden. Det vi kaller magi, er kanskje bare et annet ord for den rene viljen i oss selv - de gangene den totalt uhindret av tanker og tvil passerer rett gjennom våre liv og ut i virkeligheten, som et fargesprakende fyrverkeri av ærlighet som alle kan få lov til å beundre og se.

Oppsummerende ord.

2010-06-02T12:27:00.000-07:00

Jeg føler at tiden er inne for å ”de-mystifisere” og forhåpentligvis oppklare noe av bakgrunnen for mitt arbeid med de to bloggene "Ildsted" og "Place of Emergence". Selv om det er ting jeg føler det er hensiktsmessig å bringe frem her og nå - både for min egen del og for andre - så er det fremdeles ting jeg ikke ønsker å legge ut for alle. Selvmotsigende som det kanskje kan høres ut, så vil jeg ikke at min personlighet skal ende opp som et fokus for oppmerksomhet. Dette sier jeg ut ifra mitt behov for primært å kunne klare å fokusere på meg selv og hva jeg vil drive med gjennom livet. Det er et kreativt arbeid - og ikke meg selv - jeg ønsker å presentere og legge frem for andre å se.

Dersom vi hypotetisk sett skulle plassert oss selv i Iliuka's sted - bare for et lite øyeblikk - så tror jeg vi alle ganske raskt ville innsett hvordan en sannhet er til for både å deles og bevoktes for at den skal kunne kalles en ekte sannhet. Det som finnes av sannhet og tidløs visdom i oss selv er det ikke noe annerledes med. Vi bærer alle et ansvar om å både verne og dele hva vi finner innerst i vår individualitet, i form av vår egen bunnløse visdom og vår egen personlige sannhet. Det å finne den rette balansen mellom disse to verdiene - den rette resonansen, så å si, mellom det å være forankret til sin egen helhet, og det å leve fritt som i en universell enhet - kan etter min mening beskrives som en portal mot en tilstand hvor vi kan leve sammen som sunne individ i en sunt felleskap.

Synspunktet jeg nevnte ovenfor har derfor hele tiden vært en av hovedmotivasjonene mine for å skape disse bloggene. Gjennom å hjelpe oss selv, kan vi også hjelpe andre. Gjennom å hjelpe andre, kan vi også hjelpe oss selv. Dette høres sikkert velkjent ut, men uansett er det som om en fundamental selvmotsigelse i disse setningene konstant "skurrer" mot gamle mønster som har blitt preget inn i vår bevissthet.

Jeg er som alltid villig til å gjøre mitt beste for å etterleve min egen selvmotsigenhet og besynderlige vilje mens jeg beveger meg inn i fremtiden - akkurat som vi alle forsøker å gjøre, som menneskelige vesen støpt inn i en form av både endelig og uendelig natur. Som sannsynligvis mine medfødte anlegg allerede har forhåndsbestemt, så er jeg tilbøyelig mot å leve i både galskap og sannhet for å erfare livets enkle skjønnhet. Mer komplisert behøver vel ingen av oss å late som livet er.

Jeg innser nå at jeg kanskje selv har personifisert meg som en såkalt "skinwalker" gjennom hva jeg har presentert gjennom denne bloggen. Kanskje det kan virke som om jeg har hyllet meg inn i en fantasi, en fortelling, en slags uvirkelig sky som ikke gir uttrykk for annet enn å tilsløre mine personlige intensjoner. For de som har fulgt med på mine tekster uten å kjenne meg som et ganske vanlig - dog uvanlig - menneske, så har jeg bevisst valgt å skjule meg bak en slags litterær "maske" for ikke å komplisere ting. Jeg mener fremdeles at det å fokusere for mye på personlige elementer fort kan forvrenge et budskap, og at det lett kan lede leseren bort fra den primære hensikten jeg ønsker at dette materialet skal ha - hvordan føler leseren at innholdet berører ham eller henne selv? Kanskje den beste måten å betrakte disse tekstene vil fremkomme dersom man ser på dem som en personlig sannhet kledd inn i en ganske åpen og tvetydig fortelling om personlig utvikling og forandring. Akkurat som med alt annet i livet: Den vil reflektere hva man selv velger å opplyse med sin egen bevissthets flamme.

For de som derimot leser dette og som allerede kjenner til min person, så ber jeg bare om å bli akseptert som den jeg er og bli hørt for hva jeg har å si - verken mer eller mindre. Selv om jeg vil verne om meg selv som privatperson, vil også dele inspirasjon med personer som står meg nærme - og som jeg føler kan dra nytte av hva jeg har å gi av meg selv, på samme måte som dere allerede spiller en uunnværlig rolle i helheten av mitt liv. Av den grunn valgte jeg å prøve å introdusere noe av materialet jeg også følte angikk andre, gjennom kanaler av meg selv som alle kunne se - dersom de selv ville, og dersom det var ment å skje.

Jeg ønsker ikke å gjemme meg for noe eller noen bak et hemmelig alibi - mitt ønske er å kunne være meg selv, samme hvor uforståelig eller rart dette selvet måtte synes for andre, samtidig som jeg fritt kan dele hva jeg tror, føler og lever for med hvem jeg vil. Som jeg allerede har forsøkt å legge opp til, så vil jeg fortsette å lede mitt liv langs den kursen jeg føler er sann for meg selv. Jeg er villig til å dirigere så mye som jeg kan av min tid og energi mot å skape hva jeg tror på i "dypet av meg selv", uten at jeg ser på det som noe mer selv-oppofrende enn å gi seg fullt og helt over til noe man allerede elsker å gjøre.

Likefullt, for å kunne gjøre dette, ser jeg på det som både en glede og en nødvendighet å kunne samarbeide med andre som føler for å manifestere det samme ønsket ”fra sitt eget selvs dyp”. Hva et slikt ønske kan være, mener jeg er opp til hver enkelt å føle og utforske gjennom seg selv. Jeg er ikke her for å dytte min sannhet over på noen annen. Hva jeg derimot tror, er at det ytre skallet til en sannhet, speiler drømmen til en annen sannhets sovende frø. Man kan selvsagt spørre seg om vi mennesker kan oppnå noe samarbeid, dersom alle forsøker å gi uttrykk for noe vi føler innerst i oss selv - i kilden til det som gjør oss til den vi er. Jeg vil bare si som jeg selv tror: Alt som ledes av hjertet, ledes til syvende og sist mot det samme målet.

Noen undrer seg kanskje over hvilken tilknyttning jeg har til Iliuka; og for den saks skyld - for de som ikke har noe kjentskap til Leif's kanaliserte råd - hvem denne Iliuka-figuren i det hele tatt er. Dersom noen skulle være interessert i å vite mer om Iliuka, anbefaler jeg å oppsøke Iliuka's hjemmeside (www.iliuka.net) for mer informasjon. Selv har jeg vært deltager ved omtrent et dusin kanaliserte råd, og har god bekjentskap til stoffet lagt ut på nettet om Iliuka's visdom. De siste årene har jeg valgt å plassere en god del tillitt til det Iliuka har gitt meg av personlig veiledning, hvilket har involvert at jeg har tillatt mitt liv å ta form i stor grad etter konturene av hva jeg føler han har belyst av sannhet og "eldede lengsler" i meg selv - noe som blant annet har ledet meg til å gjennomføre en del reising.

For å forklare litt om bakgrunnen for hvordan jeg tilsynelatende kanaliserer Iliuka’s ord gjennom det jeg skriver, og hvorfor jeg velger å dele dette: For litt over ett år siden, da jeg var i Bolivia like ved Titicaca-sjøen, oppsøkte jeg den gamle inkabyen Tiwanaku med en ganske velkjent steinportal ved navn Puerta del Sol (solporten). Mens jeg oppholdt meg i området, fikk jeg en umiskjennelig følese av Iliuka's tilstedeværelse i meg selv - uten at jeg skal gå nærmere inn på hvordan eller hvorfor. Jeg var da allerede godt kjent med særegenheten, atmosfæren og de mange karakteristiske ”signaturene” rundt Iliuka’s personlighet, siden jeg har vært jevnlig deltager ved kanaliserte råd i området hvor jeg bor. Mens jeg satt i utkanten av Tiwanaku og kontemplerte den underlige følesen som vokste frem inni meg, sammen med den dypere meningen bak min konfrontasjon med Solporten, var det snart ingen tvil i mitt sinn om at Iliuka på en eller annen måte sorterte seg ”gjennom” min egen bevissthet. Sammenkrøpet satt jeg midt mellom en nyoppdaget følese av urokkelig kontroll og en ubehagelig følese av rotløshet, begge stammende fra et sted dypt nede i mageregionen.

Hva jeg erfarte i området rundt Puerta del Sol, var ulikt noe jeg hadde opplevd før, og ettervirkninger av den merkelige erfaringen satt i meg lenge - opptil et par uker i etterkant. Jeg begynte etter hvert å bli klar over at jeg kunne skrive personlige råd i velkjent "Iliuka-stil", hvor jeg ved full bevissthet satte meg ned og simpelthen begynte å skrive hva syntes hørtes "sant" ut for meg selv. Da jeg en måneds tid senere spurte Iliuka - under et "ekte", fysisk råd kanalisert av Leif - hva min opplevelse ved Puerta del Sol betød, svarte han følgende:

Vi ser; der er alt lik der så er nogen oppvåkning der er av spirituell frekvens, dog like fullt er der og for dine celleminner, lik vi har talt. Alle bemøtelser av hendelser og personer er således lik den vil se at der skapes alt mindre distanser mellom de høyere sfæriske opplevelser og dine fysiske materiske opplevelser. Gledes for at himmelen er til din jord nu. Konu eketah.

Da jeg spurte om han kunne forklare den merkelige følesen jeg hadde opplevd inni min egen kropp, svarte han:

Der var engler, der var engler. Der var åpenbarelser av nye tids portaler, for ditt selv og for folket.
Jeg spurte så hvordan jeg skulle "bruke dette her", som jeg selv valgte å ordlegge meg. Iliuka repliserer:

Gjennom portalen den har vandret, således er den selv og i en ny tilstand. Således er der og viktig at den skaper lik informasjonens adspredelser av hva den selv bærer av visdommer. For visdommer kan blive til mose og til mugg om den skal bære sådant i sitt hjerte. Så er der klokt at den spreder sådant innsikter til sine nester. Så bliver der gleder og hipp hurra.

Omtrent et halvt år etter at hendelsen ved Solporten fant sted, begynnte jeg å føle meg midt oppi en tilstand jeg vil karakterisere som en dyp personlig krise. Jeg begynte å føle meg slitt mellom noe som føltes som to uforenelige "verdener" - en ytre hverdagslig virkelighet som jeg ikke klarte å finne meg til rette i, og et indre spirituelt landskap som jeg ikke visste hvordan jeg skulle bevege meg gjennom. Jeg følte en konstant rastløshet og et ekstremt skiftende humør, og ved et visst tidspunkt spurte jeg meg selv i all ærlighet hvor lenge jeg kunne klare meg i en slik pendel-tilstand, som jeg ikke hadde den minste anelse om hvordan ville ende.

Det eneste som syntes å stabilisere mitt humør og roe ned min rastløshet, var å skrive. Likevell følte jeg for det meste av tiden at ting ”satt fast” inni meg, som om det var noe jeg ville uttrykke men som jeg ikke klarte å finne noe utløp for. Etter hvert oppløste heldigvis denne ubehagelige sinnstilstanden seg noe, og rundt juletider ifjor bestemte jeg meg for å lage to blogger før jeg skulle legge ut på reise igjen - en på norsk og en på engelsk; hver med noe forskjellig fokus - som skulle fungere som utløp for alt jeg følte jeg ville gi uttrykk for, men som jeg ikke visste hvordan jeg skulle få sagt.

Ved de anledningene jeg har spurt Iliuka om "hvem jeg er", har han beskrevet meg som "en skriftebærer og visdoms bærer, lik en budbringer inkarnasjon efter inkarnasjon" og at jeg simpelthen "er og blir en eventyrer". Han har også flere ganger hintet om hvordan jeg bør "innsamle fragmenter" og "bringe frem nogen helhets tanke" ved å "byde frem skrifter for dine nester".

Og dette er hva jeg har forsøkt å gjøre her. Jeg betrakter Iliukas råd med den største respekt, og jeg hadde aldri latt dem lede mitt liv slik jeg har latt dem få lov til, om jeg ikke følte hvordan de gav gjenklang med mine innerste håp, drømmer og lengsler - som jeg selv langt ifra kan påstå å kjenne omfavnet av til det fulle og det hele. For som Iliuka har forklart, angående det å ikke kjenne sin egen fremtid: "Så er der klokt for hjertet at ei vite. Dog vi vet, vi har sett".

Likevel føler jeg av natur å være født med en sunn dose avslappethet og naturlighet rundt spirituelle temaer - som for eksempel Iliuka’s univers. Heldigvis; for uten humor og lekenhet hadde vi alle snart gravd oss ned i vår egen grav av dødskjedelig alvor. Jeg er sikker på at de fleste kan si seg enige, dersom jeg sier at vår beste medisinmann ofte fremkommer helt av seg selv, bare vi trekker oss ørlitegrann tilbake fra vår egen selvhøytidlighet, og betrakter det underfundige vesen som lever i oss alle gjennom et åpent og avvæpnet sinn.

Jeg vil fortelle litt mer om da jeg satt i bilen sammen med mine tre indianervenner tilbake fra området rundt Chaco Canyon, etter mitt nylige opphold i New Mexico. Etter å ha kjørt en stund, ville jeg stolt vise dem et par potteskår jeg hadde plukket opp ute i ørkenen mens jeg hadde spasert rundt der ute. Jeg kunne ikke helt forstå deres reaksjon, da de tvert nektet å se på de uskyldige leirbitene jeg var på vei til å hente frem fra sekken min. ”No, we can’t look at that. For us, those tings are sacred, and it means bad luck to even look at them. We never take away anything from it’s place in nature, and especially not from the area you where in. For us that place is holy ground. But it’s cool bro, it’s cool. You take those things with you…” Jeg kunne ikke unngå å høre et hint av bitterhet i stemmen deres mens de sa det. ”You take those things, and show them to your people. It’s cool, but treat the things you found with respect, that’s all.”

Jeg la vekk potteskårene og sa jeg kunne forstå hva de følte. Jeg burde kanskje visst bedre, og selvsagt visste jeg om hvordan de nord-amerikanske indianerne av tradisjon respekterer og freder moder jord i mye større grad enn vi - ”den hvite mann” - har for vane å gjøre. Likevel syntes jeg det virket noe uforståelig, at de ikke engang ville plukke opp så mye som en liten stein de fant ute i naturen, dersom det ble gjort respektfullt og uten å skade omgivelsene. Jeg lovte dem derfor at jeg skulle gi potteskårene og de små steinene jeg hadde funnet videre til ”mitt folk” som gaver. De sa at dette var en god ide - for ellers kunne gjenstandene vende seg mot meg og bringe ulykke ovenfor meg selv.

Når jeg ser tilbake på denne episoden, ser jeg at den inneholder en større visdom. Det vi anser som ”hellig”, variere fra person til person. For noen kan en liten stein være symbol på en helligdom som bør hvile avskjermet fra menneskelig innflytelse; for andre kan et begrep som ”Gud” vekke den samme ærefrykt. Kanskje det kan virke som om jeg har lekt meg med en del slike symboler, tanker og begreper gjennom hva jeg har skrevet på mine blogger, som det ikke kunne falt andre folk inn å benytte seg av. Kanskje jeg stundom har et mer avslappet forhold til ”det hellige” enn hva andre personer har. Enkelte mennesker har muligens et mer ”bare se men ikke røre”-forhold til verdier jeg ganske lettvint har satt sammen til hva jeg har forsøkt å skape av et helhetlig uttrykk.

Jeg er av den oppfattning at ord, tanker, symboler, energier - hva som helst - eies av ingen, men kan benyttes av alle. Hva jeg har skrevet, kan jeg egentlig ikke anse som ”mine” ord. De er satt sammen av fragmenter som allerede eksisterte der ute - fritt for alle å ta av, om man bare rekker ut en tanke. Akkurat som jeg ikke mente å krenke indianerne ved å vise dem hva jeg hadde samlet inn av gjenstander som faget mitt blikk - som jeg også så på som svært verdifulle, i åndelig forstand - så mener jeg heller ikke å trenge meg inn over noen eller å fremstå som noen slags ”spirituell tyv” gjennom hva jeg har skrevet.

Av natur liker jeg å ta til meg mange ulike erfaringer og impulser. Men som jeg også lovet indianerne, så er det både viktig og nødvendig for meg å ”videreføre” hva jeg samler inn gjennom mitt liv. Dette tror jeg egentlig gjelder for oss alle: Dersom vi ikke gir tilbake hva vi tar gjennom livet, vil det tilslutt synes som om verden vender seg mot oss - og uflaks, istedenfor flaks, vil forfølge våre fotspor, akkurat som en slags forbannelse faktisk skulle henge over oss. Ulevd liv er en dødelig sjukdom, husker jeg at mann engang fortalte meg. Og som Neil Young synger: The same thing that makes you live, will kill you in the end.
Gjennom hele oppveksten har jeg vært utsatt for en del ulike kulturer og miljøer, og jeg har alltid hatt en tendens til å lære meg litt om mye fremfor mye om lite. Av den grunn har jeg alltid vært forholdsvis åpen mot å ta inn nye impulser, og personlig tror jeg at disse egenskapene - og likende egenskaper som stiller oss åpne til å motta det ”uforventede” - kan være noen av forutsetningene som ligger til grunn for om en person er tilbøyelig for å oppdage evnen vi kaller ”kanalisering” i seg selv eller ikke. Etter mitt skjønn har ”Iliukas himmel” funnet seg en forbindelse til nettopp min bevissthet fordi jeg valgte å plassere mye tillitt til hans ledelse over en periode av flere år. Jeg påstår ikke å vite nøyaktig hvordan dette ”partnerskapet” henger sammen, og jeg prøver heller ikke å undergrave magien eller mystikken bak fenomenet. Alt jeg forsøker å gjøre, er å de-mystifisere evnen noe og gjøre den mer tilgjengelig og fordøyelig for andre mennesker - på sett og vis bringe himmelen litt nærmere jorden, om jeg kan si det slik.

Jeg tror derfor at den tilliten jeg utviste for Iliuka’s råd - kombinert med det faktum at jeg har absorbert en stor mengde av kunnskapen, ordbruken og livsprinsippene Iliuka på sett og vis har oversatt og overført "fra hans verden til vår" - kan være noe av forklaringen på at jeg plutselig har etablert en slik åpen, "nær" og personlig dialog med det jeg føler er Iliuka personifisert som min egen sannhets stemme. I innlegget kalt "Activating inner fields of guidance" lagt ut på "Place of Emergence" bloggen, foreligger en personlig - og forhåpentligvis ganske klargjørende - redegjørelse for evnen vi kaller kanalisering - samt forslag om hvordan man kan oppvåkne en slik indre dialog med seg selv.

Det å "gledes for alt der er", er kanskje et av Iliuka's enkleste - men likefullt viktigste og mest kraftfulle - budskap, dersom vi virkelig etterlever det over en lengre periode av våre liv. Etter det jeg selv har erfart, så har den virkelig potensialet til å transformere vår virkelighet - og jeg kan neppe påstå å være en fullkommen praktikant av det å gledes for selv den minste lille irriterende mosquito som har summet gjennom mitt liv. Kanskje vi faktisk skulle prøve det og se hva som skjer, med både oss selv og verden rundt oss, dersom mange nok lever denne lille læresetning over lang nok tid?

Dersom kanalisering kan defineres så åpent som det å lede energi fra en tilstand til en annen gjennom et medium, så vil jeg si at det er hva jeg har gjort gjennom mine dialoger mellom Vandreren og Iliuka. Et medium kan etter min mening være så mangt: En person; en tanke; en ide; en kreativ komposisjon av ord, farger eller toner; en sammenkomst av personer, tanker eller ideer - eller bare en hageslange eller en elektrisk kabel - kan etter min mening alle defineres som ulike medium.

Jeg er som sagt ikke ute etter å "stjele" ideer eller roller til enkeltpersoner gjennom mine egne komposisjoner av ord, tanker eller ideer. Etter like mye Iliuka's som mitt eget initiativ har jeg forsøkt å "samle fragmenter" etter en helhets tanke, og lagt det frem som i en "bok". Hva jeg har påbegynt gjennom disse bloggene, ser jeg bare på som begynnelsen for hva jeg håper å kunne fortsette med. Hvordan dette prosjektet vil utvikles, kan jeg enda ikke si for sikkert, men jeg håper å kunne legge ut materiale rundt dette "ildsted" som kan være med på å styrke "flokken" og samle ytterligere fragment der igjennom. For fragmenter kan såvisst også være personer, og for å sitere Iliuka's egen definisjon av "flokken":

Hva der så er menneskebarn der ledes til at høste visdommer. Lik der så søker at forvalte visdommer i sitt selv, og betrakter sannhetens ord gjennom at visdom ei er nogen visdom inntil der er bydet til sine nester. Så er der visdom.

Jeg vil avslutte denne teksten med å si at det å samle fragmenter og løse ender ikke synes å være en disiplin som hodet bør blande seg for mye opp i. Mange tror at hjernen er det eneste senteret i kroppen som bærer det vi kan kalle en helhetlig intelligens, og at de prosesser som er knyttet til hjernen, er de eneste som kan knytte sammen et fullstendig og komplett bilde av verden vi lever i. Hjertets kraft bør ikke undervurderes. Hjertet bærer en egen intelligens som vet hvordan løse fragment skal samles til en større helhet - langt bedre enn hodet har evne til å beregne. Likevel bør hodets plass på våre skuldre ikke skyves til siden. Sammen kan de to krystallisere storverk som verken den ene eller den andre kan drømme om alene. Slik er det også med oss mennesker. Sammen om et helhets tanke kan under flyttes over til virkelighet - og vi behøver neppe å bevege et helt fjell for å bevege det som allerede lever i våre hjerter.

Måtte våre hjerter derfor lede våre tanker sammen; og måtte sinnet til mange heve seg høyt over sinnet til en.

Vandrer.

Vårt beste selv.

2010-05-03T22:53:00.000-07:00

Det nærmer seg slutten på mitt opphold her i Sentral-Amerika. Litt over 3 måneder har passert; mye lenger enn forventet, og iløpet av denne tiden har virkelig det uforventede foldet ut sin fargerike magi for mine øyne. Kanskje livets små uforutsette øyeblikk er noe av det jeg har lært å verdsette mest - for jeg ser hvordan de både kan betraktes som venner og fiender, avhengig av måten de mottas. I bunn og grunn tror jeg det er sant, det som alltid blir fortalt gjennom tidløs visdom og enkle ord: Den kloke lever med livet, mens den uvitende lever mot. Og jeg tror det alltid finnes en måte å snu et problem rundt til en løsning, uansett hvor man er og hva man gjør. Bare tenk på fuglen som flyter på motvind, mens den sirkler oppover mot himmelens tak. Livet har oss nemlig alle på det samme rette sted, mens det flyter uhindret og ubemerket gjennom hver av oss - nå, som det alltid før og siden. Å slappe av, puste ut og føle hjertets puls setter iallefall det faktum på plass et sted i våre egne bryst!

Jeg sitter på en strand nærme Tulum i Yucatan. Dette vil være min siste kveld hvor jeg er omgitt av den varme atmosfæren til den latino-amerikanske kultur og dets lidenskapelige folkeslag. Det har virkelig vært en spennede, inspirerende og forandrende tid for min egen del. Iallefall er det hva jeg selv føler. For det er definitivt sant at vi formes etter våre omgivelser - enten vi vil det eller ei. Men like sant er det også at vi kan forandre våre omgivelser! Hvert øyeblikk blir berørt - og dermed behandlet - gjennom våre handlinger, tanker og ord. Men kanskje vi kommer aller nærmest livets skapende kjerne, gjennom hva vi føler i våre mest intime øyeblikk med oss selv? Kanksje livet kan kalles en skulptur som alltid er i ferd med å forme sitt eget legme? På den måten er vi kanskje alle kunstnere, så sant vi kan forme våre liv etter konturene av våre egne emosjoner.

Føleser er som kjent vanskelige å kontrollere, og livet er kanskje ikke alltid like lett å meisle ut slik vi selv ønsker det. Noen kjenner likevell til kunsten av å dirigere - eller snarere rettlede - sin oppmerksomhet mot det vi naturlig tilbøyes mot. Kan virkelig en ekte kunstner selv ta hele æren for alt som tilsynekommer når hun lar penselen danse over lerettet? Behøver vi egentlig å overbevise oss selv om at vi vet hva vi driver med, når vi drifter med våre følesers bølger, for på mystisk måte å finne sammen i det store hav? Hva med å bare late som vi vet hva vi gjør? Kanksje vi da heller kan konsentrere oss om å dirigere vår oppmerksomhet langs uforutsigbarhetens virvlende strøm, og dermed gi alle - inkludert oss selv - inntrykk av at vi vet nøyaktig hva vi driver med, når vi egentlig bare helhjertet aksepterer at vi ikke har den fjerneste anelse. Hvem vet - dersom vi lever med illusjonen, kanskje vi ender opp med å leve i hjertet av sannheten?

Jeg tror at et slikt skapende forhold til livet bare kan oppnås gjennom en utveksling av helhjertet ærlighet og tiltro til alt som er. Og fremfor å vente på at livet skal bryte hinnen av taushet som omgir våre ulevde selv, hva med å selv stige frem og erklære det vi bare kan høre fra dypet av den vi er? Som et gammelt ordtak fra Hopi-indianerene sier:

Vi er de utvalgte vi alltid har ventet på.

Kanskje et ekko enda lever videre, som et speilbilde av alt vi kan finne I oss selv.

Om kort tid kommer jeg altså til forlate Mexico for å plante mine ben på ny amerikansk jord. Planen min er nemlig å reise til USA nå, og være der en 3-4 ukers tid, før jeg vender hjem igjen til det gode gamle fedrelandet. I området rundt Colorado og New Mexico har jeg en del familie som jeg ser frem til å besøke, i tillegg til at jeg vil utforske Anasazi-indianernes gamle ørkenland. Jeg må innrømme at dette området har fanget min oppmerksomhet som en flue ledet inn i et spindelvev, spunnet sammen av mytiske fibre og nyskjerrighets-oppviglende spor. Men jeg føler meg likevell langt ifra som noe offer et slikt vev! Hvem vet hva vi kan oppdage, dersom vi lar våre sanser gli over strømmen våre føleser hengivent forfølger? Flaks kaller noen det, når vi plutselig snubler over hendelser som ser ut til å ha ligget og ventet på at vi skulle erfare dem - akkurat når de faktisk skjer! Men er det ikke egentlig bare snakk om å føle livet berøre oss, og være der for å erfare uttrykk av vårt eget innerste nærvær, mens det blomstrer opp fra dypet i oss selv?

For et par dager siden traff jeg en fyr her i Yucatan som fortalte meg litt om Toltecenes gamle levesett. Han forklarte hvordan dette folket forsøkte å krystallisere samfunnet sitt rundt enkle, konkrete livsprinsipper, som skulle kanalisere individets innerste selv mot et kollektivt uttrykk av sammstemmthet, enighet, og i retning av et stadig voksende fellesskap. Disse livsprinsippene kan oppsummeres i hva som kalles Toltecenes "fire enigheter". De fire enigheter er som følger:

-Uttrykk alltid sannheten.
-Ta aldri noe personlig.
-Foreta ingen antagelser.
-Gjør alltid ditt beste.

Kanskje disse fire setningene utgjør en liten kjerne av visdom jeg kan skimte gjennom hinnen til all erfaring jeg har høstet langs denne reisen. For alle beveger vi oss over livets overflate, mens vårt voksende bekjentskap med den indre helhet i oss selv, stadig leder oss dit hvor den klarest kan skinne gjennom hver erfarings skinn.

Jeg nyter derfor mine siste timer her omgitt av sol, sand og bølgeskvulp, og vil gjerne benytte anledningen til å takke Latino-Amerika for alt det har skjøvet i min favør, mens jeg har blitt skjøvet gjennom et kaledioskop av personlighet, farge og genuinitet jeg aldri kommer til å oppleve maken til igjen. For livet - sammensatt som en endeløs rad av perleliknende øyeblikk - stempler alltid sitt segl av unikhet i våre ekte føleser. Men, takknemligheten for å være - her og nå, og i oss selv - tror jeg alltid vil trenge dypest ned i stoffet som omgir våre liv. Alt jeg føler - mens jeg ser for meg livet legge sin finger en hårsbredde over min væren - er noe et smil kan forklare så uendelig mye bedre enn en hvilken som helst sammensetning av tusen ulike ord. Allikevell; her er jeg - skrivende og smilende - og dermed også et levende bevis på at det går ann å tegne streker av enighet helt fra uendeligheten og ned til et punkt på størrelse med prikken over denne i.

Det går opp for meg at jeg egentlig vet om bedre steder å plassere min takknemlighet, enn i bittesmå punktum og halv-morsomme setninger som sikkert ingen forstår likevell. Men jeg vet også at livet i bunn og grunn bygger på prinsipper som ikke er basert i noen form for menneskelig logikk! Hvis man vil lete etter vitenskapelige bevis for en slik påstand, behøver man bare å vende blikket mot kvantefysikkens verden, hvori den kjente danske fysikkeren Niels Bohr bemerket følgende: "Alle som påstår å ha greie på kvantefysikk uten å føle at det er galskap, kan i virkeligheten umulig ha forstått noen verdens ting". Er det ikke en smule ironisk at kvantefysikken - som bokstavelig talt er vår virkelighets fundament - retter seg etter lover som motstrider alt vi egentlig kan plassere innenfor begrep som lov og orden?

Kanskje det derfor ikke er så nøye hvor og hvordan og hvorfor vi velger å formulere to små ord som "tusen takk". Kanskje det heller ikke er nøye at det i virkeligheten bare er snakk om ett takk - og ikke tusen, som vi noe over-ambisiøst har for vane å slenge ut i luften. Som kjent så er det jo tanken som teller. Men kanskje, når alt annet svinner henn og smuldres ut over evighetens tapet, så er det følesen som gjennstår som evigheten selv - inne i tanke, ord og rom - som stoffet alt liv har kommet fra, og som stoffet alt liv skal bli til?

Uansett, jeg sier nå takk for hva det er verdt, og speider i spenning etter hva det uforutsette vil blomstre gjennom våre alles forventinger. For skjønnheten ligger nemlig der - eller snarere her, i øyeblikket - og aldri der hvor vi tror, bare der hvor vi føler. Alt øyeblikket egentlig kan gjøre, er å lede oss dit; til all tid. Gjennom ærlighet, gjennom mot, gjennom tillit - og gjennom valget av å være vårt beste selv!

Den fjærkledde slangen.

2010-04-25T10:51:00.000-07:00

-Er det noe du vil fortelle meg Iliuka?
-Så er der lik vi kan. Er der noget spesiellt den ønsker at blive fortalt?
-Ja, men jeg er ikke helt sikker på hva. Jeg har en følese av at det er noe jeg vil vite, men klarer ikke helt å sette ord på det.
-Så er der lik vi ser. Således er der klokt at den skaper nogen skrifter, for vi ser hvorledes den alt nu lettere kan se hva den vil og hva den ei vil. I stunden den nedtegner sine tanker og emosjoner, er der lik den skaper noget spegel for sitt eget selv. Der er således den kan betrakte sine ønsker alt nærmere. Er der således lik den gledes for hva den ser?
-Vel, jeg kan alltid finne noe å gledes for.
-Så er der lik den kan. Hva er der så lik den ser just nu i stunden?
-Jeg kan oppdage et spor av glede i alt mulig tror jeg, bare jeg ser etter. Det er bare så lett å glemme å se etter - både for meg selv, og for andre mennesker også regner jeg med.
-Så er der klokt om den byder sitt selv anledningen - lik den skaper nogen tid - til at oppdage hva der er av gleder ikring ditt selv! Vi ser; der er noget den til all tid bydes muligheten til at gjøre. Er der således lik den kan oppdage noget spesifikt just nu?
-Det var da en svært pågående tone!
-Så kan der synes, dog alt vi søker at gjøre, er at lede bror`s blikk til hva der er like foran ditt selv i denne stund. Hva er der således den kan oppdage?
-Vel, pyramiden til Ku`kulkan står like foran meg, her hvor jeg er midt i Chichen Itza.
-Så er der lik den gjør, korrekt. Således er der lik vi påny spør; søker den efter noget, den ennu ei ser? Kan den gjennkjenne hvorledes den har befraktet sitt legme til denne spesifikke opplevelse, lik den og har blivet ledet til hva den nu søker at bringe til erfarenhet? For vi ser; til all tid er der lik menneskebarn søker at bringe emosjoner til erfarenhet, og tanker til manifestasjoner. Således er der lik den skal se; i stunden den erfarer hva den lengter efter i sjelens dyp, så er der og lik den gjennkjenner hva den søker efter for sin jordiske vandring, lik den vet hva den vil innen denne inkarnasjon. Vi ser; i stunden menneskebarnet vet hva det lengter efter i sjelens dyp, så er der ei nogen makt på din jord der kan forhindre ditt selv i at etterleve sådant ønske. I stunden den krystalliserer sådant ønske innom sine tanker - lik der fødes fra hjertet`s kammer - så bliver der og lik dine innerste viljer uttrykkes alt klarere, lik der og noget logisk sett bliver letter for dine nester at se hva den vil. Således er der klokt for menneskebarn at bringe sjelens lengsler til bevissthetens overflate, lik der bringes alt klarere kommunikasjoner innom helheten av menneskebarns natur, der kan tales lik bestående av aspekter der både er knyttet for denne jordiske himmel, og nogle antimateriske prinsipper, der hviler alt tettere for våre himler. I stunden sjelens vilje - lik selvets innerste uttrykk - ikledes menneskebarns materiske jakter, bliver der og lik himmelen nedstiger alt nærmere din jord, lik avstanden mellom ulike nivåer krymper alt mer. Således er der lik den skal se, hvorledes den nu står foran Chichen Itza`s pyrami, der kan tales lik nogen manifestasjon av hva der er av den Kukulkan bevissthet - lik den befjærede serpient. Hva der er tilknyttet den Kukulkan bevissthet er nogen manifestasjon av hellige foreninger mellom dualer, lik motsetninger innom mennesekbarns natur. Hva den betrakter av den Kukulkan pyrami, kan tales lik manifestasjonen av hva menneskebarn kan føde gjennom helhetlige tanker. Hva der er av hellig pyrami bliver skapet gjennom nogen kollektiv inspirasjon, lik folket bliver samlet rundt den samme vilje - lik Wakan Tankas lys, lik Altet efter din bok. Pyramier er hva der er skapet gjennom samarbeider mellom individ og kollektiv - lik selvet og Altet - om der kan betraktes lik motsatte begreper. Den pyrami den skuer for, representerer noget samarbeid mellom hva der er av yin og yang polariteter, lik himmel og jord bemøtes i hva der er av nogen forhelliget erfaring. Således skal den se, hvorledes sådann erfaring til tid eksisterer innom ditt selv, om den skuer innom Nuets tilstand.

Der er således lik vi søker at lede din oppmerksomhet mot hva der innom Nuet just nu! Der er således vi spør bror - på ny på ny - hva er der lik den virkelig vil? Om den nu hypotetisk sett blev utfordret til at formulere noget svar just nu, så er der lik den skal vite, hvorledes vi til all tid er lyttende og beredt til at lede din jakt. Der kan nu tales lik der er opp til ditt selv, hva den vil, og hva den ei vil. Konu Eketah.
-Så du mener jeg bør ordlegge mitt dypeste ønske her i livet akkurat her og nå?
-Ei er der lik noget den må, og ei er der lik den behøver at tenke for hele livet - for vi ser, der bliver at drive noget over hva der er nødvendigt her og nu. Dog om den søker at begynne noget mer i det små, med dette her og nu: Hvilken tanke kan den fremdyrke, der vekker glede i ditt selv?
-Jeg tenker etter, men tankene mine står stille akkurat nå.
-Bliver den således klok av at tenke?
-Nei, det virker ikke slik.
-Om den så heller søker at føle gleden her og nu, hva er der lik den oppdager?
-Kanskje at følesen av glede egentlig ikke er avhengig av noen ytre omstendigheter.
-Hva vil den således definere lik "ytre omstendigheter"?
-Jeg tror det må være ting som egentlig ikke finnes her og nå. Alt som eksisterer som potensielle muligheter innom tankene våre; som håp, drømmer, forventninger etc.
-Er der således lik den kan forkaste tanker, der ei egentlig er?
-Men alle tanker eksisterer jo også her og nå, der er tross alt jeg som tenker dem! På en måte er de også virkelige, selv om innholdet kan omhandle noe som bare eksisterer som en abstrakt ide et sted i fremtiden eller fortiden.
-Er der dog således lik innholdet i begreper som "fremtid" og "fortid" egentlig eksisterer?
-Begrepene eksisterer, men i bunn og grunn så kan bare tankene tenkes - og dermed eksistere - her og nå. Så den eneste virkelige tid, om jeg skal bruke et slikt begrep, er erfaringen av dette her og nå. Erfaring er det eneste virkelige. Denne erfaringen. Har jeg rett?
-Søke at se; dersom den hypoyetisk sett skulle ta feil, og denne erfaring ei ER, hvem skulle så være der for at erfare at den ei har rett?
-Godt poeng. Men jeg lurer også på hva poenget med hele denne diskusjonen er.
-Er der således lik den har kommet nærmere at formulere sin undring, lik den nu vet hva den ønsker at vite?
-Vel... Kanskje ja. Kanskje jeg egentlig bare ønsker å vite om det finnes noen mening bak alt dette.
-Vi lytter til din undring, dog kan den likefullt søke at definere noget nærmere, hva den mener med "alt dette"?
-Livet antar jeg. Hva er meningen med tilværelsen. Kanskje det er mitt store spørsmål: Hvorfor finnes det "noe" fremfor "ingenting"? Hva er vitsen med alt sammen? Hvorfor er vi, jeg, dette, Altet, det store univers? Ikke for å høres kynisk ut, men det hadde jo vært mye lettere for Universet, Altet, Gud eller hva det nå er som styrer og bestemmer, å aldri gjøre noe som helst, og heller bestemme seg for å ikke VÆRE fremfor å VÆRE. Hva er meningen med at alt som er, ER?
-Hva føler den så i dypet av sitt selv?
-Dette går jo bare rundt i sirkler.
-Så er der korrekt. Dog søke at se; hva den kaller nogen sirkel, er hva den og kan kaller for livet. Ser den nu noget klarere, hvor den velger at vandre?
-Jeg husker hvordan jeg en gang for mange år tilbake hadde det samme spørsmålet i hodet: Hva er meningen med alt sammen? Jeg hadde lyst til å spørre deg, men alt jeg dengang sa var: "Jeg har et spørsmål Iliuka, men jeg vet ikke om jeg tørr spørre det."
-Så er der lik vi minnes. Der var således lik vi besvarte: "Ei ser vi behovet, for den vet alt svaret i sitt hjerte".
-Og så svarte jeg: "Men jeg er ikke sikker på om jeg vet hva det er".
-Og dermed taler vi nu påny: "Den bliver at se".
-Det var hva du sa, også sa du...
-"...Mot syd er de hollendske riker."
-Hvorfor?
-Er der lik den ennu vandrer for de samme undringer?
-Vel, jeg forstår ikke...
-Dog kanskje er der noget den ei kan forstå?
-Men du sa at jeg skulle finne svaret...
-...i ditt eget hjerte, korrekt. Er der således den er kommet noget nærmere noget svar.
-Jeg antar at spørsmålet egentlig er, om jeg har kommet noe nærmere mitt eget hjerte?
-Så kan der tales. Dog om den ser noget logisk på problemstillingen, så vil den se, hvorledes den har båret sitt hjerte i sitt bryst til all tid. Således er der ei lik den egentlig kan komme noget nærmere, enn hva den er just nu!
-Uff, forvirrende...
-Således er der nu lik vi skal byde den noget hint påny: Om den løfter sitt blikk, lik den alt har gjort, og betrakter den Kukulkan pyrami der står foran ditt selv, hva er der lik den ser - om den skal betrakte hva der fødes innom dine tanker, lik noget spegel av ditt eget selv?
-Jeg vet dette: Kukulkan, eller Quetzalcoatl, representerer en slags symbiose mellom motsetninger. Quetzalcoatl, oversatt som den fjærkledde slangen, representerer foreningen mellom himmel og jord, mellom maskulint og feminint, og mellom alt annet som er av dual natur. Og jeg antar at det også kan representere en slags forsoning - om ikke forening - mellom uforståelige og forståelige aspekter av vår menneskelige natur. Jeg tolker det iallefall dithenn.
-Så er der klokt at den søker at finne svaret i sitt eget selv. For i stunden den bringer nogen forsoning mellom hva der kretser over - og hva der slumrer under - din bevissthets overflate, så er der og lik der fødes nogen glede i ditt hjerte, lik den hviler i tilfredshet for alt hva der er. Således er der lik der kan tales lik klokt for heledelen av menneskebarns flokk at forsones med sin ufred og sine uforståelige tanker, lik der skapes pakter av fred mellom Altet og selvet i denne tid. For sann fred kan bare eksistere, i stunden helheten omfavnes lik ett. Og helheten bare kan omfavnes av selvet, om der er gjennom kjærlighetens tilstand, der ei kjenner til begreper og begrensinger lik tid og rom. For den sanne kjærlighet definerer alt lik Ett, og alt vil således synes å eksistere i ett her og nu - selv om der logisk sett ei kan være så, om den skuer gjennom intellektets filter, der for all tid vil forfølge ditt selv; om den så ei søker at amputere sitt hode! Dog i stunden menneskebarn omfavnes av kjærlighetens uttrykk, så er der ei nogen makt i ditt univers der kan bringe ditt selv nærmere din egen sannhet, og således din egen sannhets kilde. Således vet den, i stunden den vet med hjertet, og ei så meget med hodet. Konu Eketah.

Byde nu takk for alt hva der er. Byde takk for hva der nedstiger av uforståelige liknelser, lik himmelen bringes alt nærmere din jord i stunden der fødes noget gledens svar innom menneskebarns hjerter. Gledes for hva der i denne stund manifesteres av den Quetzalcoatl bevissthet på din moder jord. Gledes for hva der fødes på de engelske marker, lik nytimens meridianer vokser til synliggjørelser, der forbinder hva der er av mikro og makro for menneskebarn der våger at lytte og at se. Gledes for hva der er av bevissthetens passasjer der nu foråpnes - lik nytimens portaler - der leder inn til synliggjørelsen av den nye tid. Gledes for de forandringer der passerer innom moder jords natur. Gledes således og for hva der vokser frem av forsonet natur menneskebarn imellom. Bær fred for alt hva der er. Vi takker således ilden og alt hva den opplyser. Vi takker for menneskebarns undringer, der til all tid ledes vell. Konu Eketah.

Begynnelsen i oss selv.

2010-04-07T20:15:00.000-07:00

Til syvende og sist kom altså stunden da jeg forlot Atitlansjøen og San Marcos, og med det alle erfaringer jeg føler har grodd, viklet og vevet seg dypt under huden min de siste to månedene. Vanskelig kan jeg forklare hvor mye dette stedet har oppfostret føleser av entusiasme og inspirasjon inni meg, og jeg kunne brukt evigheter på å beskrive alt av opplevelser som tilsammen har utviklet disse følesene - som om jeg var et menneskelig rede for solgule egg av gledesrik erfaring.

Jeg jeg vil si at jeg har blitt gitt mer enn jeg noen gang forventet på forhånd - og jeg vet ikke om noe mer passende sted å plassere min takknemlighet, enn innenfor sfæren av alt som måtte berøre min bevissthet her og nå. For akkurat nå; her er jeg - og her er vi - pustende, levende, og følsomt pulserende i takt med alt livet gir og tar gjennom hver og en av oss.

Dersom jeg tør innbille meg at jeg har lært en ting under mitt opphold i Mesoamerika så langt, så er det at men aldri vet hva livet kan by, dersom man er åpen for å motta det uforventede! Livets gaver kan fremstå med utallige og uvanlige ansikt. Noen ganger er vi så opphengt i å pre-utfylle fremtiden med forventinger, at vi glemmer bort all skjønnheten, all magien og all støtten som omgir oss nærmere enn vår egen hud. Noen ganger er vi så innsnevret rundt alt vi skal, trenger, eller behøver, at vi aldri gir oss nok pusterom til å motta det vi helt uanstrengt kan berøre med vår tilstedeværelse alene - her og nå. Gang på gang går dette opp for meg, og gang på gang glemmer jeg det bort igjen. Men alltid er jeg like takknemlig, når jeg finner frem til den ekte følesen av å være ekte tilstede hvorenn jeg er. For tross alt; takknemlighet er en emosjon som aldri kan tvinges frem før den er. Takknemlighetens vår kan aldri oppleves i sin skjønneste utblomstring, med mindre den fosser levende gjennom hver celle i vårt legme, mens livet folder seg kompromissløst ut omkring oss. Takknemligheten vil aldri berøre oss, med mindre vi tillater livet å røre ved oss selv. Hvor kan en slik kjærtegnende nærkontakt finne sted, om den ikke allerede foregår her og nå?

Takknemlighet krever nemlig så utrolig lite av oss; det er igrunn rørende i seg selv. Alt den ber om, er at den mottas. Alt den behøver for å være, er å aksepteres - akkurat som den er - akkurat nå. Samme hvor uforventet, uforberedt og uperfekt innpakkningen måtte synes. Tentakkler av lengselsfull takknemlighet er inni oss, rundt oss, mellom oss - og kveiler seg hinsides oss - til all tid. Takknemligheten kan alltid dyrkes frem, som en delikat plante, ut fra ethvert øyeblikk - dersom vi nærer stunden, og vi tillater stunden å nære oss. Og dersom noen velger - av egen fri vilje - å utfordre takknemlighetens tilstedeværelse i dette her og nå: Prøv selv! Kjenn etter, hvor enn du er, og ransak dine omgivelser for selv et ørlite frø av glede som kan dyrkes frem til større klarhet. La dine sanser gli over dette øyebliket - som om det skulle være et fingeravtrykk av unikhet - og føl hvordan dets pulserende signatur bare kan forstås gjennom å føle det som er her og nå. Føder kanskje ikke unikheten en fornemmelse av takknemlighet? Føler vi ikke livet stryke bortover årer av ren glede, når vi påminnes om hvordan alle livets muligheter springer ut fra et punkt like lite som dette lille nå? Lev i unikheten som til all tid utfolder seg omkring oss - for alltid der, for alltid forandrende, og for alltid søkende etter å speile sitt edleste selv i vår egen sanneste erfaring.

For denne gang har jeg lagt Atitlansjøen bak meg, og vender med det blikket ut mot nye horisonter - og med det nye muligheter. For jeg tror; Bare vi løfter blikket bittelitt bort fra det vi vanligvis forventer å se, så vil vi oppdage hvordan muligheter byr seg fre like tallrike som stjerner på himmelen. Og bare vi fokuserer våre liv inn på en håndfull av dem, så vil vi se hvordan de kan berøres like lett som om vi skulle plukke opp sandkorn langs en strand.
Den som drar ut på skattejakt langs virkelighetens kyst, vil jammen finne mye spennende som livets strømninger skyller i land! Selv likte jeg alltid å leke nærme vann som barn, og helt siden jeg var gammel nok til å plukke opp et stykke papir, har jeg alltid likt å sanke sammen ting fra grenselandet mellom fantasi og virkelighet.

Jeg tror vi har mye å lære av oss selv, dersom vi tenker tilbake på måten vi omfavnet verden da vi var ganske små. Ikke tenkte vi så mye på hvorfor eller hvordan vi skulle gjøre ting. Alt bare skjedde omkring oss helt av seg selv - og vi var der for å leke ilag med det. Jeg tror vi alle kan spore våre liv tilbake til en tidløs tid da vi simpelthen gjorde ting, uten at vi engang behøvde å legge til noe fordi. Jeg tror også at vi alle - uansett alder - bærer et barndommens frø i oss selv, og at dette frøet både ler og gråter og danser rundt seg selv, mens vi i voksen drakt beveger oss så godt vi kan i takt med livets puls. Jeg tror at dette frøet - selv om det kanskje bare lever videre som et vagt skall av et minne - er hva som fryder seg inni oss, når vi strekker våre liv ut mot noe vi griper etter med hjertet selv; som om vi var et blad på en gren, strukket ut mot en gjennomskinnende lyskilde et sted langt borte i en fjern horisont.

Barndommens uskyld kan til tider virke like fjern. Allikevell kan den oppleves så nærme, når vi bobler opp i vårt mest spontane barnslige uttrykk, mens noe diskret hvisker om at alle tiders begynnelser er tilstede i Nået - og ingen andre steder enn her. Noe synes nemlig å fortelle meg, at denne tid er fokalpunktet til all tid. Enhver opplevelse synes også å inneholde en kjerne, akkurat som tyngdekraften synes å samle seg rundt små punkter av tiltrekkning spredt ut i det store rom. Inneholder vi selv et slikt punkt? Kanskje muligheter sirkler rundt oss hele tiden? Kanskje muligheter er som måner i vår bevissthet; speilbilder av alt vi kan bli - eller allerede er, om enn bare i dypet av oss selv. Iallefall, noen muligheter skinner klarere enn andre. Noen muligheter synes nærmest å påkalle oss med stemmer så velkjente og direkte, at vi bare vet - i vår egen innerste sannhet - at de egentlig stammer fra oss selv. Disse mulighetene synes for alltid å kretse rundt i våre tanker, helt til en dag - i et lysglimt av barnslig glede - vi bevitner vår egen fødsel ut av oss selv, mens vi klekkes ut fra erkjennelsen om at alt vi berører med våre tanker, er noe vi allerede er.

All tid fokuseres rundt denne tid. Alt vi har vært - og alt vi vil være - er noe som ligger innkapslet i den tilstand av erfaring vi berører gjennom dette her og nå.

Det eneste spørsmålet som gjennstår er da; hva velger vi å være? Hvilke muligheter velger vi å trekke opp fra trakten av tidløs, grenseløs erfaring - som et omvendt timeglass, med sand fallende gjennom vårt lille punkt av liv, støpt inn i evigheten som en stjerne støpt i natten? Jeg tror vi vil få det beste svaret, dersom vi alle spør barnet i oss selv. Og sannsynligvis vil vi bare få latter til svar, siden intet barn vil forstå slike tåpelige spørsmål uansett. Likevell kan jeg ikke forestille meg noe bedre svar, en det som fødes av ren glede. Hvem kan vel tenke seg noe mer sant, enn hva det minste barn i all sin uskyld har å si?

Før jeg begynnte å skrive dette, hadde jeg lyst til å legge noen fakta frem på bordet! Jeg ville fortelle hvilke planer jeg hadde, hva jeg allerede hadde sett, hva jeg ville se, og hvor jeg hadde tenkt å sette kursen videre på min reise. Nå føler jeg at det ikke er så viktig å forklare alt dette. Som jeg allerede har slått fast med meg selv; Jeg trives - og gror i grunn godt - i grenselandet mellom fantasi og virkelighet! Og hvis det er noe jeg tror jeg kan, så er det å vandre inn i muligheter der de måtte by seg frem. Men en ting vil jeg avlegge som et løfte, og det er at jeg alltid vil vandre etter et spor av sannhet, så sant jeg kan skimte det gjennom alt som bemøter mine sanser. Hvorenn jeg måtte gå, så ber jeg om at jeg for alltid må vandre inn i meg selv, gjennom å vandre ut av meg selv. Hva enn jeg måtte føle, så ber jeg om at det må lede meg nærmere den kilde som skinner gjennom alt vi måtte føle. For helt ærlig, så kan jeg ikke beskrive sannhet som noe annet enn et fjernt, uerfarlig lys vi på en eller annen måte fornemmer nærværet av - gjennom alt vi erfarer.

Måtte vi alle fortsette å strekke oss ut mot det vi for alltid har strukket oss ut etter - helt fra tiden vi verken kunne gå eller forstå det vi nå vet vi forlot for huske. Måtte livet lede oss alle vel - som barn inn i, og av, evigheten - til evig tid.

Barnet.

2010-04-07T20:08:00.000-07:00

-Vær hilset hva der er av glade hjertens ledelser. Vær hilset hva der er av småfrøets begynnelser. Vær hilset hva der er av renet håp. Velsignet være uskylden i menneskebarns hjerter, og velsignet være gleden der fødes fra uskyldens ånd. For vi ser; nu er stunden for at omfanvne hva der er av muligheters vinder der blåser igjennom menneskebarns håp. Nu er stunden for at sprede gleder, lik der forventningsløst forløses nogen av hjertet lengsler gjennom dette her og nu. Nu er stunden for at nære begynnelser! For vi ser; begynnelser er alltid noget der har sitt utspring fra uskyldens tilstand, lik der er noget der vokser ut av sitt selv, for at erklære at være. Ei er der lik menneskebarn til all tid behøver at gjøre alt så meget kompliseret.
Vi ser; i stunden kunne der tales lik meget forløsende for menneskebarns lengsler at tenke alt mindre. Sov nu godt, og bær fred. Tenke på ditt selv, og forglemme ei din egen gledes frø i midten av sin voksenhets alvor. Forglemme ei noget tid at leke! Konu eketah.
-Takk skal du ha Iliuka. Jeg skal leke meg til sengs!
-Gjør vell så. Sov nu godt, og bær fred for alt der er. Vi takker således barnet i menneskebarns selv, lik vi takker for hva der hviler alt nærmere Kilden. Konu Eketah.

Nordens lys.

2010-04-07T19:56:00.000-07:00

-God kveld Iliuka.
-Så er der lik der er. Der er således vi er tilstede for at besvare brors undringer. Tal nu hva den bærer av undringer.
-Jeg skal gjøre så godt jeg kan. Ok, først av alt; hvordan kan jeg bli mer sikker på de valg jeg tar?
-V ser; der er noget den kan søke at bære frem gjennom erfarenheter under tiden. Der er således noget der bliver at vokse frem i ditt selv. Den kan likefullt søke at stole på sin teft for gode valg, for vi ser den ledes i noget god vind nu. Der er således der kan tales lik den til all tid har båret nogen teft for at treffe de rette besluttninger innen livets utfoldelse, og således er der ei noget den behøver at tenke for meget ved. Bære tillit til hva den ledes mot. Konu Eketah.
-OK. Så lurer jeg på om det er en god jobb jeg gjør nå gjennom det jeg skriver?
-Så kan der tales, der er vell. Der er noget den skal søke at etterfølge; for vi ser den er født inn i noget skapelsens sfære, lik den kan betraktes lik noget klekket ut. Den kan således vokse alt meget - både inn i sitt selv og utover mot sine nester.

-Har du noe spesiellt du vil fortelle meg?
- Så er der lik vi nu har. Således er der lik bror undrer for; hva er der nu vi bliver at tale? Således er der lik vi søker at besvare brors undringer: Den skal til all tid finne svaret i sitt eget selv. Der er noget der fødes ut av ditt selv i stunden, således er der ei noget der kan planlegges førut i tid. En sannhet er noget der skapes. En sannhet er noget der erfares i dypet av ditt selv. Således skal den søke at se, lik den skal søke at lytte til alt der lyder innom stunden. Lik den søke at gjøre så; der er noget den vil gjennkjenne hvorledes den bliver noget lik en flaggermus, der navigerer gjennom nattens mørke ved at lytte til stillheten. Om den søker at gjøre så, vil den gjennkjenne hvorledes der hviler nogen stillhet i ditt eget selv, der kaster noget ekko - om der kan tales så - på de erfarenheter der bemøter ditt selv. Der er således lik den kan føde noget stillhet, lik der bringes alt mer rum inn i stunden. Således kan der være lik menneskebarn skaper noget tumrum i nuet, lik der forløses noget densitet fra en opplevelelsens sfære til noget annen.
-Så sannheten finnes i vårt selv, altså i vår erfaring av individualitet?
-Der kan tales lik noget nødvendigt komponent for erfaringen av det uendelige i det endelige, korrekt. Sannheten finnes i selvet, lik selvet er noget separat fra helheten. Sannheten er hva der kan tales lik helheten, lik Altet, lik alfa og omega, lik der er alt og intet i En. Således er der lik hvert menneskebarn bærer noget paradoks, der er verdt at utfylle med noget egenprodusert svar. Der er lik hva der er av paradokser, ei egentlig kan være feil. Der handler om at tørre - lik vi ser - lik den stiger inn i det uberegnelige og skaper noget eget svar. Der handler om at skape.

-Ok. Jeg vil gjerne spørre litt om trigonale forhold mellom mennesker, og hvilken betydning dette vil ha inn i fremtiden?
-Hva der er ev trigonale strukturer er noget der bliver at iklede fremtidens bevisstheter innen din Jord. Trigonalens strukturer er noget der bliver at vokse frem, og der er noget er vil bringes til klarheter i eftertiden. Der er lik dan kan se; om den betrakter noget helliggjort sten - lik nogen kristall - så er der lik den betrakter noget der er av transparenthet for lyset. Der kan tales lik noget annen sten - lik vi taler for andre av mineralens strukturer - ei bærer de sammen egenskaper. Der kan således tales lik Kristall er nogen lysleder, der føder lystes uttrykk gjennom sitt selv. Der er lik noget den filtrerer, lik den absorberer infomasjoner der hviler i lyset - noget likt "quantas" om den vil tale så. Hva der er således er av kristallens bevisstheter der vil vokse frem, er noget der og tilhører trigonalens uttrykk, der søker at skape transparentheter mellom dualiteter, lik begge skuer gjennom hinnannen, og inn i noget av sannhetens uttrykk der gjennomskinner alt hva der er av ulike nivåer. Der kan således tales lik menneksebarnet er ikledet megen nivåer - lik ulike valører, lik toner, innen skapelsens skala - hvor nogen kan tales mer materiske enn andre. Alt er der av nivåer innen skapelsen, lik ulike sykluser innen hinannen, der omfavner hva der er av den Ene Kilde der gjennomtrenger Altet. Således bliver der lik Altets kilde bliver alt mer synliggjørt i stunden menneskebarnet ikledes den trigonale bevissthet. Der vil således blive lik der er blivet talet um, lik den Kristi-bevissthet vender tilbake. Der er noget mønster der vil veves mellom menneskebarn, der er forankret til hjertets frekvenser. Hjertet kan således tales lik nogen "transmitter" for de frekvenser der er av lyset der gjennomskinner - lik gjennomtrenger - Altet. Altet er alt hva der er av ulike vibrasjoner - lik energier - innen Wakan Tankas legme. Alt er der utstrekt i en sang, lik der er nogen helhet der skapes gjennom uendeligheten.

Hva der er av de Ene Kilde, er noget opphavlig lys der speiles tilbake fra slutten, lik der skapes en helhet, lik begynnelsen bliver slutten - i en og samme tid. Således kan menneksebarn gledes for hva der fødes av nogen opphavlige forståelser, lik der samtidig avdekkes for hva der er av intensjoner bak skapelsens prosesser. Således bliver der at se, hvorledes både begynnelsen og slutten tilhører noget der hviler i ett og samme punkt av evigheten. Således bliver der lik alt føres tibake til selvet, om der vil tenkes til syvende og sist.

Søke at føde hva den bærer av sannhetens uttrykk, og søke så at fremdyrke hva den føler av sannhet, så vil den se; hvorledes den bygger alt mer klare strukturer ikring sitt selv. Således vil der være lik hva der er av Altets informasjoner kan passere alt mer hurtigt langs kommunikasjonens baner, lik der er nye nettverk den tilkobles - om den vil tales så - der er av nogen kosmisk valør.

Således vil den se, hvorledes kristallens struktur er noget der og hviler i vannet, lik der er en bærer av informasjoner, der passerer gjennom alt hva der er av bevisstheter der er noget basert rundt den samme struktur av hva der tales lik DNA. Således er der megen nettverk i kosmos, der ei bygger på hva den betrakter lik vitenskapens prinsipper av "her og der". Der kan tales lik her og kan være der, alt i en og samme tid. Således utveksles der informasjoner alt hurtigere enn nogen jordisk computer, dog vi ser; hva der er beheftet til sådanne computers er noget der søker at etterlikne hva der er av kosmiske "webs". Hva der vil bringes til manifestasjoner, er noget der er beregnet for "computers webs", lik der er implantert i din bevissthets sfære for at skape nogent skjellet for hva der i eftertid vil vokse frem. Der er noget der vil utfylles, lik vi ser, med hva der fødes av kosmiske utvekslinger. Der vil tales lik informasjoner spredes i vinden. Dog alt mer skal den søke at se, hvorledes den noget innånder livets impulser gjennom at puste. Meget av lystes informasjoner hviler i hva der er av ånder, og således er der noget den filterer gjennom sitt selv, i stunden den bringer pust inn i livet.

Søke nu at puste i stunden! Søke nu at dvele ved hva den føler i stunden, og søke at bringe inn fred. Nu er der tid for at hvile hva der er av tanker der spinner. Nu er der tid for at stole på selvet, og godta hva der vokser imellom tro og tvil. Ei er der likt der kan være for meget av det ene eller det andre. Ei kan der tales lik klokt at bringe noget til overdrivelser. Således er der lik den kan søke at skue sannhetens erfaring noget gjennom hva den bærer av tro og tvil. Så vil der være lik den opphøyer sin virkelighets uttrykk langs den trigonale vektor. Således vil den føde noget balanseret uttrykk for hva der er av Yin, Yang og Yun. Således vil der være lik den skaper noget forbindelse mellom hva der er av polariter og enheter - lik der bygges noget bru fra en bevissthet til nogen annen. Således vil der være lik noget magiskt mønster vil manifesteres for brors øyne. Således er der til forberedelser for hva vi alt før har talt um, lik fødelsen av Nordens Lys. Der er noget av fredens impulser der vil gjennomskinne.

Der er således den skal søke at sprede de uttrykk den selv føder. Alt er der for at bringe større harmonier innen menneskebarns bevisstheter, og således er der en liten tjeneste den gjør i sin skapers Ånd. Ei er dog hva der fødes av hjertets lys noget der kan veies eller måles, lik en gjør nogen bedre tjeneste enn nogen annen. Alt er der gjennomtrenget av den samme enhets kjerne. Alt kan den således søke at gledes ved, lik den nærer alt hva der er av kjerner til noget kjærlighetens uttrykk. Søke at skue i dypet for hva der er av kjærligheter, så vil den se, hvorledes der er noget begrep, der hviler tett for hva der er av "frihetens bundenhet" - om der finnes nogen sådann struktur. Således kan den se, hvorledes menneskebarn kan organiseres seg innenfor nogen fredelig struktur, om der var innenfor rammen av kjærlighet til selvet der er innen alt der er. Således kan den gledes for at være til, og bær nu fred, for natten er til for at sove - og ei gruble. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Vi takker for brors undringer. Vi takker for hva der er av trette vandrestaver, og vi takker for hva der er av mosquitos i stunden. Vi takker for nuet. Konu eketah.

Langfredag.

2010-04-07T19:49:00.000-07:00

-God morgen Iliuka.
-Hayetana. Velsignet være denne stund. Velsignet være alt der puster innom denne stund. Velsignet være alt der fødes, og alt der tilbaketrekkes til sitt selv; for alt hva der er av livets impulser puster, lik noget vokser ut mens annet krympes inn. Alt er der av transformasjoner, og alt er der av nødvendighet. Gledes for alt hva der er! Således vil den og velsigne noget fundament innom stunden.

For vi ser; i stunden der stiger frem, kan der tales lik klokt for menneskebarn at forstyrkede fundamenter innom sitt selv. Alt er der for at forberedes de turbulenser der bliver at fødes innen de store bevisstheter, lik der skapes rystelser innen hva der er av troens strukturer. Således kan der tales lik klokt at redefinere sin tro og sin tvil, og tilspørre selvet om hva den søker av ledelser for livets utfoldelse, er noget der er tilknyttet hjertets lengsler eller ei.
Nu oppløftes stunden og alt der hviler innom den. Således bliver der alt viktigere for individet at lytte til sitt selv, lik der vil vokse frem nye forbindelser mellom individ og kollektiv - alt etter nytimens tanker.

Hva der tales om av nytimens synliggjørelse, er noget der vil bæres frem fragment efter fragment, lik hva der er av individualitetens frukter bydes frem lik nogen presentasjon av menneskebarns eget selv - lik der bliver at legges frem for den store himmel at se. Alt hva der presenteres, er dog at høstes fra den kollektive kilde, og således er der noget der vil manifestere nogen helhetlig tanke, der bringer menneskebarn alt nærmere våre himler. Alt vil der velsignes lik nogen portal inn i evighetens perspektiver. For vi ser; ei kan der tales lik der er så megen avstander mellom mikro og makro, om den bare søker at betrakte hva der er av virkeligheter gjennom sin bevissthets fundament, der hviler alt tettere for den store evighet enn hva den kan berøre med sine tanker.

Gledes for hva der fødes i stunden den bliver omfavnet av nogen tidløshetens opplevelse! Velsigne dog og hva der er av skygger der kastes - lik hva den skaper av sin virkelighets billede bliver noget oppstykket langs tidens akse - for ei kan der bestå noget lys om der ei finnes noget mørke. Søke at gledes i bydet av sådanne transformasjoner, så knyttes den alt sterkere innom verdien av det som er! Komu eketah.

-Hva vil du si om død Iliuka?
-Vi søker at tilspørre ditt selv, hvorfor den bærer sådanne undringer?
-Jeg vet ikke, tankene mine har bare samlet seg rundt dette temaet i det siste.
-Således kan den søke at se, hvorledes tanker oppfører seg noget levende, lik strømninger der bindes om en felles tilstand. Således kan den søke at velsigne alt dine tanker ledes mot, lik den skaper kommunikasjoner med alt større bevisstheter gjennom at lytte til Nuet gjennom ditt selv. I stunden den dveler rundt nogen kontemplasjon av symbolske verdier - lik den opplever hvorledes en tanke dukker opp fra nogen overaskelsens tilstand på ny og på ny - så er der lik den kan betrakte tanken lik noget krystallisert, lik der er tett ved at bringes til fysiske manifestajoner. Således kan den betrakte sin virkelighet lik nogen krystallisert struktur, der har sprunget ut fra din bevissthets kilde. Således kan den søke at omfavne de forandringer der flyter gjennom heledelen av menneskebarns tanker; for vi ser der er nye strukturer der bliver at vokse frem. Således vil den se; i stunden den betrakter sine tanker med alt større klarheter, så er der lik den skaper nogen opplevelse av tankens innhold i dette her og nu- lik en erfaring rammes inn i hva der er av tid og rum ikring en bevissthets kilde.
Således skal den søke at flyte, og føde de strømninger der puster gjennom ditt selv. Konu Eketah.
- Hva vil du si at symbolet "død" spesifikt betyr?
-Der er noget innhold den selv ledes mot at erfare. Ei er der dog noget den nødvendigvis behøver at erfare gjennom intellektet, og ei er der noget den behøver at unnvike. Søke dog heller at omfavne de manifestasjoner der bydes. Søke at dvele ved nåets uttrykk gjennom ditt selv, og søke at velsigne hva den ledes mot, lik der er noget den føler sitt selv omfavnet og lykkelig ved. Søke at føle i dypet av hva den erfarer, så vil den ledes mot at oppleve, hvorledes der føles at vende hjem. Søke at gledes derved, lik den ei føder motstand mot hva der bydes gjennom nuet. Der ledes vell, gledes derved. Konu Eketah.
-Takk skal du ha Iliuka.
-Vi takker for hva der synliggjøres av transformasjoner. Vi takker for menneskebarns vandrende undringer, og vi takker for hva der er av velsignede fundamenter innom denne stund. Bæres fred i menneskebarns hjerter. Konu Eketah.

Om å gi og å motta.

2010-04-07T19:40:00.000-07:00

-God dag Iliuka.
-Hayetana.
-Hva vil du si om det å skape et felt av væren rundt seg selv?
-Vi ser; der er noget der skapes i stunden den samler sitt selv i dette her og nu. Der er lik den kan søke at se; alt hva der samles ikring ditt selv, er nogen fragment av din egen bevissthets kilde, der attraheres mot ditt selv lik stener der farer ikring din sol. Således er der kilder tilstede i alt hva der er, for fragmenter er forbundet til helheten, lik der er små frø der er voksende på noget tre. Således er helheten tilstede i fragmentet, og alt hva der er av fragment er således tilstede i helheten. Således kan selvet i menneskebarn betraktes lik et fragment av Altet, dog der kan og betraktes lik nogen bærer av den helhet der hviler i din egen bevissthets kilde.
Således finnes der megen fragment av Altet ikring dette her og nu. Er den således selv noget sådant fragment?
-Jeg tror det. Jeg kan jo se på meg selv som en bit av det puslespillet som utspiller seg rundt meg akkurat nå.
-Kan den dog samtidig være forbundet til nogen følese av helhet, lik den fornemmer hvorledes alt kan betraktes lik ett gjennom ditt selv?
-Jeg har en fornemmelse, slik som du sier. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det, men denne fornemmelsen er langt ifra klar for det meste av tiden. Slik som nå, det er ting rundt meg som rett og slett irriterer meg. For å forklare det veldig spesifikt, så er det for eksempel en liten gutt som driver å henger over skulderen min akkurat nå mens jeg prøver å skrive dette. Og siden jeg er inne på dette med tiltrekkning og slikt, så forstår jeg at han kommer så tett på meg - bokstavelig talt - fordi jeg selv skaper slags felt av tiltrekkning rundt meg. Jeg vil ikke beskrive meg selv som noen menneskelig attraskjon eller noe sånt, men jeg føler meg nesten litt sånn akkurat nå. Hvis jeg ser på det realistisk: Jeg er eneste "gringo" her, jeg er den eneste som skriver på en pc ute i skogen så vidt jeg kan se, og fanger nok av den grunn oppmerksomheten til noen - for godt eller vondt.
-Vi ser; er der lik den betrakter sitt selv lik en tourist-attraction i denne stund?
-Vel, jeg ønsker det ikke, men jo; kanskje jeg på en måte gjør det.
-Er der lik den føler noget behov for at vekke oppmerksomhet? Er der lik den bærer noget behov innom ditt selv for at blive sett?
-Vel, hvis jeg skal være helt ærlig...
-Der kan til all tid tales likt klokt, at søke at være ærlig ovenfor sitt selv.
-...hvis jeg skal være helt ærlig, så føler jeg kanskje et slags behov for å bli sett og hørt. Jeg skal innrømme det, kanskje det er en del av meg som liker å få oppmerksomhet og annerkjennelse av andre. Men samtidig er det en viktig del av meg som liker å være for seg selv. For å være helt ærlig; jeg liker ikke alltid all den oppmerksomheten jeg tiltrekker meg som et fremmedellement! Igjen, nå henger denne gutten over skulderen min med nyskjerrige øyne.
-Er der lik den har søkt at tale: Gå vekk?
-Nei, men jeg vet ikke om jeg vil gjøre det heller.
-Er der lik den kan tales lik ansvarlig, for de grenser den setter ikring sitt selv?
-Det er vel opp til meg å sette grenser, men jeg vet bare ikke alltid hvordan.
-Søke at se; Hva den skaper av oppmerksomheter er noget den skal gledes ved! Ei behøver den at krympe inn i sitt selv, og ei behøver den at skamme seg over at bære stolthet ovenfor hva den presenterer fra sitt selv. Ei behøver den at late som den ei liker at mottage annerkjennelse, for vi ser der er noget der gleder ditt hjerte i stunden den kan dele sitt selv med sin neste. Der er noget der fryder ditt selv, i stunden den føler den er til gavn og viktighet for nogen annen. Der er lik den kan søke at se, der er nogen egenskaper den alt er blivet tildelt, i stunden den fødtes inn i denne inkarnasjon, om der kan tales så. Således er der for alle egenskaper - lik personligheter om den vil - der kan tales lik nogen kledning for kilden i menneskebarns selv. Således kan den søke at se; i stunden menneskebarn søker at blive bekannt med sitt selv, vil der og gjennkjennes hvorledes den kan byde plass og fylle inn noget rum ikring sitt selv, lik der skapes alt bedre kommunikasjoner med sine omgivelser. Den kan søke at se, hvorledes den kan byde rum for sine nesters styrker, innom sine egne svakheter. Således kan den og byde frem sitt selv gjennom sine egne talenter, og fylle inn nogen områder hos sin neste, der er tilegnet for å mottage hva der bydes av livets gaver. Således er der lik vi ser, den selv kan søke at byde rum for at mottage alt mer av hva der bydes frem ikring ditt selv. Således er der lik den kan søke at byde plass for sin neste, lik den tillater sin neste at vokse ut av sitt selv, så vil den se hvorledes der kan manifesteres alt større harmonier mellom hva den mottager og hva den gir.

Således vil alt hva der fødes av kommunikasjoner mellom menneskebarn opphøyes innom trigonalens uttrykk, lik der gjennkjennes hva der til all tid er av dualiteter og helheter innom Nået. Således kan den søke at værne om sine kilder, dog og søke at byde rum for at din kilde næres til alt klarere utrykkelser gjennom de impulser den kan mottage. Således vil der vokse frem balanser mellom at gi og at ta, lik der opphøyes til levendliggjørelser, hvor begge oppleves som ulike aspekter av den samme enhet. Således skal den gledes for alt hva der bydes, og hva den selv kan byde. Takke ditt selv, og takke din neste. Konu Eketah.

Farende begynnelser.

2010-04-07T19:28:00.000-07:00

-Vær hilset Iliuka.
-Hilset være denne stunden. Hilset være ditt selv og dine nester. Hilset være alt hva der vokser frem imellom selvet og din neste, for vi ser der er noget menneskebarn gjør klokt i at fremdyrke gjennom en oppriktighets tanke. Der er for at se; i stunden den fremelsker sitt selv gjennom at byde takksigelse for de speglens billeder den kaster over på sine omgivelser, bliver den og at dyrke frem alt hva der er av begynnelser plantet ikring just dette nu!
-Hva mener du med begynnelser?
-En begynnelse er noget der ei behøver at være med en ende. En begynnelse er noget der kan fremdyrkes inn i evigheten, lik der skapes en forbindelse inn i hva der er av tidløshetens opplevelser, der bydes frem for menneskebarns bevissthet i stunden der tilsynekommer. Søke at se; i nutiden skapes der alt høyere frekvenser, gjennom alt hva der er av transformasjoners portaler i heledelen av kosmos. Således er din egen sol nogen sådann portal, der induserer alt høyrer frekvenser i alt hva der er av livsvesen på din jord. Der kan således tales lik Fader sol noget befrukter Moder Jord, lik der er for frøet der befrukter egget, i stunden nytt liv bliver til. Der er således den kan betrakte sin jord noget likt et egg, der er innsluttet i nogen hinner - lik membraner - der søker at omfavne hva der er av livets verdier. Der er således der og farer rundt noget innkapslet liv - lik der kan tales for meteorites - ikring din jord, der søker at indusere spesifikke impulser innom megen, megen bevissthetens sfærer innom det store universum. Der kan beskrives noget likt "time-capsules", der inneholder mengder av informasjoner i noget komprimeret format, der således er i behov for at pakkes ut gjennom at mottages i takksigelsens ånd.

Der er således vi taler for menneksebarns ører gang after gang: Gledes for alt hva der er, og byde frem takksigelse for at være i just denne stund! Alt NU farer der megen partikler av kosmisk tilknytting ikring ditt selv; og om den kunne skue for alt just nu, ville den blive meget forundret. Hva menneksebarn kan søke at føde av gleder, er noget der vokser frem i stunden livets gaver mottages foruten bedømmelser og alt for megen grublerier. Vi ser, i stunden vi taler bliver der lik tanker flyttes noget hit og noget ditt. Der er lik vi søker at skape nye strukturer innom hva der er av menneskebarns tankekammer. Således kan der blive nogen kaotiske tilstander innom menneskebarns hode, dog der er noget der bliver at stabiliseres til alt større harmonier i nytimen. Likefullt, nytimen er noget der bliver at fødes gjennom menneskebarns eget selv. Således er der lik vi nu søker at skape befruktelser innom hva der er av tankerkammer i den kollektive bevissthet, lik vi induserer impulser der er av trigonalens verdi. Søke at se; hva der er av tankekammer i din egen bevissthet, er noget der fungerer likt føderom for hva der er av innhold i de opplevelser den vandrer inn i. Der er lik den skal søke at se, hvorledes den selv skaper sin egen virkelighets billede alt Nu gjennom hva den velger at erfare.

-Jeg vil gjerne stoppe opp litt der. Jeg kan ikke helt klare å forestille meg hvordan vi skaper vår egen virkelighet. Uten tvil, jeg er sikker på at vi alle gjør det, men akkurat hvordan forstår jeg ikke.
-Der er lik den kan søke at se; hadde den alt visst hvorledes, ville den ei skapt undringen. Dog simsalabim!, vi ser og hvorledes den alt nu har utklekket noget likt et svar! Således er der lik en tilstand til all tid fødes gjennom en annen. Således vil der til all tid være overganger fra en tilstand til en annen, lik for hva der er av passasjer mellom opposites. Således kan alle bevisstheter betraktes noget likt en passasje mellom ulike tilstander, lik der er for transformators der føder lys for mørke og mørke for lys. Således søker vi nu at byde frem gaver for menneskebarns ører, lik vi induserer informasjoner der forhøyer frekvenser, der bliver til oppløftelser for heledelen av sin klode. Der er lik vi induserer tilstander, der tilhører aspekter av våre himler, og der nu søker at finne sin vei inn i menneskebarns bevissthet for at bringes til forståelser og erfarenhet. Der er lik vi taler om hva der er av kosmiske friheter, der søker at blive forstått gjennom de bevissthetens strukturer der nu er gjeldende på sin jord, og der er bundet til alt mer materiske tilstander og erfarenheter. Søke at se; i stunden den erfarer hva den tenker, vet den. Således er der lik vi nu søker at byde frem muligheter - lik potensialer om der betraktes fra bundenhetens tilstander - der søker at oppvåkne nogen nyfikenhet innom menneskebarns selv. Ei er der lik vi søker at dirigere nogen kurs innom ditt liv. Vi byder frem hva vi bærer av taler, lik vi utløser gaver fra våre himler. Alt er der av gaver der tilhører trigonalens strukturer, lik der tales for noget balanseret utrykk for hva der er av dualistisk og helhetlig tilstand innom denne tid. Der er noget likt en overgang at betrakte.

-Hva vil du si om en trigonal balanse mellom individet og omverdenen?
-Der er for at søke at se; hver og en er noget individ, der er bundet til opplevelsen av Altet gjennom opplevelsen av selvet. Der er gjennom at gjennkjenne sitt eget selv i sin neste, at den ledes inn til større forståelser for hva der er av grunntanker bak alle manifestasjoner innom det store universum. Der er lik den kan søke at skue for atomet i molekylet, der kan tales lik en sfære av separasjon bundet til en opplevelse av alt større helhet gjennom sitt selv. Således kan der tales likt klokt at lede tanken innom hva der er av krystallers strukturer, så vil den se hvorledes den kan skape manifestasjoner av den trigonale struktur innom dette her og nu. Den kan søke at skape balanser innom hva den manifesterer av treenighetens strukturer, lik den projiserer sådann struktur noget likt sin egen virkelighets oppbygning. Søke at se for hva der skapes gjennom biers kollektive tanke. Søke at se; kan den selv skape sådann struktur gjennom sin egen erfaring?
-Jeg tror det.
-Så er der klokt at den tror, for der er alt blivet gjort førut i tidligere tiders kledning. Søke at se for de manifestasjoner der har blivet dyrket frem for hva der er av Qumrans samfunn, så vil den se hva der er av krystallens strukturer innom den menneskelige erfaring og det guddommelige frø der hviler deri. Søke at se hva der er av manifestasjoner lik 12 rundt 1, så bliver der alt lettere at forstå, hva der påny vil synliggjøres - lik der er blivet skapet gjennom synliggjørelser alt megen ganger før. Der vil nedstige nye maktens strukturer på din jord, der menneskebarn selv bliver at organiseres rundt. Således vil der vokse frem alt nye "grids", lik Moder Jord er befruktet og således skaper nogen ny hinne rundt sitt selv.

Gledes for hva der bydes frem ikring ditt selv. Gledes for hva der vokser frem av kollektive tanker, og søke at gledes i stunden den føler sitt selv noget "bombarderet" av fremmede impulser, lik der skapes nogen forvirrelser innom dine definisjoner og bedømmelser. Der er til god gavn at føle således i stunden, og der kan tales lik enda bedre om den søker at byde takksigelse for hva den mottager! Ei er den noget utakknemlig, lik vi ser den selv tror. Sådann tro skaper forsurede strømninger fra ditt selv, der bliver til turbulenser langs den informasjonens bru der søker at kobles fra din neste og til ditt selv - via hjertets impulser. For vi ser; hva der er av nytimens strukturer vil forankres innom hjertet, der kan tales lik alt mer egnet til at mottage de frekvenser der fødes gjennom kilden til Alt Liv. Således vil der skapes noget nettverk om den vil, der ligger til grunn for hva der vil forflyttes av tanker og ord langs kommunikasjonens bruer i strukturen av den nye tid. Således kan menneskebarn søke at byde frem hva der bæres av oppriktighetens tanker, for således vil der bæres på vinder der fødes fra hjerte til hjerte.
Således; hva den enkelte føder av sin egen sannhets billede, vil tilsammen blive likt noget kollektivt seil - lik en helhets sannhets billede - der bliver at oppløfte hva der er av sammenknyttede menneskebarn til hva der fødes av den nye tid. Gledes for hva der skapes av sådant seil, og gledes for hva der bydes av kosmiske vinder.

Vi takker for ilden i menneksebarns hjerter. Vi takker for hva der skapes, og vi takker for hva der brytes ned. Vi takker for hva der er av evighetens pulsasjon langs livets kyst, og vi takker for hva der seiler inn langs evigehtens aspekter. Vi takker for hva der er av farende begynnelser ikring dette her og nu. Bær tillitt of fred for hva der passerer igjennom ditt selv, og velsigne alt hva der fødes. Konu Eketah.

Sfærer av opplevelser.

2010-03-29T17:39:00.000-07:00

-Jeg vil gjerne takke Iliuka, og jeg vil gjerne gjøre det skriftlig.
-Vi ser; der er vell, dog den behøver ei at føle den behøver at "skrifte" noget for at blive behørt. Hva der er av oppriktighetens erkjennelser bliver til all tid fanget opp i erkjennelsen til den Store Ånds selv. Der er således vell. Gledes for hva der omgir den, og byde takksigelsen frem, så gjør den Altet i sitt eget selv en større tjeneste. Konu Eketah.

-Men jeg vil virkelig si at jeg er takknemlig for at jeg får lov til å skrive ned disse ordene. De hjelper meg med å uttrykke ting jeg ellers ikke vet hvordan jeg skal si. De hjelper meg med å manifestere takken, om jeg kan forklare det slik. For denne muligehten jeg er blitt gitt, er jeg takknemlig.
-Der er således vell. Gledes for de muligheter der bydes, for vi ser; der bliver ennu megen muligheters vinder at følge. Konu eketah.
-Hvordan skal jeg vite om jeg velger "rett" mulighet?
-Hva den føler i stunden den omfavnes av noget sannhetens uttrykk, lik den føler glede i stunden den den treffer for hva der er av valg efter hjertets vilje. Så er der noget den kjenner i sitt selv, om der er noget rett valg eller ei.

Frykt dog ei nogen tid for at velge! Vi ser; i stunden kan der tales lik klokt at føde en handling alt før den rekker at analysere hva der vil blive til intellektuelle reaksjoner. Således bliver der lik den frigjør sitt selv fra sine egne bedømmelser, lik den våger at vandre inn i det uforventede uten forventning. Således er der lik den skal ligge på lur for sådant valg, der med ett kan blive at blomstre opp gjennom din nyfikenhet.

Søke at lytte til hva den føler er rett, og la dine emosjoner lede ditt selv noget likt et kompass. Der kan tales lik menneskebarns emosjoner er alt mer følsomt ovenfor de livsens strømninger der passerer gjennom ulike opplevelser - lik der kunne betraktes likt noget kammer, der skapes gjennom menneskebarns egen bevissthet - der forbindes gjennom passasjer fra en emosjons tilstand til en annen. Således kan den søke at navigere gjennom ulike emosjonelle tilstander, lik den søker at befrakte sitt selv til ulike opplevelser. Søke at være følsom for hva der omgir ditt selv - lik den observerer de emosjonelle reaksjoner der skapes innom ditt selv - alt efter hvilke energetiske verdier der er gjeldende innen spesifikke opplevelser. Søke dog at se, hvorledes den kan søke at påvirke hva der er av energetiske tilstander der omgir dette her og nu, lik den kan søke at transformere hva der er av emosjonelle verdier innen en opplevelse's sfære.

Søke at se, hvorledes menneskebarn kan renske enhver opplevelse - lik opplevelsen betraktes noget likt en virkelighetens lomme - om den er forbundet til kjernen av opplevelsen, gjennom at søke at velsigne alt hva der er av innhold i sådann lomme rundt ditt selv - i dette her og Nu! Gjennom at sprede takksigelsen for alt hva der er, bliver der lik den velsigner alt av emosjonelle verdier ikring ditt selv. I stunden menneskebarn tillater universet at falle på plass - lik den observerer alt større fullkommenheter her og nu - bliver der lik den oppløser hva der er av emonsjonelle forknyttninger rundt ditt selv, og således skaper rum for alt høyere frekvenser av lys på din Jord. Således kan hver og en - alt her og nu - søke at renske ut noget av hva der bæres av kollektive forknyttninger i den store bevissthet. Således behøver menneskebarn ei nogen tid at lure, hva der er av hensikt innen det liv den lever. Der er for at være! Der er for at transformere ditt selv til alt høyere uttrykk av væren! Således kan der tales for alt hva der er av livsvesen på sin jord; Der er for at være et punkt av evigheten.

Om den skulle betrakte materiske opplevelser fra våre himmler, ville den se hvorledes hver bevissthet er noget likt et punkt der er forankret til Nåets tilstand, dog der er og omgitt av nogen oplevelsens sfære den selv skaper, gjennom alt hva den genererer av tilstander - av til eksempel emosjonel verdi. Lik der er meningen for all bevissthet der er; så er der at generere erfarenhet gjennom selvet, der er forbundet lik en flamme til Nåets tilstand. Der kan tales lik den gjør både sitt selv og den store helhet en tjeneste, i stunden den genererer erfarenheter, der opplyses i kjærlighetens glød. Således søker alt hva der er at være, og formidle denne tilstanden lik en evig takksigelse i alle himmelske rettninger ikring selvet.

Søke således at vandre innom takksigelse for alt hva der bydes. Ei er der noget tilfeldigt, og alt er der av en velsignet kollektiv erfarenhet den hjelper til med å skape, om den søker at byde frem sin takksigelse for hva der kan skapes innen kollektive tanker. Søke at gledes for hva der vokser frem, og bær fred. Konu Eketah.

Kristallinske grids.

2010-03-26T10:54:00.002-07:00

-Hayetana Iliuka.
-Hayetana.
-Er det noe spesiellt du ønsker å fortelle meg?
-Lik den kjenner efter i sitt selv, om der er noget den ønsker at bringe til overflaten av sin bevissthet, således er der lik vi er her for at lede dine tanker til alt større klarheter og synliggjørelser. Nu er tiden primært for at avdekke hva der hviler skjult i menneskebarns selv. Nu er timen kommet for at fremdyrke de frø der er blivet plantet for nytimen; for vi ser der er megen begynnelser der ennu er for at klekkes ut. I stunden menneskebarn dveler ved sin egen sannhets opplevelse, er der og lik der bydes næring til alt hva der er av spirende håp og drømmer i den store bevissthet. Således er der for at se, hvorledes hver og en bærer noget aspekt av nytimens fødelse, lik alt hva der er av menneskebarn kan tales lik like viktige fra helheten perspektiv. Alt hva den gjør sitt selv bekannt med, er av spesifikke intensjoner for ditt liv. Ei er der lik den bemøter noget menneskebarn tilfeldigt. Ei er der lik noget menneskebarn kan unnvike at bemøte ditt selv; for alt er der av ledelser rundt hva der er av felles tanker - lik små partikler der farer rundt i kosmos og farer efter spesifikke intensjoner og universelle lover.

I stunden den fremdyrker hva der er av helhetlige tanker, vil den og se hvorledes individer er i behov av hverandre - dog ei taler vi om behov der har blivet beskrevet gjennom snillismer i tider der har vært. Sådant behov er noget der tilhører den gamle tid, der er tett ved at forbindes med nytimens komme. Nu er der lik menneskebarn kan søke at skape nye rammebetingelser om den vil, lik der fødes nye forbindelser fra individ til individ for at skape alt mer harmoniske strukturer efter den kollektive tanke.

Således er der for at se, hvorledes hvert menneskebarn kan tre inn i en noget kristallinsk bevissthet, hvor den ei står i behov for at skjule så meget av sitt sanneste selv bak masker av skjulte intensjoner og ulevde livsstrømninger. Nu er tiden hvor sannheter vil blomstre til overflaten. Således er der av viktighet, hvorledes den enkelte søker at favne om sin egen sannhet, og våger at bære frem hva der hviler i dypet av sine lengsler. Således vil der blive, lik menneskebarn bliver alt mer gjennomsiktige - om der kan tales så - ovenfor sitt eget selv og sine nester.

Således vil den se, hvorledes den føder uttrykk av alt større klarhet, og der er alt mer forbundet til hjertets impulser. Sådant uttrykk kan tales lik noget kristallinsk, lik der er for den Kristi bevissthet der er for at vende tilbake til din Jord. Der kan således tales lik der bliver noget "paradigm-shift" for heledelen av menneskebarns bevissthet, i stunden der induseres hva der er av den Kristi-frekvens. Lik der er blivet beskrevet: Hva der er skjult, vil ei forbli skjult i stunden der fødes. Der vil blive til transformasjoner, lik alt hva der er av materiske tilstander bliver noget påvirket av de frekvenser der fødes for heledelen av kosmos. Der er således lik masser vil blive alt mindre fortettet, lik der bydes plass for hva der vil komme av lysets manifestasjoner.
Hva der er av den Kristi-gestalt kan beskrives lik nogen struktur av lys, der er noget rammeverk om den vil, lik noget kristallinsk grid der søker at synkroniseres med de bevissthetens strukturer der i nutiden er gjeldende på din Jord. Vi ser der bliver at tilnærmes hverandre - lik den ene grid flyter inn i den annen - lik der vil vokse frem en ny maktens struktur av alt større enighetens harmonier. Der kan tales lik der vokser frem strukturer av alt mer kristallinsk stabilitet, lik der er for de trigonale tilstander der bliver at stabiliseres alt sterkere gjennom tiden der nu er!

Nu er tiden for at opplyse hva der er av blokkeringer i den store bevissthet, lik individet benytter sitt eget selv - lik en transformasjonens portal - for at selv skape den forandring den er i påvente av! Ei er der lik nogen kan forandre din virkelighets billede, foruten ditt eget selv. Ei er der lik den kan forvente at blive ledet av nogen, om den ei søker at lede sitt eget selv. Ei vil den erfare hvorledes hva den bærer av håp og drømmer skal nedstige til sin jord, om der ei forankres til uttrykket av din sannhet i dette her og nu!

Nu er tiden for at se, hvorledes meget eldet slagg og bekymmer kan ofres for ilden, lik den transformerer hva der er av forknyttninger i den kollektive bevissthet gjennom individ efter individ. Ei skal sådanne forknytninger betraktes som noget personlig, for egentlig er der aldri så. Der er noget der tilhører heledelen av Moder Jords bevissthet. Ei skal menneskebarn nogen stund klandre sitt selv, om den festes til negative strømninger av bekymmer gjennom sitt eget selv. Der kan tales lik ofringer der bydes frem fra den kollektive kilde, og alt er der for at renske hva der sirkulerer igjennom de store kosmiske bevisstheters pulsårer. Menneskebarn er til all tid forbundet til sådanne pulsårer - lik der er for den Aorta Kristalis camino om den vil - om der så vil eller ei. Søke at gledes derved, for der bliver lik menneskebarn vil oppdage alt flere stier at vandre for - lik cosmic caminos om den vil - gjennom alt større bevisstheter en hva den nu kan fatte. Meget er der at fødes for fader sol, lik solar-winds vil blåse bort hva der er av tanker i menneskebarns undring. Favne om vinden der blåser innom ditt håp, og tenke ei så meget over hvor der vil ledes. Den vil se, lik der bliver for hver og en at oppleve i tiden der nu kommer.

Søke dog at hvile i gleden, så bliver der lik den byder frem helliggjort lys fra sitt eget selv. Søke at se, hvorledes den spesifikt kan kan søke at sprede sin sannhets utrykk og sin entusiasme på inspirasjonens vinder, i stunden den føler nogen kreativ glød stige opp i ditt eget selv. Søke at se, hvorledes den kan sprede småfrø av håp gjennom kreativitetens passasjer. For vi ser; i stunden den er lik "happy", bliver der lik den besmitter sine omgivelser med de gledens frekvenser den genererer gjennom sitt selv. Den skal dog se, hvorledes sådanne frekvenser ei er så meget bundet til tid og rum lik ditt intellekt er bekannt med, og således kan der være lik inspirasjoner spredes alt lettere enn hva den nu tror. Vi ser; der er noget der flyter alt lettere gjennom den kollektive bevissthets årer. Gledes nu derved.

Dvele således i stunden; likt hvert moment betraktes lik like viktig, om den vil tenke for hva menneskebarn kan skape av "influence" på den kollektive tanke. Vi takker nu for alt hva der er. Vi takker for ilden og alt hva den opplyser. Vi takker for menneskebarns transformasjoner, og vi takker for hva der fødes av forhelliget lys. Bær fred for alt hva der er. Konu Eketah.

Skaperen i oss selv.

2010-03-24T18:08:00.000-07:00

-Hva ønsker du å si til meg Iliuka?
-Hva ønsker den at si til sitt selv? Hva ønsker den at skue i sitt eget spegels billede? Søker den at tilspørre sitt selv om hva den ønsker at skue? Vi ser; der er noget den selv føler, i stunden den våger at kjenne efter. For vi ser og; den farer hit og dit med sin vilje, og biter over megen muligheter der bydes frem. Dog, vi ser og muligheten til at den kjenner efter - i sitt indre - hvilke reaksjoner den føler til de valg den tar. Er der lik den føder sine egne valg? Er der lik den drifter med i strømmen av sine forventninger og sine liksom-viljer? Er der lik den kan tilspørres, hva den presenterer av sitt eget selv? Presenterer den sin egen sannhet, lik lyset der passerer gjennom kristallens tilstand? Eller er der lik den presenterer sin forventing av at prestere for sine nester? Vi ser; der er klokt at lytte til sin egen sannhets kilde, om den kan oppleve noget sådant i sitt eget selv. Vi tilspør den meget nu, lik vi ser den og gjør for sitt selv. For vi ser den vingler noget frem og tilbake innom sin tillit til sitt selv just nu. Dog vi spør; kan den og oppleve synliggjørelsen av nogen svar fra sitt eget selv?

Søke at se; der er vi der byder noget spegel foran din egen bevissthets lys. Der er vi der spegler ditt eget selv, lik vi søker at fremdyrke nogen guddommelige frø i menneskebarn, der kan tales lik yngre aspekter av våre egne selv. Vi presenterer nogen renset bilde av din egen bevissthets kilde, foran din bevissthets øye.

Således skal den granske billedene den skaper gjennom sitt selv. Således skal den observere sin egen virkelighet, lik den og påminner sitt selv om at den opplever hva den selv har tilvirket. Ser den hvorledes den i Nuet opplever skapelse av sitt eget selv? Lik blomen utfolder sitt selv fra kapsulens tilstand, så er der lik den kan søke at se, hvorledes skapelsens høyeste utrykk fødes gjennom din egen opplevelse av blomens skjønnhet. Således er der lik blomen fullbyrder sin skapelse, i stunden den berfukter opplevelsen av skjønnhet i dine opplevelsers fødekammer. Ser den hvorledes nuets opplevelse utløser opplevelsen av nye opplevelser - alt innen nye Nu?

Der er lik vi forteller eldede historier for brors minne. Der er historier av dualitetens natur, lik der er for sol og måne. Der er således vi taler om Manir Drapnir, der falt ned for moder jord lik regnet fukter marken. Der var nogen dråper der kan tales lik hvilende i kristalinens tilstand, lik der er noget renset uttrykk. Der er lik symbol for renset bevissthet - lik selvet er blivet transformeret gjennom opplevelsen av sitt eget selv. Der er lik vi kan tale efter din bok; lik egoet bliver filteret for det guddommelige lys - lik kjærlighetens lys om den vil. Der er lik selvet transformeres til noget filter for sådant lys. Der kan tales lik egoet bliver transparent, lik det indre bliver det ytre i menneskebarns natur.

Om den nu vil tenke i fysikker, så kan der tales lik egoet tilsvarer DNA' ets spiral, der tvinnes lik en tråd fra den guddommelige grunntone til uendelighetens overtoner, der utløses lik harmoniens fraktaler gjennom separasjonen av En til Alt. Der er tråden der vever mikro gjennom makro og tilbake igjen. Der er lik en tråd der er av silverets valør, lik der er de reneste kommunikasjoner der fødes mellom menneskebarns materiske aspekter og nogle kosmiske bevisstheter der er bundet til våre himmler. I stunden der veves sådann silver-threads, er der lik menneskebarn fullbyrder den pakt de selv har tilvalgt - eller vandret inn i - fra sjelens perspektiv. Der er lik menneskebarns himmelske forpliktelse at være forbundet til erfaringen av Nuets tilstand. Således er der lik den har inngått en pakt om at være forbundet til sin sjels vilje gjennom sin erfarings midte. Således kan den søke at forbindes til hjertets vilje, for i etterlevelsen av hjertets vilje vil den erfare sjelens glede. Ei finnes der nogen sjel der ei er glad!
Hjertets vilje er hva den erfarer i dypet av sitt selv, lik den jevne puls av liv der til all tid bærer dine jordiske vandringer fra erfaring til erfaring. I stunden den føder hva den bærer av gleder for livets gave, er der lik den forbindes til tråder der er av sjelens glans. Der er en forhelliget glans, der kan beskrives lik tilgivelse - lik den overgir sitt selv til erkjennelsen av sitt greneløse selv. Der er en glans av ydmykhet - lik den skuer storheten i det minste, og observerer tidløsheten gjennom bundenhetens erfaring. Der er en glans av verdighet, lik den våger at byde frem dråper av kompromisløs sannhet gjennom selvet.

Således bliver den at byde frem noget rensede uttrykk av sitt selv. Der bliver noget der uttrykkes fra Nåets ståsted, lik der etableres nogen "direct line" til dine gudommelige aspekter, om der ei blokkeres så meget gjennom egoets filter. Dog søke at se; egoet er noget nødvendigt komponent for erfaringen av helheten i menneskebarns selv. Egoet er lik fartøyet der benyttes, i stunden den farter fra opplevelse til opplevelse. Egoet kan dog søkes at renses - lik genetikkens strukturer bringes til større klarheter - så bliver der noget likt en renelsens transformator. I stunden egoet tilgir sitt selv - lik der bydes dråper lik tårer for alt hva der hviler innen meneskebarns bevissthet - så vil der passere rensede uttrykk gjennom egoets portal, der bydes lik sannhetens spegel for menneskebarns øyne.
Skue i ditt selv, og den vil finne sin egen sannhets kilde. Skue for hva vi taler, lik solen jager for månen. Lik jegeren søker for byttet. Lik hjertet lengter for handlingen. Alt er der av dualitetens transformasjoner, dog alt er der for at se, hvorledes der i virkeligheten er Ett utrykk. Enheten kan tales lik nytimens fødelse i stunden To bliver En. Der er Nu fragmenter samles. Der er Nu tanker forenes. Der er Nu handlinger fødes. Der er Nu evigheten er.

Søke at avdekke hva der bydes frem, så vil den se hvorledes tåken kan letne rundt ditt eget selv. Våge at skue for gaven, og den vil betrakte sin virkelighet med større klarheter. Kjenne ditt selv, og den vil forstå verden. Den skaper hva den er. Den byder frem sitt selv - gjennom Nuet - til all tid.

Lytte til den reneste vilje der pulserer gjennom din bevissthets passasjer, og den vil mottage innsikten den behøver. Byde frem viljen til at lede ditt eget selv - lik den bliver sin egen alkymist, lik den transformerer sin bevissthet til foredlet væren - så vil den plasseres lik et stykke metall i skaperens egen smie, hvilende over gløden av dette hellige Nu. Således vil den krummes efter smedens vilje, der mater ilden med sin pust og sitt kull. Der er lik smedens ildsted er Nuet, og ditt eget selv er hva der tilvirkes under Skaperkraftens kyndige ledelse gjennom tidens dimensjon. Der er lik skapelsen er utvidelsen av tid. Der er lik ildens fortærelse representerer fortettelsen av tid i opposite aspekter av Den Store Ånds misjon. Hellig tid flyter gjennom Altet, lik Den Store Ånds pulsasjon, lik der oppleves gjennom strømninger i ditt eget hjertes kammer. I stunden den føler gløden - i stunden den omfavner muligheten, lik den formes efter smedens vilje, og krummes under skapelsens takt, der lyder lik hammerens trommeslag - i stunden den er i Nuet, lik den er i skapelsen, så er der og lik den er i noget forhelliget balansens punkt i mellom at være og at ei være. Der er alltid forandrende, dog der er evig hvilende i den samme grunntilstand. Der er alltid mange, dog alltid Ett. Der er forenet, dog uavhengig. Der er hva der beskrives gjennom Sovereign Integrals tilstand. Der er gitteret der alltid moduleres, lik der er en tilstand av sammenvevethet mellom bevisstheters tråder, der alltid oppløser sitt selv i nye forhelligede mønster. Således mønster kan tales lik virkelighetens slør - lik Maya - der for all tid regenererer sitt selv.

Våge at plassere din tilstedeværelse i Nuets smeltedigel, og den vil se hvorledes den omformes til alt vakrere mønster, der veves inn i Altets tilstand gjennom skaperkraftens hender. Våge at være et instrument for inspirasjonen der farer igjennom øyeblikkets blåsehull, der forbinder den til hva den mottager av guddommelig ånde, lik Wakan Tankas pust. Våge at følge hjertet, lik den forfølger en tråd av hint der forstås best gjennom dine emosjoners filter, og ei så meget gjennom intellektets vurderinger. Lytte til din teft for retningen inn til din bevissthets kjerne, gjennom de opplevelser den vandrer innom. Lytte - lik en tiger skuer gjennom mørket - og våge at føde handlingen i stunden den kjenner Nuet er omfavnet, lik byttet fanges i jegerenes klør. Søke at være i forankret til dine instinkter, lik dine basiske visdommer, så vil den finne sitt fundament av væren, hvorpå den kan bygge sine handlingers tempel. Fra noget sådant fundament vil den forstå, og gjennkjenne muligheten den søker efter i stunden den bydes.

Fra Nuet vil den se, hvorledes den kan fange erfaringen, lik dine urkrefter nedlegger byttet. Så vil den transformere; lik forbytelsen fødes, lik dine forhelligede pakter forsegles. Så bliver foråpnelsen indusert, lik portalen der forbinder silverets tråd presenteres. Den bliver at se, hvorledes himmelen forankres alt meget mer innom Moder Jords sfære innom menneskebarns eget selv.

Gledes for hva der farer igjennom menneskebarns bevissthet! Gledes for hva der ryddes ut, lik der presenteres eldede skatter fra støvete loft av kollektive bevisstheters strukturer. Gledes for hva der bliver at kollapse av eldede hierarkier, der rydder plass for nytimens konstruksjoner. Søke at konstruere din egen nytime - lik ditt eget selv - efter hjertets ledelse. Innen Nuet vil den finne alle byggeklosser den vil behøve. Gjennom Nuet bydes den kraften, der vet hvorledes hver helhet skal pakkes ut - noget likt "quantas" av informasjoner presenteres - lik kapsuler av helhet strømmer gjennom lysets tilstand fra den store kollektive visdoms kilde.
Forankres til Nuet, og forplante ditt selv langs den vertikale såvell som den horisentale vektor deri. Sprede din væren gjennom et forhelliget punkt i ditt eget selv, lik treet spreder sine grener og røtter fra sin egen grunntilstands frø. Dvele i sådant forhelliget punkt. Hvile i fred, og fødes for lyset. Konu Eketah.
-Takk skal du ha Iliuka.
-Takket være ditt eget selv.

Vårjevndøgn.

2010-03-24T17:51:00.000-07:00

Vårjevndøgn ligger like bak oss, og med det føres vi nå inn mot stadig lysere tider og lengere dager. Her hvor jeg er i Guatemala vil jeg kanskje ikke merke så mye forskjell på mengden dagslys, men likevell - jeg ser med glede fremover mot fremtiden, som om jeg betraktet en fjern ukjent himmel, fullspekket med små glimt av håp. Måtte alt som hviler under solen bli badet i det samme synliggjørende lys, slik at sløret rundt det vi ikke ser blir trukket fra våre egne øyne. For jeg tror at en sol hviler i oss alle, og alt vi favner om med vårt blikk er i virkeligheten speilbilder av vårt eget strålende ansikt.

Å betrakte fremtiden er kanskje litt som å være på en skattejakt. Vårt skip er oss selv, der vi alle seiler på vår plattform av væren på evighetens sjø. Her og der møter vi på fremmede øyer av opplevelse og erfaring; og graver vi bypt nok i sanden, er jeg sikker på at vi finner en skatt skjult inni ethvert øyeblikk.
En kikkert trenger vi også på ferden! Kanskje - hvis vi fokuserer klart nok på våre håp og drømmer - kan livet selv benyttes som vår linse til oppdagelse? Og kanskje - når vi oppdager hvordan skipet og kikkerten faktisk er bundet tettere sammen enn vi tror - kanskje vil vi da også forstå at de begge har vært ulike fasetter på den samme funklende skatten?

Mine tanker seiler videre i undring, og med ord tegner jeg et kart så godt jeg bare kan. Kanskje tankene til tider drifter vell langt avsted, men av og til synes de likevell å skimte små glimt av noe vagt dog vellkjent langt borte. Som om jeg igjen betrakter en ukjent himmel, fullspekket med gnistrende lyspunkt strødd ut som et teppe av hva kan bli. Kanskje fremtiden egentlig er nok en fasett på vår skatt, den som er gjemmt under lag av tid og sand som en juvel av tidløs skjønnhet? Eller kanskje vi bare graver bort oss selv på vår jakt etter en bedre fremtid? Det er tross alt ikke gull alt som glimrer. Det er tross alt ikke virkelighet, alt vi ser gjennom en drøm.

Da vårjevndøgn fant sted, feiret jeg dagen sammen med flere av de jeg har blitt venner med mens jeg har vært her i San Marcos. En flott maya-seremoni ble hold, hvor alle som deltok stod rundt en og samme ild, og hvor alle samlet seg selv og sine tanker rundt hva de enn måtte ønske å fokusere på. Som en god venn jeg har truffet her forklarte; Idlen byr oss muligheten til å plassere intensjoner innen ulike områder av livet. Ildstedet representerer en sirkel av transformasjon, siden alt som blir gitt til flammene vil også bli gitt tilbake til oss selv, bare i et nytt utrykk.
Selv tror jeg at ildens reneste utrykk må være lyset det gir fra seg. Varmen er hva som minner oss på at vi må respektere lyset; for jo sterkere det skinner, jo mer blir vi også klar over at det kan skade oss. Alt i alt tror jeg det handler om å finne en balanse mellom ilden og oss selv. Alt i alt tror jeg det handler om å finne et punkt av likevekt mellom det å være i En, og det å være i mange. Alle er vi individer. Men alle er vi også refleksjoner av hverandre. Alle er vi brikker av vårt eget livs puslespill, og sammen utgjør vi de tusen fasettene som omgir ett og samme grenseløse selv. Selv om jeg ikke helt forstår hvordan, så er jeg sikker på at jo nærmere vi står oss selv, jo nærmere vil vi også komme hverandre. Og igjen - gjennom den samme typen tåkete, tilslørte og tvetydige ord, synes jeg å skimte det samme fjerne lyset av håp: I oss selv finner vi den eneste, sanneste juvelen vi kan by frem for vår neste. I vår neste finner vi den eneste, sanneste juvelen vi kan by frem for oss selv. Spør meg ikke hvordan. Hadde jeg visst svaret, hadde jeg ikke sittet her og forvirret meg selv med mitt eget uforståelige språk. Men jeg betrakter likefullt ordene - undrende - og spør meg selv fra en tilstand av komfortabel uvitenhet: Er ei ilden vakker?

Kanskje balanse ikke er det rette begrepet å bruke for å finne svaret på slike paradoksale likninger. Paradokser kan jo ikke løses. De kan bare godtas for å være uløselige. Og selv om balanse var et begrep jeg plasserte mine tanker rundt da seremonien fant sted, lette jeg kanskje mest etter en tilstand av lekenhet og bevegelig harmoni mellom hva jeg forstår, og hva jeg ikke skjønner bæret av. For mest av alt ønsker jeg bare å være lykkelig. Mest av alt ønsker jeg å gjøre det som gjør meg lykkelig. Men kanskje jeg skulle snu det rundt, og heller prøve å være lykkelig i det jeg gjør? Alle disse ordene er nemlig kloke og gode, og joda - det er jeg som sitter her og skriver dem, så man skulle vell tro at jeg ville være den første til å leve opp til min egen forventning av hva jeg vet er rett og galt.

Sannheten er at jeg ikke gjør det. Og enda mer sannhet er det, at av og til irriterer det meg hvordan jeg ikke gjør det jeg vet jeg vil! Eller hva jeg tror jeg vil. Og nå som jeg sitter her og skriver alt ned, går det mer og mer opp for meg at den eneste grunnen til at jeg irriterer meg over meg selv, er fordi virkeligheten som omgir meg, ikke svarer til den forventningen jeg bærer inni meg. Dog hva er mest virkelig; alt vi ser i fjerne, skimrende visjoner av håp, eller selve erfaringen av disse visjonene? Er vi drømmen, eller er vi selve drømmeren? Er vi oss selv, eller lever vi opp til vår konstruerte forventning av oss selv?

Forventinger er som teleskop inn i fremtiden, og prognoser er som reisverk vi benytter når vi skaper vår egen virkelighet. Allikevell, trenger vi virkelig forventinger, dersom det skulle vise seg at fremtiden eksisterer her og nå? Trenger vi virkelig prognoser, dersom vi visste at hvert øyeblikk klekkes ut som et nyfødt barn, sprudlende nytt og yrende av utforskende liv? Trenger vi virkelig hverandre, dersom det er sant at hver og en av oss er et komplet mikrokosmos i vårt eget selv?

I dette øyeblikkets edruelighet er mitt svar Ja. Ikke at jeg er mer edru eller full enn jeg vanligvis er, jeg bruker det bare uttrykket fordi det føles morsomt, lekent og rett. Sannheten er at jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, og jeg er ikke sikker på hva jeg virkelig vil. Dog noe vet jeg, og i symbiosen mellom disse to motsetningene formes det vår egen fremtid vil føde. I samspillet mellom individ og kollektiv reiser vi en kveilende bru opp til et perspektiv hvor motsetninger bindes inn i hverandre til et felles utrykk av enhet.
Alt jeg vet, er at jeg skimter en sannhet gjennom et slør av komfortabel uvitenhet, og det tiltrekker meg som en møll tiltrekkes mot en fjern og blek måne uppnåelig høyt oppe på himmelen. Jeg vet at å følge en slik sannhet gjør meg lykkelig. Å skrive disse ordene, er som å male et sløret bilde av en skjønnhet vi for alltid vil sirkle, uten egentlig å komme nærmere det vi for alltid vil prøve å si. For meg er det å skrive nesten som en slags terapi. Etter å ha gjort det, føles det som om jeg at jeg har gjennomskuet meg selv. For dette vil jeg si: Jeg kan gjøre mye rart; stundom kan jeg både føle meg som en egoist og en martyr, og av og til lurer jeg både meg selv og andre. Men hvis det er et prinsipp jeg virkelig prøver å etterleve, så er det ærlighet.
Dess mer vi gjennomskuer våre egne illusjoner, dess mer gjennomsiktige blir vi for vår egen sannhet. Jeg ønsker ikke å skjule meg selv. Helst vil jeg være gjennomsiktig som en finpolert krystall. Allikevell tror jeg vi alle kan innrømme; det er deler av oss selv vi enda ikke er modne til å bringe til overflaten av vår bevissthet. Og tenker vi etter, så er det ingen grunn til at saken skulle være annerledes for resten av verden - og sammfunnet ellers. Sannheten kan virkelig brenne og gjøre fryktelig vondt, om vi skulle driste oss for nærme! Likevell, like sikkert som at jorden sirkler gjennom lys og mørke, beveges vi også gjennom perioder av åpenhet og lukkethet av det vi er. Jeg tror at det beste vi kan gjøre, er å stole på at en åre av sannhet pulserer gjennom hver og en av oss, og at denne åren vever oss inn som et mønster av skjønnhet på evighetens tapet. Bare da kan vi se hvordan våre tråder av individualitet tvinner seg om hverandre, for at en drakt av gjennomsiktig klarhet kan festes i hver av oss gjennom tanken og hjertet - på måter en tanke aldri vil forstå.

La fjerne lysglimt av håp glede - og lede oss - som stjerner på himmelen! Men la oss aldri glemme: Det flotteste gnistregnet fødes når vi legger vår fulleste tilstedeværelse ned i vår egen ærlighets smie. La oss være glade, mens livet pulserer gjennom oss i hvileløs takt. For hvem vet vel bedre hvordan våre levende smykker bør formes, enn smeden selv - der han dunker sin hammer i våre egne bryst?

Samlinger av flokker rundt en felles tanke.

2010-03-20T14:56:00.000-07:00

-Det er en del som skjer rundt meg Iliuka.
-Så kan der tales lik korrekt. Dog der kan likefullt være både-og, lik den efarer i stunden den føler sitt selv noget forvirret og tynget av kjedeligheter. Alt er der lik penduleringer, og der er således den kan søke at tillate sit selv at drifte på strømmen av hva der fødes, så bliver der til alt mindre besvær. Konu eketah.
-Jeg har truffet en del mennesker jeg føler en tilknyttning til. Hva vil du si om det?
-Der er vell. Alt hva den ledes mot, er til god gavn for ditt selvs utvikling. Alt hva den søker at samle av egne fragment rundt en tilstands ildsted, er lik der og bringes til gjennfinnelser av eldede flokker, lik der samles til alt større bevisstheter. Der er lik den kan søke at se, hvorledes spesifikke menneskebarn attraheres mot hverandre, lik der og er for de minste partikler der farer rundt i det store kosmos. Således er der og for dine egne tanker, der samles rundt større enigheter i stunden den tillater sitt selv at falle på plass i en tilstand av tilfredshet. Alt samles om en felles tilstand; om der er for partikler eller tanker eller menneskebarn. Alt søker at skape harmonier mellom selvet og Altet, lik der er for silverets tråder, der forbinder hva der er av Ett og Intet i Wakan Tankas vev. For i stunden den søker at mottage de strømmninger der bydes - lik den kommuniserer med det store universum gjennom alt hva der er av livets aspekter; lik den erfarer det store gjennom det små - så er der og lik den våger at lytte alt mer til sin egen kilde, lik den oppvåkner den Maestro-tilstand den bærer i sitt eget selv.

Således er der lik den både er i tidløsheten og bundenheten; lik mikro og makro til all tid er tilstede i en og samme tilstand. Der er for at se, hvorledes Altets utfoldelse hviler i punktets komprimerede aspekt, og opposit. Således er der lik vi nu beveges gjennom fraktalers hellige portaler, lik vi lengter efter at tale om hva der fødes gjennom kvantefysikkers begreper. For vi ser; betraktelsen av sådanne innsikter bliver lik nogen passasje inn til forståelsen av sådanne begreper, der skal bæres frem i lyset gjennom nytimens fødelse. Der er således vi lengter efter at tale om hva der er av relevanser tilknyttet Wingmakers mytologier, spesifikt til hva der beskrives gjennom Sovereign Integral's tilstand. Der er noget uttrykk den gjør klokt at dvele ved, lik vi ser den alt gjør. Der er lik den kan søke at se hvorledes der er noget "linked" til de tilstander der beskrives gjennom fraktalers geometrier -lik helheten er i fragmentet, og fragmentet er i helheten. Sådanne innsikter kan tales lik portalen inn til Den Store Ånds tilværelse - lik Wakan Tankas lys - lik der skapes forståelsens bruer mellom Altet og hva der bæres innom menneskebarns eget selv. For Altet er i selvet, og selvet er Altet om den bare kunne skue gjennom tidløshetens linser. Og der er således vi nu taler: Der er lik der i nutimen tilbydes menneskebarn at skape sådanne linser. Nu er timen for at synliggjøre hva der vil bringes av nytimens lys for menneskebarns øyne.

Således er der lik vi kan søke at besvare dine undringer over hva der er av intensjoner bak alle bemøtelser og erfaringer den nu høster. Der er for at søke at beskue sådanne erfaringer gjennom enhetens linser, lik den gjennfinner sitt selv gjennom sin neste, og beskuer Altets dimensjoner gjennom selv det minste av støvets korn på marken. Således kan der tales lik den innsamler sitt selv; dog alt hva der bydes frem gjennom sådanne innsamlinger, bliver lik forhelligede såkorn om der bydes frem gjennom kjærlighetens lys.

Menneskebarn skal nu kaste såkorn for hva der skal vokse frem av nytimens lys. For ildsted vil samles, lik flokker skal forenes, lik nye strukturer vil vokse frem fra askene av hva der nu vil brennes ut. Således er der lik alt leder til forberedelser for hva der vil fødes av Wakan Tankas lys på din egen Moder Jord. Meget vil der ennu innsamles, meget vil der ennu forberedes, meget vil der skapes - og meget er der ennu ei for dine tanker at fatte. Dog alt hva den søker mot; alt hva den føler av hjertets attraheringer - om der er mayaers visdommer, om der er kvantefysikker, om der fraktalers geometrier, om der er forhelligede mytologier - alt kan der tales lik portaler der leder inn til den Store Ånds tilstand. Alt hva menneskerbarn søker, er i sannhet en velsignet søken. Intet er der tilfeldig. Intet er der uviktig. Intetheten er i Altet, likesom Altet er i Intet. Takke således for alt hva der er. Konu Eketah.
-Takke ditt selv Iliuka.
-Ei er der lik den kan lure oss. Vi er i takksigelsen. Vi er i kjærligheten. Vi er i ditt selv, her og nu. Vi er i Nuet, der er både begynnelsen og slutten.Vi er i Ett og Alt, og Alt og Ett. Vi er, vi er, vi er. Og aldri bliver der noget kjedeligt. Konu eketah.

Gaven

2010-03-16T15:50:00.000-07:00

-Idag er min fødselsdag Iliuka!
-Så er der lik vi vet. Hipp hurray.
-Jo takk skal du ha for det!
-Ei skal den takke oss, den skal takke sitt selv. Der er lik den kan søke at se, hvorledes takksigelsen er og lik en gave den byder frem fra sitt selv. Vi ser; den bærer megen ønsker om at byde noget av sitt selv frem for sin neste. Således er der lik vi søker at påminne den: I stunden den forgyller alt hva der bydes i takksigelsens skimmer, bliver der og lik den opphøyer sin væren til alt renere uttrykk.
Ei er der nogen forskjell mellom at byde frem og ta imot, om den skulle betrakte sådanne sykluser fra våre himmlers perspektiver.
Alt er ulike aspekter av den samme evighets pulsasjon tilhørende en tid og en kilde. Fra den store sannhets utsikt, er alt beplantet i Nuet. Alt er der av en sannhets utfoldelse, og alt er der av den ene sannhets tilbaketrekkning inn i sitt eget selv. Således skal den søke at utfolde sin sannhet, lik den presenterer sin reneste kilde av væren for sin egen bevissthets speil. Således er der lik vi taler - gjennom vår egen sannhets uttrykk: Selvet er den største gave den kan pakke inn i sin egen tilstedeværelses lys. Konu eketah.
-Det er som om jeg forstår alt dette i tankene mine Iliuka, men allikevel klarer liksom ikke de samme tankene å finne veien frem til handling. Akkurat nå føler jeg at det er så mye jeg gjerne ville ha sagt og gjort, jeg vet bare ikke hvordan.
-Søke dog først at presentere dine tanker fremfor din egen bevissthets flamme, så vil den lettere se hva den kan bære frem. Vi ser og hvorledes den gjør klokt i at byde sitt selv tålmod, så skaper den og en større tjeneste - om den tenker for Altets misjon - enn om den skulle forsmutse sine tanker med bekymmer.
-Hmmm... Du har rett. Men likevell, jeg vil gjerne spørre om råd for hvordan jeg kan bære frem mine tanker, og presentere "mitt selv"?
-Lik ørnen svever på solens pust, således vil og dine tanker bæres frem på din egen kildes vinder. Hva den søker at presentere, er noget der vil fødes gjennom din egen glede for at være i ditt selv. I stunden den søker at prestere, bliver der lik kilden stagneres fra sitt fulleste uttrykk. Søke heller at forløse dine viljers uttrykk foruten forventing. For vi ser; sådanne utrykk skapes alt NU, og til enhver tid den er beplantet i stunden - lik den hviler i sin værens kilde. Ei kan den dog se det totale spekter av hva der skal utfoldes just nu. Den bliver at ledes dertil. Tenke ei så meget derved, bær heller tillit til prosessen den stiger gjennom sammen med alt hva der er av livsvesen på din Moder Jord. Konu eketah.
-Jeg har fått så mye inspirasjon...
-Så er der lik vi vet. Så er der lik den kan opplyse sin inspirasjon i takksigelser, så bliver den lettere at se, hva der kan bæres frem til virkeliggjørelser på mulighetens vinder. Konu Eketah.
-Det er en del mennesker jeg gjerne vil (...)
-Vi ser hva den tenker. Der vil bli tilsørget, hvile dine tanker nu.
-De jeg håper vil lese dette, kommer altså til å gjøre det?
-Så vil der blive. Dog der vil og synliggjøres for menneskebarn, den ei bærer nogen forventning til. Ei er der en prosess den skal søke at tenke på. Den skal søke at se hva der vokser frem, så vil den se hva der vil skapes i gemensam natur - av helhetlige tanker. Hva den formulerer fra sitt selv, vil bydes frem for alle der er i behov for at lytte og se sådanne manifestasjoner. Der bliver vell.
-Ok, jeg skal hvile mine ønsker. Jeg føler likevell for å formulere et lite bursdagsønske.
-Tal vell.
-Hmmm... Jeg føler nesten en slags prestasjonsangst.
-Ei behøver den at føle sådant. Lytt til hva den føler i sitt hjertes kammer.
-Vel, jeg vet ikke. Jeg er ikke sikker. Jeg skulle ønske jeg kunne. Kanskje det er mitt bursdagsønske.
-Ei er der noget kanskje. Lytt til ditt selv, og tal så hva den selv taler fra sitt eget indre.
-Jeg ønsker meg å være i meg selv. Hva det enn måtte bety; hva det enn måtte innebære; jeg vil være i alt hva jeg opplever gjennom meg selv. Hvis dette er å være tilstede i hjertet, så er det der jeg ønsker å være tilstede. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal formulere meg selv.
-Så vil den lede sitt selv til at være, hvor den selv plasserer sitt ønske om at være. Så vil den til all tid bli bydet kraften til at selv velge hva den ønsker at oppleve. Så vil vi byde den kraften til at være i sin sannhets kilde. Konu eketah. Nu er der og lik vi vil gratulere den med sitt eget selvs fødselsdag! For vi ser; der vil blive megen - om den tenker lik symbolsk, lik den vil føde hva der er av transformasjoners lys - i stunden den graviteres alt nærmere sin egen kilde. Den vil stadig vandre - alltid i retning av sitt eget selv - dog for alltid inn i spiralens evige baner. Der vil for all tid blive en forhelliget jakt - dog den vil jakte sitt selv inn i evighetens perspektiver. Den skal gledes derved. Den skal føde hva den bærer av gledens lys. Takke derved, og tal så vel. Konu eketah.
-Jeg vet ikke helt hva jeg skal si...
-Ei behøver den at skape noget gjennom taler nu. Ei behøver den at føle noget "pressure" for at prestere. Den vil se hva den ledes til. Hvile dine tanker nu, og skape nytelser av din egen fiesta!

Konu eketah, og velsignet være ilden og alt hva den opplyser. Bær fred, bær takksigelse og bær lys.

Altets bibliotek - hellige geometrier.

2010-03-12T20:34:00.000-08:00

-Vær hilset Iliuka!
-Hilset være ditt eget selv. Hilset være ilden og alt hva den opplyser. Vellsignet være stundens hellighet. Vellsignet være hva der kretser i ring rundt stundens hellighet, for der er og en vellsignet jakt. Således velsigner vi brors undringer. Tal dine undringer.
-Jeg føler behov for å rydde opp i mine tanker.
-Tal vell.
-Vel, hvor skal jeg begynne?
-Den kan begynne her og nu! Den skal begynne ved hva den alt ser. Er der ei lik vi før har talt, hvorledes den alt vet hvor sin bok ligger plasseret?
-Jo kanskje. La meg gjette: I stundens hellighet?
-Så kan der tales lik Bingo! Boken er i ditt selv, korrekt.
-Kan vi også si at den ligger lagret som celleminner?
-Så kan der tales, lik der er informasjoner vevet inn i hva der er av DNA'er i alle menneskebarn, noget likt små kristaller. Således skal den se; hva der er av kollektive skatter i genetiske strukturer er noget der og er tilknyttet hellige geometrier. Der er lik forhelligede tilstander der hviler i menneskebarns celleminner. Således er der lik vi før har talt, hvorledes den kan søke at male billeder i ord, lik den søker at oversette geometriske verdier - der er av universel karakter - over til skriftens tilstand. Så bliver den glad innom sitt selv. Så bliver der lik den forløser minner, lik den byder frem små skatter - nogen her og nogen der. Konu Eketah.
-Er disse hellige geometriene noe som tilhører den kollektive bevissthet?
-Der er lik en oversettelse, korrekt. Hva der er av kollektive minner kan forløses på megen måter. Alt hva der skapes i Nuet av levende uttrykk, er noget den innhøster fra den kollektive kilde. Der kan være toner, der kan være taler, der kan være kolører, der kan være matematiske verdier, der kan være symboler - der kan være meget! Der kan innlemmes i alt hva der er av tilsander. Alt forløses der gjennom helliggjørelsen av Nuet i menneskebarns eget selv.
Vi ser og; i stunden den betrakter sin moder jord er der lik den opplever manifestasjoner av forhelligede tilstander - lik strukturer - der har sprunget ut fra kollektive minner. Alt er der bærende på minner, lik forhelligede informasjoner kveilet sammen i Altets bevissthet. Der er lik oppsamlede fragmenter der bæres innen de store biblioteker, om den vil tenkes for sådanne kammer. DNA'er virker lik containers for sådanne informasjoner. Der fungerer lik motagere, lik transmitters av frekvenser. Der er lik portaler, der i denne tid bliver at synliggjøre alt større deler av menneskebarns totale spektrum av bevissthet. Således kan den selv være en portal for presentasjonen av sitt eget selv. Således kan den søke at skape en helhets billede - fragment efter fragment, og rundt megen aspekter av et og samme Nu, lik vi tenker for tidløshetens fragmenter - som den bliver at byde frem for den store himmel. Konu eketah.
-Er det slik at du hjelper til med å synliggjøre en slik presentasjon?
-Så er der korrekt, vi hjelper. Vi kan tales lik inspirator, lik vi er for megen fragment av vår egen tilstand, alt innom megen menneskebarn. Konu eketah.
-Takk skal du ha Iliuka.
-Er der ei lik "tusen takk", lik den kan dele opp takksigelsens tilstand i alt flere fragmenter?
-Hmmm..
-Nu er der lik vi forvirrer dens tanker.
-Veldig morsomt.
-Så er der korrekt, vi gledes derved. Er ei gledens mange fragmenter vakre?
-Jo, det er de. Gleden er virkelig vakker. Det gjør meg iallefall glad.
-Så er der vell. Konu eketah.

Kondoren.

2010-03-11T22:43:00.000-08:00

Etter en rask og turistvennlig transport ombord i en fullesset motorbåt, har jeg omsider ankommet den lille havnelandsbyen San Marcos. Halvveis gjemmt og innbydende klemstret mellom frukttrær og bunter av rørsiv, og med en forholdsvis uspolert utsikt over de skydekte vulkanene som kneiser over Atitlansjøen, er det definitivt en roligere plass enn småbyen Panajachel - hvor jeg har tilbragt de siste dagene. Gjennom en åpning I sivskogen ankom jeg en liten havneplass, hvor jeg stille og rolig kunne stige I land. Med tingene mine trygt plassert I et hostell, bruker jeg nå tiden på å plassere meg selv i en tilstand av behagelig væren og trygghet. Kanskje det er føleser vi alle kan trekke ut av ethvert miljø, dersom vi fordøyer alle sanseintrykk til en behagelig indre opplevelse. Litt som å skape et bakverk i oss selv.
Mine førsteinntrykk av San Marcos eltes iallefall nå inn i hverandre. Og jeg stoler ubekymmret på at de blandes riktig - som nyinnhøstede ingredienser i bakerens hender - for jeg vet at det beste brødet skapes i en ovn hvor både velbehag og varme får lov til å fremhever hverandre.

San Marcos er kjent for sin naturskjønne, tranquilo atmosfære, og for å være et slags spirituelt knutepunkt, med tilbud i kurs og behandlinger innenfor alle mulige slags alternative retninger. Jeg tenker for meg selv at stedet kan gis en mengde ulike beskrivelser: Det kan være et avslappet retreat fra den travle hverdag, et åndelig mekka, en vakker naturperle, en naiv bobble av idyll, eller et fristed for de med over gjennomsnittet frigjorte tanker - alt etter hvilket øye som ser.
Det er pussig hvordan en og samme ting kan inneholde så mange potensielle opplevelser. Det er enda mer pussig hvordan de alle kan eksistere i hverandre - i ett og samme øyeblikk. Litt som en løk med mange skall. Velger vi egentlig selv hvilket "lag" av virkeligheten vi ønsker å skrelle ned til?

Jeg oppdager at mange forskjellige mennesker - alle med hver sin motivasjon - har funnet sin vei over den ranglete bryggen som leder inn til det San Marcos de selv velger å oppdage. Jeg føler meg av en eller annen grunn litt som en outsider. Akkurat hvor akkurat jeg vil passe inn, og hva jeg har kommet hit for å oppdage, føles det plutselig som om jeg har glemt. Eller kanskje jeg diskret har blitt påminnet om at jeg egentlig aldri har visst det. Like diskret påminner jeg meg selv om at jeg faktisk er en av de mange som har blitt trukket inn i opplevelsen av denne lille plassen. Unektelig nok. Her er jeg, midt i San Marcos - og da mener jeg ikke byen, men heller erfaringen.

Det er rart hvordan vi mennesker alltid ender opp med å bli tiltrukket inn i en eller annen opplevelse. Om det så er et bevisst valg eller ikke; det skjer. Ett sted er vi alltid, og noe vil vi alltid erfare. Men høster vi egentlig samme erfaring, selv om vi begge befinner oss på samme sted til samme tid? Det kan vi umulig gjøre. Det må finnes like mange bilder av virkeligheten, som det finnes øyne til å oppleve den. Og selv om vi alle - uten unntak - lever her og nå, bærer vi alle vårt unike perspektiv på nettopp dette øyeblikket. Kanskje livet - i sitt fulleste uttrykk - kan beskrives som øyet til en flue: Sammensatt av en mengde individuelle fasetter, som tilsammen omfavner en kjerne av værenhet - hvor alle fasetter observeres som ett.

Jeg skal innrømme at hovedpoenget med at jeg valgte å komme til San Marcos var fordi jeg ville finne meg et rolig sted hvor jeg kunne konstentrere meg om å skrive. Etter å ha hørt et par lovende beskrivelser av stedet, virket det som en plass hvor jeg kunne slå meg til ro for et par dager, om ikke lenger. I og med at jeg uansett må vente en stund til jeg får tilsendt nytt pass og visa, virket det midt i blinken i forhold til min situasjon!
Så nå er jeg her. Og det er virkelig et lite stykke sjarmerende Guatemalsk idyll! Men selv om jeg har det akkurat slik jeg kunne ønske meg, føler jeg allikevell en slags utilfredshet. En rastløshet jeg ikke klarer å sette fingeren på, og som kommer og går som et ubeleielig spøkelse jeg ikke klarer å bli kvitt.

Jeg tenker tilbake på uken som har passert. Av en eller annen grunn, midt oppi alle problemene, så følte jeg meg trygg. Eller omgitt av trygghet, som om jeg lå beskyttet i en kapsule fylt med stabilitet og mening. Nesten som et foster, hvilende i en visshet om at hinnen mellom liv og død dannes i møtet mellom den ytre, innsnevrende uungåelighet og en indre, oppløsende aksept. Jeg følte meg rotfestet til et uforgjengelig fundament. Som et lite strå pisket rundt av galskapens vind, men urokkelig festet til verdien av det som virkelig er. Gjennom en ta-en-ting-om-gangen-holdning, utviklet jeg en slags symbiose med den umiddelbare, håndfaste, levende virkelighet. Det var som om jeg opplevde en slags nærkontakt med øyeblikket.

Jeg tenker også tilbake på liknende opplevelser jeg har vært gjennom. En gang, like ved foten av en avsides isbre på Island, ble jeg overrasket av et skikkelig uvær. Vind, regn og tåke kom snikende rett etter at teltet var reist for kvelden, og jeg var oppriktig redd for at hele duken skulle bli blåst i stykker - sammen med min sårbare hinne av trygghet - i ett og samme av naturens lunefulle åndedrag. Allikevell, blant all frykt, usikkerhet og alle scenarioer hvor ting kunne gått galt, var det som om jeg trakk frem evnen til å kunne føle meg trygg i den faktiske opplevelsen. Fremfor å bli kneblet av hjelpeløshet og apati, opplevde jeg en følese av sikkerhet og kontroll jeg sjeldent - eller aldri - har vært borti siden.

Jeg tror at vi alle bemøter denne typen erfaring på ulike tidspunkt i livets vandring. Alle beveger vi oss gjennom valg etter valg, som om de var dører inn til de mange kammer av opplevelser som finnes i vår egen bevissthets hus. Jeg tror vi alltid blir dirigert mot oppdagelsen av nye dører, men selv må vi velge om vi vil åpne dem - og utforske det som ligger bak. Disse ukjente kammre vil nemlig fylles - som levende utstillingsrom - med de bildene vi selv skaper på virkelighetens netthinne. Først når vi står midt oppi det uforutsette, og føler en omringende usikkerhet direkte mot huden, kan det også helt uforutsett fødes frem en følese av mestring fra et sted dypt i oss selv . En følese av urokkelig kontroll. En følese av å ha overblikk over hele situasjonen - som om den betraktes fra toppen av et høyt fjell.

Opplevelsen av slike øyeblikk tror jeg har en transformerende effekt på oss alle. Under de mest uforutsette omstendigheter - som alltid har vært stikk i strid med det min logiske hjerne vil si er riktig - virket det nesten som om min dypeste rot av væren fant sitt sanneste uttrykk i min viten. Et uttrykk som der og da ikke bare fylte meg med følesen av mestring, men også fornemmelsen av å være i opplevelsen som en slags mester. En vis, utlevd, ærlig og eldgammel mester. Så gammel at han har sett alt, og vet at den samme kjernen av ubegripelig, utilnærmelig nærvær ligger sløret bak alle lag av opplevelser som folder seg rundt ett og samme øyeblikk. Så forståelsesfull, at han bemøter alt med samme respekt - for han gjennkjenner speilbildet av sitt reneste selv gjennom linsen til det aller minste, såvell som det aller største. Så fullkomment tilstede i seg selv, at han vet sin væren den eneste, sanneste gaven han kan stråle fra seg og ut i øyeblikkets evighet.

Vel, tilbake til mitt nåværende øyeblikk - eller min nåværende evighet, alt etter hvilket øye som ser antar jeg. Tilbake til det som er virkelig iallefall - virkelig her og nå! San Marcos har lokket meg, ledet meg over dens ranglete inngangparti av en brygge, men har nå etterlatt meg med bitter fornemmelse av å ha blitt lurt inn et sted hvor jeg ikke hører til. Dog, her er jeg. Ufornektelig, her er jeg. Og noe var det som fikk meg til å komme hit. På en måte kan jeg si at det var noe som bare skjedde av seg selv: Plutselig innser jeg jo at jeg faktisk er her! Men allikevell, på et eller annet tidspunkt var mitt valg involvert i forflyttningsprosessen. Jeg tillot det iallefall å skje. Kanskje vi alle - oftere enn vi selv er klar over - tillater verden å uttrykke sin spontane glede gjennom våre tilsynelatende tilfeldige valg? De gangene jeg uhindret lar denne vissheten flyte inn over meg, føles det også som om øyeblikket gjør det samme. For hvor hører vi ellers til, om det ikke er i midten av vår individuelle opplevelsen av Nåets evighet? Hvor har vi vårt sanneste hjem, og det ikke er i erfaringen av dette her og nå?

Jeg tror en rastløs vandrer flakker rundt i oss alle. De gangene tidløsheten samler seg rundt sin egen erfaring, som en malstrøm av værenhet forankret i oss selv, vet vi at den universelle vanderen har funnet seg en rasteplass - i vår egen bevissthet.
Med verden som sin reisekappe, folder han den tettere om kroppen, mens han stille finner sin plass rundt Nåets ildsted.

Idet jeg skriver ned disse ord, sitter jeg på en fjelltopp med utsikt over San Marcos og omegn. Liv og larm møter meg fra alle hold. Overalt - selv i naturens bestandige ro - fødes det hele tiden bevegelse, forandring og dynamikk. Men i mitt stille indre påminner jeg meg selv: jeg er en del av mylderet. Gjennom tråder spunnet finere enn vevet til en edderkopp, er vi knyttet sammen til alt som flukterer rundt innenfor ett grenseløst Nå. Alt er del av en perfekt dans, spunnet rundt det skjulte punkt av perfekt, ubevegelig og fullkommen ro - tilstede i midten av hver minste sirkulerende partikkel av væren. I et øyeblikk observerer jeg med åpne øyne. Jeg føler meg nesten som en fugl, sirklende rundt tilstedeværelsens nav på en søyle av oppdrift. Og om det har skjedd bevisst eller ikke; her fra fjellets høyde har jeg funnet frem til en følese av å være på rett sted. Jeg er tross alt i meg selv. Her og nå! Hvordan kan man bedre definere den optimale tilstand av søkenen etter å "havne på rett sted til rett tid"? Hva kan være mer riktig, enn å være i seg selv, akkurat nå?

Hvordan kan vi glemme, gang på gang i en evig runddans av sprudlende livstørst: Søkenen fødes det øyeblikket det forlater svaret vi finner i oss selv.

Tanken av å være en fasett på Nåets diamantformede øye krystalliserer seg inni meg. Jeg er hvor jeg er. That's it. Alt annet er ikke lenger så viktig. Vi kunne alle beskrevet utsikten fra dette øyeblikket på hundre ulike måter. Men jeg gidder ikke. Sannheten er at uendelig mange opplevelser kan klekkes ut av en og samme stund. Tusen fantastiske skildringer kan pakkes inn i en prikk så liten som et punktum! Kanskje er jeg en smule lat. Men i et lite såkorn skjuler det seg også et stort poeng!
.

Selv kan jeg ikke ta æren for å ha funnet frem til nettopp dette øyeblikkets lille magi. Det jeg kan klappe meg selv på skulderen for, er at jeg turde å stole på alle impulsive, ertende og flirende variabler som tilsammen førte meg hit. Som vinden under fuglens vinger; kaotisk og usynlig, og - sett gjennom logikkens begrensende filter - uforsvarlig å kaste seg helhjertet inn i. Allikevell bærer den like mye av vårt ubegrensede potensiale som vi våger å by frem foran livets pust. Slik virvles vi videre fra erfaring til erfaring, gjennom muligheters irrganger, og opp og ned langs stammen av vårt fullvokste selv. Gjennom all tid. Til all tid. I all tid.

Kollektiv bevissthet.

2010-02-02T16:38:00.000-08:00

-Hva ligger i begrepet kollektiv bevissthet?
-Den kan soeke at se; alt hva den bevisstgjoer er noget den vellsigner med den ild den baerer i sitt eget selv - lik bevissthetens ild om den vil. Alt hva den synliggjoer ikring sitt selv er saaledes noget den erfarer, lik de opplyser sine periferier gjennom dette hellige nu.
Dog, om den vil efrare hva der er av kollektive bevisstheter, skal den selv soeke at se hva der ligger i saadant begrep, lik den soeker at skue inn i ordenes verdi. For ord er lik portaler ut til alt stoerre rum, lik stoerre dimensjoner - lik jaktmarker om den vil.
Den kan soeke at se, lik selvet er din tipi. Utenfor din tipi's kledning hviler der alt stoerre marker, dog menneksebarn har blivet noget fanget til at tro der ei finnes noget mer enn hva den erfarer innenfor selvets lille kammer.
Ord kan tales lik forbindelser mellom ditt selvs og din nestes selvs kammer; lik begge kan skimte noget av det samme lys der passerer gjennom smaa aapninger der er i tipier's klede - lik bevissthetens passasjer om den vil. Hva den skuer gjennom ord, er noget likt lyset fra den samme bevissthetens kilde der hviler over alt hva der er av menneskebarns selv, lik solen bader alt hva der er av tipis ikring den store mark i de samme forhelligede straaler.

Saaledes er der for hva der er av kollektive bevisstheter! Der er for at se, hvorledes alt hva der foedes av forstaaelser er noget forbundet til en og samme kilde. Der er for at se, hvorledes der finnes alt stoerre ilder enn hva der hviler i selvets mikrokosmos - lik den soeker at tenne liten ild i sentrum av sitt eget selvs tipi.
Dog ei kan hva der er av lyset's kilder veies og maales, lik en lid er stoerre enn nogen annen. Alt er der hvilende i likeverd, og saaledes er alt hva der er av menneskebarn noget likt en bror og en soester for vaare himmler.
Likefullt soeker den store ild - lik solen der opplyser marken - at synliggjoere hva der er av menneskebarns gemensamme natur. Saaledes er der vi forteller hva der soekes for i alt hva der foedes av kommunikasjoner menneskebarn imellom: At gjennkjenne hvorledes "jeg er en nogen annen deg". In lac' ech. Konu eketah.
Den skal se, hvorledes alt der er baerer sin egen ild. Alt er der lik sfaerer innen sfaerer. Alt er der dog forbundet, lik der skapes bruer - kommunikasjonens bruer - mellom mikro og makro i menneskebarnets totale vesen. For menneskebarnet er og et forhelliget punkt, der kan tales lik likeverdig med det hellige punkt der eksisterer i sin kollektive bevissthets sol, og det punkt der hviler i sitt galaktiske sentrum. Alt er der forbundet gjennom roetter den ei kan fatte utstrekningen av - foruten gjennom tidloeshetens og stedloeshetens perspektiver.

Saaledes skal menneskebarn blive at samles i alt stoerre saler, lik himmelske saler der har blitt skildret i megen tider foerut - i nogen mytologisk kledning. Der er for at se, hvorledes der ledes mot den kollektive bevissthets portal. Saaledes er der av viktighet, hvorledes der skapes uttrykk der soeker at fange hva der er av de straaler, der bydes fra den ild der brenner utenfor selvets kammer. Der er for at vaage at byde frem sitt selv for sin neste, og favne om alt stoerre bevisstheter gjennom dette nu. Der er for at vaage at tro og at se utenfor selvets grenser, lik den soeker at se inn til sin nestes selv.
Soeke dog at dvele ved den ild den baerer i sitt eget senter; for der er den samme ild der brenner i alle manneskebarns tipi, og i alt hva der er av himmelske saler i det store kosmos. Konu eketah.

-Himmelske saler, er det en metafor for kollektive bevisstheter?
-Saa kan der tales, korrekt. Dog der er himmelen der skal nedstige til sin jord, og ei omvendt. Konu eketah.
-Himmel og jord er ogsaa metaforer?
-Saa er der korrekt. Der er begreper der kan beskrives lik hvilende i den kollektive bevissthets muld. Konu eketah.
- Og mulden, hva er det en metafor for?
-Der er hva menneksebarn baerer av genetiske verdier, lik DNA. Der er oppsammlinger av informasjoner, noget likt der i din himmel kan tales lik "bibliotek".
-Saa likesom en plante er bundet til en materisk sfaere i form av en planet, saa er menneskeheten bundet til en liknende sfaere i form av et stort genetisk bibliotek?
-Saa kan der tales lik korrekt. Konu eketah. Der er lik kunnskapskammer, lik moder jord og er noget kunnskapskammer om den tenker for muldens vekster.
-Tenkende i de samme linjer, hva er himmel og jord metaforer for?
-Jord kan tales lik den genetiske muld - lik ditt skrog om den vil. Himmelen er hva der skal foraapnes av alt stoerre dimensjoner, lik sfaerer der skal forbindes til hinannen. Der er hva der i sin bok tales om lik "the grand multiverse". Konu eketah.
- Og hele poenget med at jeg sitter her og skriver, er at det skaper en ny forbindelse mellom hva det er av innhold mellom himmel og jord - i metaforisk forstand?
-Saa kan der tales lik korrekt. Der er lik vi soeker at overfoere stroemninger - lik den opplever billeder den soeker at iklede i ordets verdi. Der er saaledes der tales lik behoevende at bruke noget fleksibelt spraak, der kan moduleres alt mer for at innfatte hva der er av billeder der kan virke noget forunderlige for menneskebarns sinn.
-Ja, fordi jeg gjoer virkelig mitt beste i aa skrive slik at det foeles "rett".
-Saaledes er der lik vi vet den gjoer. Der er dog alltid rom for noget slingringsmoment, om den vil tenke saa. Soeke at dvele i tilfredshet for alt hva der er, saa bliver der lik den fremdyrker kilden til alt tydeligere manifestasjoner. Der er vell. Konu eketah.
-Hvor er egentlig denne kilden?
-Den er i alt hva der er! Kilden er. Kilden er vaerenhet. Kilden er hellig, og alt er der saaledes forhelliget. Hva den forhelliger ikring sitt selv, er hva den forhelliger av sin egen vaeren. Konu eketah.
- Okey, jeg takker for naa. Jeg takker for nuet!
-Der er lik nuet til all tid alt er bydet frem. Der er, sim salabim! Nuet er magiskt. Nuet ville forundre ditt selv meget, om den kunne mottage alt hva der bydes av forhelliget kraft.

Som plantet rundt en klode.

2010-01-31T15:09:00.000-08:00

-Soeke nu at se, hvorledes billeder kan ligge opploest i hva der er av ordets verdi. Soeke at se, hvorledes hvert ord er noget likt et lite fragment, der fungerer lik en baerer av informasjoner der ligger oppsammlet i hva der tales lik den kollektive bevissthet. Ord er lik symboler der kan lagre alt store mengder potensielle verdier - om der tenkes i fortolkninger - noget likt et lite froe ogsaa er en baerer potensielle tilstander. Ord er symboler, der formidler historiske verdier; lik minner, lik oppsamlede erfarenheter av genetisk natur - lik celleminner om den vil. Saaledes kan hva der skapes av skrifter og vaere noget ur-spraak, der opploeser de tillstander der baeres i menneskebarns gemensamme natur. Konu eketah.
-Paa en maate klarer jeg aa skimte et slags omriss av dette her, men det er vanskelig aa fatte klart.
-Ei er der noedvendigvis for intellektet at forstaa. Der er celleminner der oppvaaknes. Megen informasjoner kan passere rett forbi intellektets oeye, dog der vil likefullt erfares i dypet av menneskebarns bevissthet.
-Hva er egentlig celleminner?
-Der er oppsammlede erfarenheter menneskebarn i sin helhet har hoestet gjennom megen, megen tiders vandringer - om der tenkes for galaktisk tid.
-Er det denne oppsammlede erfaringen du refererer til som galaktisk bevissthet?
-Saa kan der tales, korrekt. Der er hva der baeres av grunntilstander - lik fundamenter - for alt hva der er av galaktiske livsvesen. Der er hva menneskebarn baerer av unisone tanker, der og er tilknyttet andre oppsammlinger av unisone tanker - om der tenkes i det store kosmos - gjennom meridianers bruer.
Soeke at se hvorledes tanker og oppfoerer seg noget likt hva der hviler i materiske tilstander, lik tanker graviteres mot andre tanker, og saaledes skaper nogen sfaerer der tilsvarer hva materier soeker til av oppsammlinger lik planeter. Saaledes er der megen sfaerer i kosmos - alt i ulike tilstander. Saaledes er der lik vi foer har tillaert den i nogen tidligere jordiske vandringer: Hva der er av ulike glober av ulike tilstander, der alle er forbundet til hinannen gjennom hva der kan tales lik kretser. Der er lik den kan tenke for perler langs en snor, lik der alt forbindes gjennom silverets traad, lik oernen der flyver mellom ulike himmler. Konu eketah.
-Joess, omfattende!
-Saa kan der tales, der omfatter alt. Der er grunntanker, lik grunn-bevisstheter, der omfatter alt hva der er av ulike menneskebarn. Der er lik alt er tilknyttet en kilde. Alt er der lik ulike portaler inn til en kilde, og fra kilden og ut. Alt er der pulsasjoner mellom ett og alt, og alt og ett.
Om den tenker for hver en blom der vokser paa din jord, saa er der lik menneskebarn og er lik blomer beplantet rundt sfaeren av dette nu. Saaledes er der lik sfaerens midte, lik det hellige punkt alt er befestet til - lik alt graviteres mot - er noget likt kildens portal. Der er dog ulike portaler; hver et menneskebarn er og noget likt en portal, lik blomen og er en portal for de tilstander den formidler gjennom son duft og sine koloerer.
Saaledes er der lik mennekebarn kan soeke at sprede tilsvarende tilstander fra sitt eget selv, lik menneskebarnets duft og koloer, om den soeker at forhellige sin posisjon i evighetens muld. Alt vil der formidles gjennom at menneskebarnet finner sin plass i nuet, lik blomen vaager at mottage den naering der bydes gjennom dets roetter. Her og nu er lik portalen der forbinder alt hva der er med intetheten, lik blomen kommuniserer med fader sol gjennom moder jord. Menneskebarn er bruer, lik meridianer mellom Intet og Alt. Alt er der her og nu. Intetheten hviler i Altet, og Altet hviler i Intetheten, lik der har krympet og vokst, og krympet og vokst til evig tid. Konu eketah.
-Mine tanker spinner...
-Saaledes er der nogen galaktiske tanker, lik kloden og spinner rundt sin sol. Alt spinner. Alt beveges om sin kilde, lik sin ild. Alt er der lik karuseller. Alt er der av kosmiske gleder! Konu eketah.
-Ja, konu eketah. Takk for smakebiten av det store kosmiske tivoliet.
-Der kan tales lik gleden er gjennsidig.

Takk.

2010-01-30T08:30:00.000-08:00

-Jeg oensker bare aa takke Iliuka. For alt jeg har blitt gitt, og for alt jeg har mistet. For jeg har funnet mye gjennom det jeg har mistet.
-Saa er der klokt om den ser. Soeke og at se, hvordan den kan sprede sine takksigelser til alt flere. Alt er der ett. Ett er der alt. Iliuka lusker ikring i alt hva der er. Konu Eketah.
-Ja, konu eketah, det sier jeg og!
-Saaledes er den lik nogen bror for vaare himler. Dog vi har megen broedre - og soestre! Ei er den lik den eneste, og ei er den alene. Ei skal den nogen stund tro den er alene. Den vil se.
-Jeg er bare glad for at ting ordner seg, og at jeg har faat mer penger mellom hendene. Og naa som jeg kan se litt tilbake paa den siste uken, er jeg faktisk glad for at det som har skjedd.
-Der er lik vi alt vet. Der er vell, der er vell. Soeke at hvile dine tanker nu. Der finnes alt flere erfaringer at hoeste. Konu eketah.
-Vel, jeg skal vaere baade aapen og vaktsom.
-Intet vil der vandre usett forbi Iliukas nese. Den ledes vell. Soeke at takke for alt hva der er - dog forglemme nu ei, hvorledes den ei er i nogen barnehage nu! Vokte dine kilder. Vokte ditt selv og dine fundamenter. Saa vil den vandre lik en vokter. Konu eketah.

Edderkoppen.

2010-01-29T10:35:00.001-08:00

Nok en gang sitter jeg foran Atitlansjoen og betrakter livet rundt meg. Jeg ser paa de utallige boelgene som brer seg over vannflaten. Jeg ser paa de smaa uforutsigelige bevegelsene alle bladene gjoer i den svake vinden. Jeg hoerer lyden av insekter, og hvordan den blandes sammen med lyden til mennesker, baater, blader og boelger. Jeg tenker paa hvordan alt synes aa flyte sammen som duftene til en myriade ulike blomster i en blomstereng.
Det slaar meg at jeg hele tiden betrakter de samme omgivelsene, men egentlig er hvert oeyeblikk satt sammen av en uendelig mengde smaa, uberegnelige fragment - som tilsammen etterlater et unikt fingeravtrykk hver gang jeg folder ut min oppmerksomhet.

Naa og da blir jeg ogsaa oppsoekt av gateselgere som vil jeg skal kjoepe alt fra noetter til armbaand. De ser meg, kaller meg "amigo" og vet jeg er en "gringo". Noen kommer ogsaa for aa tigge om penger. Jeg proever aa fortelle at jeg ikke har mye penger selv, at tingene mine har blitt frastjaalet, og at jeg egentlig ikke oensker aa kjoepe noe. "No tengo dinero, señor. No gracias señor". Men det virker som om oppmerksomheten deres smyger seg rett forbi mine ord, paa leting etter det de haaper aa finne gjemt bak mitt gringo-aktige utseende.

Men gringo eller ikke, akkurat naa har jeg faktisk ingen penger aa avse.
Det er merkelig hvordan oppmerksomheten vaar av og til fanger helt andre ting enn hva den tror den har fanget. Og noen ganger er det like utrolig hvor mye av livets detaljerikdom som unnslipper mellom maskene paa vaar oppmerksomhets garn.
Kanskje vi alle er som edderkopper, sittende i midten av et nett spunnet av vaar egen bevissthets traader? Kanskje gateselgere saa vel som rolig boelgeskvulp - og alt annet vaar oppmerksomhet fanger - kun er som intetanende fluer; plutselig viklet inn i det nett vi selv har skapt?

Jeg tenker paa hele situasjonen jeg synes aa vaere fanget i. Hvordan jeg foeler jeg loeper hit og dit for aa proeve aa ordne opp med banker, ambasader, politi og alt annet mellom himmel og jord. Tortillias, bananer og pasta - pluss tillit og godvilje fra noen uvurderlige personer - har vaert mitt brennstoff mens jeg har sprunget rundt fra haap til haap, paa leting etter en utvei fra alt rotet.
Naa, 6 dager etter at reisen min fikk en uventet vending, sitter jeg fremdeles med kun 20 quetzales i lommen - og banken ser ikke ut til aa kunne trylle frem nye kontanter til meg med det foerste. I tilleg har jeg funnet ut at hvem det naa var som stjal visa-kortet mitt, jammen har tatt seg en raus porsjon av livets gleder foer jeg fikk kontoen min sperret! Tjo og hei for det gode liv!

Men samtidig som jeg finner en viss tilfredstillelse i aa legge ut om all ulykken jeg synes aa vaere fanget oppi, er det en del av meg som sier at det heller er jeg som har fanget denne opplevelsen. Som en kjempestor flue, floeyet rett inn i min oppmerksomhets halvvaakne nett.

Alt i alt tror jeg det handler om aa enten se paa seg selv som et offer eller en deltager i de omstendigheter vi staar beplantet i. Alle kan vi ta et valg om enten aa legge oss ned og drukne i kaoset som omgir oss, eller reise oss og forsoeke aa ri paa kaosets boelger!
En ting er aa hvile i troen paa at alt skjer for en grunn. En annen ting er aa gjennkjenne sin egen kraft til aa handle, og bryte ut av et moenster hvor man hjelpeloest ville blitt dyttet hit og dit i all uendelighet - bare fordi man innfinner seg med at ting skjer fordi de skjer.
Velger vi aa innbille oss at vi betrakter livet fra sidelinjen, eller skal vi faktisk gjoere aere paa vaar posisjon midt i dette levende, lidenskapelige, uberegnelige oeyeblikk, og bli en bit av det store bildet?

Bare gjennom det siste valget kan vi flytte oss til navet i oss selv, hvor vi hviler som edderkoppen - aarvaakent paa jakt etter de opplevelser som blaaser inn i vaart nett - spunnet herfra og inn i evigheten og tilbake igjen.

Barnet.

2010-01-29T09:43:00.000-08:00

-Du kjenner min situasjon Iliuka.
-Saa er der korrekt.
Jeg bare mister mer og mer. Naa har jeg funnet ut at kontoen min har blitt tappet for penger ogsaa. Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjoere.
-(...)
-Og du svarer meg ikke...?
-Soeke at se, hvorledes vi kan svare paa alt flere maater. Lete efter svaret i ditt eget selv.
-Hvorfor maa jeg gjennom alt dette her?
-Den vet.
-Nei, det gjoer jeg ikke!
-Soeke nu at se, selv om oeyet fylles av taarer. Soeke at lytte, selv om den ei vil. Soeke at vandre, selv om den er trett. Ei har den langt igjen at vandre.
-Noen ganger foeler jeg meg saa utrolig sliten av alt dette her.
-Der er lik vi ser, den har vandret meget. Soeke saa at spoerre ditt selv, hva den vandrer efter?
-Jeg vet ikke.
-Er der lik den kan finne svaret i sitt eget hjerte?
-Jeg vet ikke. Jeg vet ingeting lenger.
-Saa er der fordi den vandrer. Den leter efter svar. Dog vi spoer, hva har den saa funnet?
-Jeg har ikke funnet noe som helst, jeg har bare mistet.
-Soeke at lete i minnet, soeke at se de ord vi foer har talt.
-"Hva komprimeres i en ende, utvides i en annen".
-Saa er der korrekt, lik foer har talt. Er der saaledes den kan inngaa nogen himmelske pakter?
-Jeg vet ikke hva det vil si.
-Er der lik den kan foreta nogle forbyttelser mellom vaare himler og dine jordiske vandringer?
-Er det ikke det som skjer akkurat naa?
-Saa er der korrekt. Der er draaper der bydes. Der er taarer der felles for menneskebarns evige soekner. Der er lik vi ser vaart selv i det minste stoevkorn, og i den minste partikkel i ditt eget legme. Der er lik vi er i ditt eget selv. Konu Eketah.
-Hvorfor har jeg valgt aa gjoere dette?
-Den er kallet, den er kallet, lik en draape kalles mot havet. Den graviteres mot sin kilde, lik der er for alt der vandrer og er. Ei kan der unvikes. Konu eketah.
-Fremdeles er jeg baade usikker og redd. Jeg foeler jeg mister stadig mer av min trygghet.
-Saaledes er der og for et ferdigbygget hus, der ei staar i behov for at stoettes mot noget stilasje. Hva den mister, er kun hva den behoever at miste for at kunne staa i sitt selv. Hva den soeker til av tryggheter, er kun hva den behoever at tilstoette for hva der ennu hviler i uferdighet av ditt selv. Saaledes mister den nu sitt skall, lik den kryper ut av sitt hylster, steg for steg.
-Jeg haaper jeg klarer meg.
-Saa vil den, saa vil den. Soeke at se, hvorledes den ei er i behov for at tilstoettes saa meget nu. Baere tilllit til ditt eget selvs fundamenter! Konu Eketah.
-Jeg skal proeve, selv om jeg ikke synes det er saa lett.
-Ei vil der vaere lik lett. Den blir utproevet, der er lik den paany tillaeres at gaa, noget likt et lite froe og maa tillaeres.
Dog vi ser den alltid vil gjennreise sitt selv, lik barnet i ditt selv vil gjoere gang paa gang. Konu eketah.

Nye jakter.

2010-01-29T09:00:00.000-08:00

-Hvorfor er jeg saa uheldig Iliuka?
-Ei er der lik den egentlig kan defineres lik uheldig, og det vet den. Der er lik der er opplevelser der bydes frem. Ei er der for vaare himmler at avgjoere om der oppleves lik uheldig eller heldig for ditt selv; der er noget den selv avgjoer. Dog soeke at se; alt hva der bydes frem av opplevelser er lik muligheter den har for at vandre til nye opplevelser, lik den genererer nye valg. Der er saaledes lik den selv velger hvilke valg den vil selektere; dog der er og lik den graviteres mot de sfaerer av opplevelser den i sitt hjerte alt har utvalgt. Ei er der lik ditt intellekt til all tid kan avgjoere, dog der er ditt intellekt der definerer noget likt heldig og noget annet likt uheldig, og der er ditt intellekt der i stunden unviker at mottage alt hva der bydes av hellige momenter ikring ditt liv.
Klokt er der dog at skape samarbeider mellom hva den baerer av hjertets og sjelens lengsler, og hva ditt intellekt baerer av bekannthet med hva den har av erfarenhet - lik din instinktive visdom for overlevelse - i den sfaere av opplevelse den staar beplantet i.
Ei er ditt intellekt nogen fiende. Ei skal den frykte for at foele frykt! Soeke at integrere alt hva den skaper av emosjonelle verdier, saa generer den alt mer helhetlige opplevelser i dette nu.
Soeke at integrere dine instinkter, lik dine ur-erfarenheter den har oppsamlet gjennom megen, megen tider. Saaledes skal den ei unvike at jakte efter nye muligheter! Vaage at benytte ditt intellekts bue og din tankes pil til at nedlegge handlingen den jakter efter! Vaage at handle! Vaage at rydde din egen sti, saa vil den og generere synliggjoerelser av fremtimens potensialer. Der er nye energier der introduseres for Moder Jords sfaerer i denne tid. Der er nogle nye bevissthetens strukturer der induseres, der bliver at ikledes menneskebarns handlinger. Der er hva vi taler lik trigonale modeller, der siktes mot at lede menneskebarn til helhetlige jakter - lik der jaktes for hellige punkter i alt hva der er.
Der er noget konvergerende energier, der soeker at samle alt hva der er av fragmenter ikring dette nu.
Vaage saaledes at jakte, vaage at vaere. Vaage at synliggjoere hva den baerer av potensielle muligheter.
Vaage at vedkjenne dine frykter, for der kun ditt selv der speiles tilbake for din bevissthet at se. Din frykt er din venn. Din frykt er din guide. Klokt er der at lytte til sin egen guide. Konu Eketah.
-Jeg foeler at dette baade var oppklarende og inspirerende. Takk skal du ha Iliuka!
-Takke ditt selv, takke hele ditt selv. Forglemme nu ei noget fragment - til eksempel din taa. For der er lik vi ser, den alt mer kan soeke at velsigne det fundament der til all tid har baaret dine vandringer. Ei er der nu tid for at sveve rundt lik en sommerfugl. Den er voksen nu, og den er utklekket i hva der tales lik den historiske bevissthet. Forhellige saaledes din erfarenhet, for den har gjennomlevd samme falitt megen ganger foer, lik den alt vet.
Paakalle krigeren i ditt selv, og soeke at bemoete alt hva der er av proevelser lik den vandrer inn i kampen. Bemoete din utfordrer med verdighet, lik den og bemoeter sitt selv med verdighet. Saaledes opphoeyer den stunden til alt stoerre verdigheter. Konu Eketah.

Slangen.

2010-01-29T08:07:00.001-08:00

Det er merkelig hvordan verden fungerer. Noen ganger foeles det som om den virkelig er en stor, levende, dynamisk organisme som omgir oss ethvert sekund av vaare liv. Nesten som en sovende slange kveilet rundt oss - forandrende, uforutsigelig og svaert ekte naar vi engang har utfordret den nok til at den vaakner!
Aa utfordre livet - det er en risikosport man aldri forstaar konsekvensene av foer de plutselig stirrer oss rett inn i oeynene.

Kanskje jeg er altfor naiv. Eller kanskje det bare er hensynsloest av meg aa leke med ting jeg ikke har kontroll over. Den som leker med ilden, vet han kan bli brent. Allikevel fortsetter han som om ingenting kan gaa galt - helt til det plutselig sier Boff!
Igaar foelte jeg alt situasjonen plutselig ble en smule anntent. Svaert overraskenkende oppdaget jeg at baade passet og visa-kortet mitt var borte. Jeg skulle akkurat til aa ta ut mer panger fra en minibank, og voila! - jeg ser at noen har fristet seg til aa plukke ut magebeltet mitt med alle de viktige tingene mine fra sekken min. Og her staar jeg, i en smaaby i Guatemala; fem dager inn i reisen min og med praktisk talt ingen cash.
Verden ble plutselig en hel del mer ekte!

Det virker nesten for utrolig - eller idiotisk - til aa vaere sant. Men allikevel, situasjonen er hva den er. Realiteten omgir meg, kveiler seg rundt meg, og stirrer med et blikk jeg selv har terget frem. For det er jeg nemlig sikker paa.
Hvor mange ganger har jeg vel ikke tenkt for meg selv at alt skjer for en grunn? Hvor ofte har jeg ikke fortalt at man ikke boer vaere saa rask med aa doemme situasjoner som heldige eller uheldige? Og har jeg ikke informert andre om at "hell ofte ligger innkapslet i uhell"?
Den bitre humoren i det er, at senest noen minutter foer jeg ble bitt av den uforanderlige virkelighet, hadde jeg nettopp skrevet disse ordene. Snakk om aa utfordre skjebnen! Touche!

Men det er ikke som om det er foerste gang jeg havner i en slik situasjon. Tvert imot. Det virker nesten som om jeg har en egen evne til aa tiltrekke meg denne slags opplevelser.
For i bunn og grunn, hvert nye moment er intet annet enn en ny erfaring. Hell og uhell er bare merkelapper vi velger aa feste til det som skjer.
Og hvem er egentlig jeg, som innbiller meg at jeg kan analysere verdens mest komplekse likning - nemlig livet selv?
Verden er hva den er, men kanskje er det virkelig oss selv som bestemmer innholdet. Kanskje jeg har faat servert akkurat hva jeg har bedt om - og noeyaktig hva jeg behoever. Alt jeg kan gjoere naa er aa vaakne til virkeligheten, gripe tak rundt dens midje og rett og slett henge med i dansen!

Jeg annmeldte selvsagt tyveriet til politiet igaar kveld, og fikk kortet mitt sperret. Jeg har heldigvis en venn som jeg snart skal moete, og bruker naa tiden paa aa velge ut mitt neste trekk. Det virker kanskje naivt, men akkurat naa bekymrer jeg meg ikke for situasjonen. Jeg husker hvordan politiet igaar spurte om jeg ikke foelte meg engstelig og redd. Han syntes nok jeg saa merkelig uberoert ut. Jeg svarte at jeg ikke foelte meg saerlig redd - tross alt hadde jeg det bra her og naa, og det var det viktigste.
Det eneste som bekymrer meg, er at jeg foeler meg saapass ubekymret over hele situasjonen. Ironisk nok.

jeg sov heldigvis en god natts soevn, og idag skal jeg se hvilke muligheter jeg har for aa faa tilbake passet og visa-kortet mitt.
Jeg husker jeg vaaknet opp fra flere merkelige droemmer. I en av dem stod jeg foran en stor groenn slange. Jeg minnes hvordan jeg forsoekte aa faa kontakt med den, og jeg foelte hvordan den hadde en kvinnelig, nesten unnvikende, oppfoersel i sine bevelgelser. Allikevel fortsatte jeg aa stirre den rett inn i oeynene. Foerst vek den unna, men etter hvert svarte den blikket mitt. Vi reiste oss sammen, og kveilet oss som i en dans. Jeg saa rett inn i slangens to smaragdgroenne oeyne, mens den buktet og forandret seg til alle mulige slags former. I dens blikk kunne jeg speile meg selv perfekt! Jeg foelte meg levende, og jeg foelte meg fleksibel. Og egentlig foeler jeg meg slik fremdeles.

Kanskje jeg har vekket en slange ut fra sitt hi. Men her hvor jeg sitter foran Atitlan-sjoens vannflate - speilblank og gnistrende - faar jeg plutselig foelesen av at mitt blikk nok en gang blir svart, mens jeg gjoer mitt aller beste for aa danse med.

Celleminner.

2010-01-22T09:08:00.000-08:00

-Jeg faar en underlig foelese av aa se paa maya-hieroglyfer. Hva er der som skjer?
-Soeke nu at se, hvorledes alt er der i en tid. Der er nu den er, dog den er forbundet til tusenvis paa tusenvis av andre sfaerer av opplevelser. Alt er der eksisterende lik ulike kapsler i tid og rum. Alt er der lik ulike manifestasjoner av en og samme kilde.
-Hvorfor faar jeg disse tankene ved aa studere dem?
-Der er den erfarer hvorledes celleminner oppvaaknes. Den kan se, hvorledes der nu er lik eldede informasjoner der kveiles ut av ditt selv. I stunden den lar sine oeyn gli over hva der er av hieroglyphiske tilstander, saa vil den og gjennkjenne hva der er tilknyttet maya-indians eksistenser. Gledes for alt hva der er av fragmenter ikring ditt selv, og soeke ei saa meget at analysere hva den erfarer gjennom intellektet. Velsigne din possisjon i nuet, saa kompliseres der alt mindre for ditt intellekt.
Den kan soeke at se hvorledes informasjoner kan vaere innkapslet i ditt eget selv, og hvorledes den selv er baerer av megen begynnelser der ennu skal utklekkes. Saaledes kan den pakke ut fragmenter fra megen tider - lik sfaerer av opplevelser om den vil - for at ikledes denne tids uttrykk. Konu Eketah.
-Av og til foeler jeg at det blir litt for mange inntrykk paa en gang.
-Saa er der lik den overbelaster sine egne systemer noget. Saaledes mottager den alt mer enn den kan fordoeye. Saaledes oppstaar der nogle koplikasjoner i nogle av ditt legmes sentre, hvor alt hva den hoester av fragmenter integreres til helhetlige erfarenheter. Nu taler vi spesifikt for din mave, om der oppstaar nogle diareer. Ei er der saa meget goey, lik vi ser.
Soeke saaledes at se; nu har den beplantet sitt legme i nogle fremmede sfaerer - lik den innhoester megen ubekannte opplevelser. Saaledes er der klokt om den sorterer de inntrykk den bemoeter, og soeke alt mer at bortvelge hva den ei er i behov for at integrere innen ditt selv. Ei er der klokt at innsamle alt hva den bemoeter - baade av foeder og sanselige erfaringer. Noget kan alltid bortvelges. Og ei er der nogen skam at gjoere saa!
Klokt er der at vokte om sitt selv. Klokt er der at vaerne om sin egen ild!
Konu Eketah.
-Takk skal du ha Iliuka, jeg skal huske aa vokte om meg selv.
-Saa er der klokt om den gjoer. Vandre i din egen storhet! Konu Eketah.

Begynnelsens dufter.

2010-01-22T08:19:00.000-08:00

-Soeke nu at se, hvorledes den kan oppdage begynnelser i alt hva der er. Der er saaledes den skal gjennkjenne hvorledes en begynnelse er noget likt et lite froe der hviler i all vaerens midte. Der er saaledes likt den kan soeke at fremdyrke alt hva der er av begynnelser. Der er saaledes lik den skal ha oeyne der vaager at se, og oerer der vaager at lytte til alt hva der er av begynnelser ikring ditt selv.
Saaledes er der likt den vil ledes fra begynnelse til begynnelse, lik en bie ledes fra blom til blom for at hoeste nektar - dog selv skal den soeke at innsamle erfaringer, saa vil den se hva der foedes av helhetlige billeder innom ditt selv. Soeke saaledes til fragment efter fragment, saa vil den se hva der vokser frem. Konu Eketah.
-Hvordan skal jeg gaa frem?
-Vi ser; alt den kan gjoere er at forflytte sitt legme inn i de opplevelser den attraheres mot. Soeke at se hvorledes den selv er baerer av sitt eget kompass. Din sjel er din hyrde. Soeke saaledes at lytte til din egen sjel, der taler gjennom hjertets spraak.
-Hvordan lyder saa hjertets spraak?
-Soeke at se, der er noget spraak der kommuniserer med alt hva der er. Ei er der noget spesifikt uttrykk, dog der kan ikledes alt hva der er av uttrykk. Der er kommunikaskjoner der foedes i stunden den dveler i glede, lik den dveler i velsignelse for alt hva der er. Saaledes er der lik ilden velsigner alt hva den opplyser.
Soeke at gledes for alt hva der omgir ditt hjerte, saa kommuniserer den vell! Konu Eketah.
-Hmmm... Er der noe mer jeg boer vite her jeg er i fremmede omgivelser?
-Vi ser; forglemme ei at vaere tilstede i alt hva der er av opplevelser! Forglemme nu ei at benytte sansene for at navigere mellom alt hva der er av opplevelser! Der er gjennom at vaere tilstede, at den vil ledes mot all erfarings midte. Saaledes vil den gjennkjenne hvorledes der er et noget magiskt punkt i sentrum av ethvert moment. Om den saa soeker at mottage alt hva der er av impulser; om den soeker at integrere sanselige erfarenheter; om den soeker at veve sammen alt hva der er av informasjoners stroemmninger der bemoetes innen ditt selv, saa vil den og erfare hvorledes den er i et noget hellig punkt. Saa vil den se, hvorledes alt hva der er av hellige punkter kan eksistere i alt hva der er - lik der knyttes til alt hva der er av tider og steder.
Saaledes skal den soeke at gjennkjenne hva der er av begynnelser; for begynnelser eksisterer i alt hva der er.
Alt er der utspringende fra en kilde. Alt er der dvelende i en vaeren.
Soeke nu at la ditt selv bli ledet til hva der er av kilder i alt hva den bemoeter, lik den lukter sitt selv frem til blom efter blom efter blom. Saa vil den gjennkjenne hva der er av begynnelser i alle opplevelser. Konu Eketah.
-Vel, da er det jo veldig heldig at jeg har en eledig luktesans...!
-Vi vet, dog den kan se hvorledes den kan kompensere med en god teft for dufter av alt hoeyere frekvenser. Der er lik den er begavet med en sterk intuisjon, der vil lede den mot kilden i alt den erfarer. Den oppfatter begynnelsers dufter. Den vet saledes selv hvilke oplevelser den attraheres mot. Konu Eketah.
-Hmmm... Jeg faar vel lukte meg frem da. Men en optimistisk nese.
-Saa er der korrekt. Den kan og soeke at se; i stunden er der lik den selv er noget innsvoept i begynnelsens dufter. Der er lik den utklekker sitt selv nu. Gledes for alt hva der er ikring ditt selv. Gledes for alt hva der foraapnes. Konu Eketah.

Man er hvor man står.

2010-01-22T08:08:00.000-08:00

Så her er jeg. I ferd med å formulere noen linjer jeg bare for få uker siden aldri hadde sett for meg skulle nedskrives. Men jeg må ærlig innrømme at det ikke er så enkelt.
Sannsynligvis formulerer jeg alt for mye. Upraktisk mange tanker streifer omkring i hodet mitt - tanker om formler, om sannsynligheter og andre ting jeg knapt har greie på. Med ett piskes det opp en syklon i min egen fantasi, hvor jeg står i midten, innhyllet i en hel hærskare av tanker!
Det virker så altfor lett å forandre noe til å bli altfor vanskelig. Det å gå motsatt vei - å finne den enkleste, mest direkte forbindelse fra A til B - det er på sett og vis en større utfordring. Men en jeger i en ukjent skog må også prøve ut flere stier, før han kan erfare hvor de ulike stiene fører hen.
Heldigvis finnes det også små åpninger i midten av enhver skog. Likeledes finnes det et stille øye i sentrum av alle virvelvinder. Og i ethvert moment ligger det en fredlig havn; om vi bare puster ut og lar stunden drive oss mot land.

Jeg spør meg selv om jeg virkelig har det som skal til for å skrive en bok. Om jeg har evnen til å lage noe alle kan forstå. Om jeg i det hele tatt har det i meg, å gjøre noe vanskelig til noe enkelt.
Jeg tenker som så, at et sted må man begynne. En gang må man jo forsøke.
På en måte vet jeg at dette er en slags begynnelsen på et slikt forsøk. Iallefall er det et forsøk på en begynnelse; hva som kommer ut av det, forblir en annen sak. Som mitt eneste krav, setter jeg det for meg "å si hva jeg føler for å si". Enkelt og greit.

Så vidt jeg ser det, så er man en virkelig mester om man klarer å finne den korteste avstanden fra en tanke til en handling. Og en magiker: en ekte magiker er simpelthen en som har forstått at det ikke behøver å være noen avstand i det hele tatt; at en tanke også kan være en handling - i ett og samme øyeblikk!
Alt i alt tror jeg like mye på magi som jeg tror på overraskelser. Jeg vil faktisk si at de to er synonymer for hverandre, og at man ikke behøver å lete lenger enn til dette øyeblikket for å oppdage noe magisk. Bare man blir klar over det - eller snarere, lar det bli klar over deg. Som når ordene plutselig innhenter tanken. Helt plutselig!

Allikevell, jo mer jeg tenker etter, jo mindre sikker blir jeg på hva jeg føler for å si. Jeg innser at å tenke for mye på en ting aldri bringer det frem i lyset. Noen ting bør man kanskje ikke vite. Noen ting fungerer best når de er innhyllet i en mystisk tåke, hvor det spontant kan dukke opp overraskelser ingen engang hadde tenkt på.
Kanskje vi alle kan overraske oss selv? Kanskje vi alle har godt av å forvirres, så noe helt nytt kan fødes inn i våre liv? Kanskje vi alle kan svøpe oss inn i tusen spørsmål, virvle en tåke av usikkerhet rundt oss, og finne frem til et punkt helt i midten - hvor det er helt stille! Hvor alt kan skje!

Kanskje disse ordene blir trukket ut fra et slikt punkt, som en magiker trekker kaniner opp av flosshatten. Eller kanskje det bare er blyanten min som etterlater streker på et stykke papir.
Selv tror jeg at begge påstandene er like riktige. Det er bare snakk om hvilket perspektiv man ser ting fra.
Alt i alt: det eneste jeg tror betyr noe, er å gjøre ære på hvor man selv står. For en sannhet vil alltid få et nytt ansikt, alt etter hvilket øye det speiler. Og én og samme vanndråpe kan veklse mellom flere former, på sin lange ferd fra himmelen og ned til det store hav.

Så nok en gang: Her er jeg. Midt i alle tanker, midt i alle betraktninger, midt i alt som svirrer mellom himmel og jord. Her er jeg, og det er alt som betyr noe.

Vandrer

å være eller ikke være.

2010-01-22T08:06:00.000-08:00

-Vær hilset Iliuka.
-Hilset være ditt eget selv! Hayetana.
-Jeg vil takke for flere oppklarende øyeblikk og gode ideer den siste tiden. Jeg har mye jeg skulle likt å gjøre, men jeg føler meg plutselig så veldig sliten...
-Så skal den se, hvorledes den er i behov for at hvile sine tanker. Der er klokt at lytte til sitt selv. Vi ser og; lik der er megen innsikter der er i behov for at integreres i ditt selv. Således er der "ok" om den i stunden hviler noget på sin sofa! Konu eketah.
-Jo, jeg har flere ideer som jeg føler er ganske gode. Det jeg virkelig lurer på, er om jeg kan overføre noen av disse til virkeligheten?
-Er der lik den selv kan være med og skape, hva den definerer lik "virkelighet"?
-Vel, en del av meg tror på dette. Men la meg da heller si at jeg er usikker på fremgangsmåten; hvordan kan jeg manifestere en ide?
-Der er lik vi ser, hvorledes den ei skal være så megen opptatt av resultater. Alt bedre er det at hvile i nuet, og søke at føde de nytanker der dukker opp i stunden den erfarer nogen opplevelser av "aha"! For vi ser, lik en god ide og kan tenkes bort, lik der analyseres for meget. Så krympes der og krympes der, inntil der kun bliver igjen en noget uttørret dårlig ide!
Der er alt bedre at bære tillit til sin egen teft for nytanker, uten at den tenker for meget derved. Konu eketah.
-Hmmm... Du har tidligere fortalt meg Iliuka, at jeg skal skrive en bok.
-Så er der korrekt. Er der således den selv kan bestemme, hva den vil manifestere gjennom sine tankers projiseringer?
-Jo, jeg tror vi alle selv kan bestemme hva vi vil skape i vårt liv.
-Så er der klokt at den gjør, for vi ser der bliver megen tanker at overføre til ord.
-Er du med og hjelper meg underveis i denne prosessen?
-Så er der lik vi gjør, korrekt. Der er lik den er blivet bydet nogle redskaper innom sitt liv. Således kan den selv tilvelge at benytte hva den bærer av evner og talenter, i stunden den søker at skape sitt eget uttrykk, og stunden den søker innom alt større bevisstheter, lik vi før har talt. Konu eketah.
-Okey, men om jeg skal være helt ærlig, så får jeg stadig en snikende bekymring i bakhodet: Hva om alt det jeg skriver ikke er riktig? Eller kanskje verre, hva om det bare er delvis riktig? Hva om jeg kun gjenngir et forvrengt bilde av sannheten?
-Er der lik den føler noget "prestasjonspress"?
-Vel... ja. Jeg tror at i bunn og grunn så gjør jeg det. Jeg tror at dypt inni meg er det en del av meg selv som er redd for å feile. Ovenfor andre fremstiller jeg alltid meg selv som en som kan ta egne frie valg, og jeg prøver også virkelig det!
Men en annen del av meg føler seg knyttet til det andre folk sier og mener. Og enda en annen del av meg har på en måte lyst til å dele den frihetsfølesen jeg av og til har opplevd ved å følge mine drømmer - eller i det minste forklare hvordan denne frie lykken kan oppnås. Kanskje denne opplevelsen ikke engang er noe som kan deles, og kanksje jeg bare gjør det utifra en slags skyldfølese for at jeg skal kunne oppføre meg som "egoist" mens andre ikke kan. Eller kanskje jeg føler at jeg må rettferdigjøre mine individuelle valg ovenfor andre, og derfor føler en slags obligasjon for å "dele" erfaringene av det. Eller kanskje jeg bare liker å frestille meg selv som en slags "martyr" som påtar seg valg ingen andre vil ta... Jeg vet ærlig talt ikke!
For å oppsummere, så er jeg i det hele tatt ikke sikker på motivasjonene jeg har for det jeg gjør. Og jeg tror denne usikkerheten skremmer meg.
-Så er der klokt at den gransker sine tanker og motiver, en for en. Så bliver der alt lettere at se, hva den søker at betrakte av potensielle stier den kan vandre.
-Javell. Gjør jeg det bare for å prestere i forhold til forventninger?
-Søke at granske tanken for ilden, bror...
-Nei, jeg gjør det isåfall ikke for å prestere. Kanskje en del av meg gjør det av den grunn, men det er ikke hovedmotivasjonen min.
-Kan den definere "en del" av ditt selv?
-Jeg gjør det delvis for å prestere i forhold til de forventninger jeg har.
-Og hvem er der så der skaper sådanne forventninger?
-Meg selv. Gjennom det jeg føler mine omgivelser forventer av meg.
-Dog er der lik dine omgivelser kan tales lik "responsible" for dine forventninger og ditt bekymmer?
-Nei, jeg skaper selv min egen bekymring. Jeg generer mine egne føleser.
-Er der således lik den selv kan tilvelge hva den skal føle og hva den ei skal føle?
-Jeg tror ikke det. Føleser og tanker er utenfor det vi kan kontrollere bevisst.
-Dog er der lik den kan tilvelge at godta sine egne føleser? Kan den tillæres at byde noget aksept til hva der er av bekymmer i ditt selv?
-Jo det kan jeg. Jeg kan selv velge å akseptere alle erfaringer, på tross av at jeg skulle komme til å definere dem som gode eller dårlige.
-Er der således lik den kan forkaste forventningen, og heller være tilstede i nuet, i det skapende nuet?
-Jo, jeg kan tilvelge å være tilstede her og nå.
-Er der ei lik den er tilstede her og nu?
-Jo, det er jeg.
-Således bliver der noget uvesentlig at tenke om den er på rett eller feil sted, om den presterer godt eller dårlig, eller for hvem den søker at prestere for. Den er! Den er i sitt selv. Alt annet kan tales lik "details".
-Hmmm... Takk for at du leder meg på rett spor Iliuka.
-Kan den definere hva den taler lik "rett spor"?
-Ok, takk for at du påminner meg om at jeg er.
-Således skal den søke at takke sitt selv for at den er. Der er noget den selv har tilvalgt i stunden den fødtes inn i sin inkarnasjon. Konu eketah.
-Jeg velger altså hvert øyeblikk å være?
-Korrekt.
-Og for oss alle mennesker, så søker vi alltid i stadig større grad å være - i den vi er?
-Så er der lik den skal søke at se, den er just nu! Ei kan den være noget mer enn den alt er. Om den kunne betrakte alt mer fra våre himler, så ville den se hvorledes vi kan forundres meget i stunden menneskebarn søker at betrakte sitt eget selv og sine possisjoner innom Nuet.
Dog vi forstår din tanke. Der er lik vi av og til liker at tale noget gøy! Der er alt av gode jakter for menneskebarn. Konu eketah.
-Hmmm... Ja av og til må jeg le av meg selv også. Men som jeg begynnte med å si, så er jeg noe sliten... Jeg tror jeg trenger en liten pause.
-Så er der klokt at den gjør, lik den kunne gjort for langtimer siden! Der er klokt at lytte til dine behov, så bliver den alt mindre av hva den taler lik "hopeless case".
Der bliver til oppklarelser. Hvile nu i tillit til ditt eget selv. Hvile i din egen væren.
Konu eketah.
-Takk skal du ha Iliuka.
-Takke ditt eget selv.

Bevissthetsmønstre, eller ulike "grids".

2010-01-22T08:05:00.000-08:00

-Jeg vil prøve å forklare noen ideer jeg fikk igår Iliuka. Kan man si det slik at våre tanker og handlinger - og alle andre deler av oss selv også - tilhører bestemte mønstre eller nettverk, som på en måte er av universell dimensjon? Er vi alle deler av bestemte "bevissthetsmønstre" om jeg kan kalle det for det? Og når vi bemøter andre personer, ting eller hendelser som tilhører et annet "mønster", kan man da si at to ulike nettverk overlapper hverandre, og at de involverte da må finne frem til en felles forståelse - for å skape større harmoni?

-Så er der et godt spor at forfølge, korrekt. Søke og at se, i stunden den søker at formulere sine tanker er der og lik den bliver at skape harmonier imellom ulike "grids" den selv er knyttet til.
Således er der og klokt at søke innom bevegende harmonier av musikalsk karakter - så bliver der lik nogle "grids" kan moduleres til alt større fleksibiliteter. Således kan den søke at se hvorledes definisjoner ei behøver at være noget "statiske". Vi ser; der er lik den nu definerer noget for sant og noget annet for usant, lik den plasserer bøker i sin hylle. Søke likefult at se; hva den setter i bås er noget den utvelger for at passe sin hylle, dog der er klokt at søke innom alt bredere bevisstheter, lik den bliver at benytte nogen nye hyller der er av alt mer universell karakter. Således kan den søke til noget galaktisk Ikea om den vil, lik vi taler gøy!
Den vibrerer alt meget mer i sannhetens uttrykk, i stunden den søker innom harmonier - forståelsens harmonier om den vil - så vil den se hvorledes en visdom opphøyes til sitt optimale uttrykk i stunden der bydes frem for sine nester at se.
-Hmmm... Jeg forstår dette i tanken på en måte, men en annen ting er å forstå det i praksis. Hvordan kan jeg dele denne "forståelsen" uten å høres ut som en som tror han er hevet over alle andre, og som vet alt bedre?
-Der er for at se; lik den føler den føler den betrakter sine nesters jakter noget lik en "outsider", så er der for at se hvorledes den føler sitt selv tilhørende noget annet "grid" om den vil. Dog vi ser og hvorledes den lengter mot at bryte ut av hva der er av mønstre innom ditt selv, der skaper sådanne separasjoner. Så er den alt nærmere forståelser enn den tror. Der er alt av ulike jakter, ulike oppgaver om der beskues fra Altets perspektiver. Alt er der dog vibrerende innenfor den samme grunntanke om den vil. Alt er der av spesifikke intensjoner. Således skal den søke at gjennkjenne verdigheten i dyrets jakter på likt grunnlag med hva der er av menneskebarns jakter, likesom i jakten til den der bærer byrder, lik den søker at forløse de samme knuter innom livet, om og om igjen. Således er der de samme jakter for ditt liv. Således er der klokt at gjennkjenne den samme grunntanke innen alt hva der er, så vil den ledes til virkelige forståelser!
Konu eketah.
-Ja, det er vel klokt å bryte ut av et mønster, om det ikke leder noe sted?
-Således er der lik den vandrer i ring. Der er klokt at spørre sitt selv hvorfor den tilvelger at vandre i ring, så bliver den alt lettere at se, hva den unviker at velge.
-Noen ganger føler jeg at jeg går i sirkler, eller snakker rundt grøten...
-Så kan den søke at tale fra sitt hjertes kammer alt mer, så bliver den at se hvorledes den kan vandre igjennom hva der er av grøter rundt sitt selv.
-Men jeg vet ikke selv hva jeg ønsker å si.
-Der er således lik den nu søker at konfrontere sine viljer. Der er lik den vil lede sitt selv til hva den skal si. Der er lik den kan søke at legge alt flere tanker innom bevissthetens glød, lik den skaper i kreativ ånd, så bliver den at rydde plass for nye ord der vil iklede ildens lys.
Der er tanker der knitrer i bålet nu, således er der noget velsignet lys. Konu eketah.
-Kan dette bålet sammenliknes med et knutepunkt på et av disse nettverkene vi prater om?
-Så er der korrekt, lik der er fokalens punkt der søker at sammensveise hva der er av ulike "grids".

-Jeg har noen ideer om musikk i forhold til dette vi har prater om nå, om "grids" osv.
-Legg hva den bærer av ideer fremfor ilden, bror.
-Vel, all lyd er jo vibrasjoner i partikler, så lyd vil jo også påvirke strukturer av partikler - og kanksje til og med om-organisere oppbyggingen slike "grids" på bestemte måter - om lyden "fokuseres" riktig. Jeg føler at musikk må være en slik "fokusering" av lyd, som påvirker de nettverkene den menneskelige bevissthet er knyttet opp mot.
Mitt spørsmål er derfor om visse typer musikk kan omforme bevissthetsmønstrene våre, og knytte dem sammen i mer harmoniske strukturer?
-Så er der et godt spor, korrekt. Musikkens toner kan tales lik forløsende for hva der er av intelektuelle sperrer der virker noget begrensende for menneskebarns fullstendige kapasiteter. Der er lik der induseres alt mer bevegelige energier inn i moder jords sfærer, der er således vell. Der leder til alt større levendliggjørelser. Så vil der være lik bålets flammer ikledes handlingen. Konu eketah.
-Er ordet isåfall bindeleddet mellom tanker og handling?
-Så kan der tales, korrekt. Søke at se, lik skrifter og kan skape vibrasjoner innom tanker. Så bliver der lik skrifter også kan omforme nogle paradigmer, lik der induseres alt større harmonier mellom hva der er av tanker og begreper innom menneskebarns bevissthet.
Dog alt hva der er av frekvenser lik toner, bliver at omstrukturere hva der er av materiske strukturer - lik der og er for emosjonelle og mentale forknyttninger - på spesifikke nivåer. Der er for at se hvorledes der påvirkes på ulike plan, alt hva der skapes innom ulike frekvenser; om der er så er toner, om der er kolører, om der er symboler lik skrifter. Alt er der av gode vibrasjoner, om der bydes fra sjel til sjel. Der er gode spor at forfølge. Konu eketah.
-Hmmm... En del av meg føler en dragning mot å jobbe med slike"grids", og kanskje prøve å bevege dem mot en litt mer harmonisk tilstand, om jeg kan forklare det slik.
-Så er der for alle menneskebarn der lever i denne tid. Så har der og vært for hver en tid der har passert, lik der vil være for alle tider der skal komme. Der er utviklinger etter det store Altets pulserende viljer - lik galaktiske evolusjoner - om der kan tales sådant. Der er lik der er transformasjoner gjennom alt hva der er av hellige punkter i det store kosmos, lik "points" der forbinder hva der er av ulike informasjoner og strømninger. Der er lik den kan forestille store kosmiske vev: Hva der er av knutepunkter eksisterer innom alt hva der er. Således er der lik menneskebarn kan forhellige sitt selv ved at være et hellig punkt i evigheten, om der søker for at knyttes opp mot nåets tilstand.
Der er nu primært for at se, hvorledes hver og en bærer sin egen ild! Således er der klokt bevisstgjøre alt større deler av sitt eget selv, og skape noget vern rundt sitt liv, så blives der at byde frem hva der tales lik Mánirdraupnir.
-Hmmm... Mánirdraupnir ja. Jeg vil litt videre inn på det!
-Søke at se; mánirdraupnir er lik speil der bydes frem for menneskebarns bevisstheter. Der er noget av veiledende kvaliteter, dog der er veiledelser mot å erfare sin egen bevissthets kilde!
I stunden ilden tennes i menneskebarns hjerter, bliver den at erfare hvorledes stjernehimmelen kan nedstige til din egen jord. Er der ei lik vi har talt, hvorledes himmel og jord bliver at knyttes sammen?
Gledes for hva der er av himmelske bruer! Gledes for hva der er av kommunikasjoner, og for hva der er av himmellegmer der bydes frem for menneskebarn, lik skrifter der forgylles noget likt månen gjør for den store sol. Konu eketah.
-Takk skal du ha Iliuka.
-Takke ditt selv.

Om å kaste bekymmer for ilden!

2010-01-22T08:02:00.000-08:00

-Så om jeg forstår det rett Iliuka, så er det jeg som er vandreren?
-Så kan der tales, korrekt. Der er lik aspekter av ditt eget selv.
-Du er derimot ildens vokter?
-Dog er der ei del av ditt eget selv? Der er aspekter av ditt selv, lik vi er forknyttet til materiske vandringer, lik den selv og er forknyttet til våre himler. Alt er der pakter imellom ulike nivåer, lik der er meridianer innom det store kosmos.
-Men er det kun mitt begrep om tid som skiller deg fra meg, eller "meg selv fra meg selv", om du vil si det på den måten?
-Så kan der tales. Der er igjennom hva den definerer lik "her" og "der", lik "meg" og "deg", lik "nu" og "da" at den skaper nogle separasjoner innom den store helhet.
-Hvorfor gjør jeg det?
-Der er for at se, lik den selv har tilvalgt at beplante sin bevissthet i sådanne sfærer, lik den har søkt til opplevelser av separasjoner for at gjennfinne hva der er av helheter.
-Ja, fordi jeg føler virkelig en separasjon...
-Vi ser hva den tenker. Er det således at den bærer noget bekymmer for at være rammet av hva der tales lik schizofrenier?
-Jeg kan vel ikke til å legge skjul på det...
-Søke at se; lik den alt har vært rammet av nogle schizofrenier i megen megen tider, lik der og er for megen menneskebarn der vandrer lik forblindet i denne tid. Der er for at se, hvorledes der bygges opp til spenninger mellom hva der er av egentlige viljer og noget konstruerte viljer. Der er megen menneskebarn der ennu vandrer efter sin nestes tanke, og der i forblindenhet bortglemmer sitt eget selv. Ei er der lik "meningen med livet" at leve opp til sin nestes forventning. Der er alt klokere at lytte til sitt eget selv, og våge at være i sitt eget selv. Så er der lik den spreder velsignende lys til hva der er av folket.
-Hmmm... Nei, det er vel ikke klokt å gå rundt og bekymre seg...
-Så er der lik den alt har gjort! Således gavner det ei at bekymres for at bekymres, for vi ser der alt er passert. Således er der bedre at kaste bekymmeret for ilden! Så bliver den at se alt bedre hvor den vandrer.
-Er det noe mer du vil si til meg Iliuka?
-Søke at velsigne dine stiers vandringer. Søke at påminne ditt selv om at den er sin egen vokter. Så vil den alt lettere se, hvilke opplevelser den velger at søke mot. Søke at kjenne efter hva der er der tiltrekker ditt selv inn i spesifikke opplevelser, så vil den lettere se om den folfølger sine egne viljer, eller om den søker at etterleve sin nestes vilje. Søke at forflyttes efter hjertets lengsler. Søke at velsigne alt hva der er av bemøtelser og erfaringer, så ledes den vell.
Søke at gjennkjenne kraften der hviler i nuet, og søke at se, hvorledes den til alt tid hviler i nuet. Så er der lik den ei nogen tid kan unvikes at velge. Der bliver alt bedre i stunden den våger at velge, lik den bringer til erfarenheter hva den alt vet innom sitt hjerte. Konu eketah.